Kolla Ines blogg:o) Hun har vært på utstilling....

Hej Berit!

Hoppas att allt är bra med er på Gullåsen. Jag har uppdaterat bloggen med kritik från Ines första officiella utställning, tyvärr har jag inga bilder eftersom jag åkte ensam.
Ines har fortfarande inte börjat löpa, jag hoppas att hon kör igång snart och blir lite lugnare efter det. Hon är lite väl vild och oförståndig på samma gång, jag får ofta koppla henne i skogen eftersom hon letar efter de mest oframkomliga ställena och springer som en galning just där. Hon älskar att rusa runt i stenrös och i skogspartier där de röjt och ännu inte dragit undan riset, livsfarligt med alla sylvassa grenar och stammar. Jag och Ines hade gärna kommit på träff till Gullåsen men tyvärr jobbar jag den lördagen, men söndagar är jag alltid ledig ifall du ska ha någon mer träff. Vi vill gärna vara med

På torsdag ska vi testa på sök för första gången, jag tror att det kommer att passa Ines så det ska bli jätteroligt.


Ha det bra, Ines skickar slängpussar till sin mormor i Värmland. Kram.

Hilsen og bilder fra Stacy G-kullet og Zoe I kullet (bor i Stockholm)

Zoe o Stacy

Zoe med sin leke

Zoe leker.....

Endelig på landet :=))

Mini treff på Gullåsen med i-kullets Kira og norske Gadi den 4 juni 2011 og norske Gadi svarer på trøstebrev fra mormor;=))

Takk for det, mormor – ja, jeg har nok vært litt uheldig i det siste. Satser på at jeg er ferdig med det nå!


Det er klart vi kommer på besøk uansett! (”Med huet under armen, og armen i bind…”) Jeg lar meg ikke stoppe om jeg har noen bandasjer her og der! Forresten så tror jeg det går veldig bra og jeg har grodd sammen igjen ganske godt til da – så fremt jeg ikke har enda flere uhell, da… Det vet man jo aldri… Hege D. har jo i alle år vært imponert/overrasket over hvor mye og hvor raskt Oona beveger seg på tur (stort sett alltid innen synsvidde, men stadig på sporet av et eller annet hit og dit)... og nå henger jo jeg etter Oona så da er det visst fort gjort at ting skjer…

I kveld har jeg vært på sporkurs igjen! Nå synes jeg egentlig det begynner å bli litt morsomt, jeg også! Og i kveld var jeg veldig, veldig flink! Det syntes både Synnøve og han mannen som går bak der (og ei anna dame som var med for å se på var veldig imponert!!) Sporet gikk i masse vinkler – nesten i zikkzakk, men jeg lot meg ikke lure (selv om Synnøve nesten begynte å tvile litt, men hun valgte å stole på meg og jeg hadde jo rett!)! I dag var jeg helt sikker på hva jeg skulle gjøre så Synnøve gikk mye lenger bak enn hun har gjort tidligere, og hun trengte ikke minne meg så mye på at jeg skulle jobbe videre – jeg ordnet alt selv. Det der rådyrbeinet kjente jeg lukta av på lang avstand, og viste det til tydelig Synnøve da jeg fant det – jeg stoppet, logret med halen og så på Synnøve for at jeg skulle få pølsebitene mine! Han mannen sa til og med at det egentlig var et ganske vanskelig spor siden det var så mange vinkler. Ikke lot jeg meg lure av blodoppholdet heller – jeg skjønte at det var noen som prøvde å lure meg, men jeg bare slo en sirkel og fant tilbake til sporet og fortsatte!! I tillegg gikk vi helt inntil riksvei 3 – bare på andre siden av gjerdet – så det var mye bråk og sus fra bilene der, men jeg konsentrerte meg helt fint for det.

Serwa var også veldig flink, men hun har jo gått mye spor fra før så hun kunne jo mye mer i utgangspunktet – det er derfor jeg som har hatt størst fremgang!
Nå er jeg sliten – travel dag på jobb og et krevende spor til slutt, så nå må jeg ha en liten blund.

Skal hilse fra Oona og Synnøve og si takk også.

Stor slafs fra
Sporhund-Gadi (med bandasje)

Brev og bilder fra norske Gadi

Mormor – jeg er skadet – igjen!!!


Denne gangen slapp jeg heldigvis å sy – det var akkurat ikke dypt nok. Det skjedde i går – i skogen på tur som vanlig. Jeg må ha tråkket på noe skarpt – det er ikke noe søppel/glasskår eller lignende der vi går, men det kan jo har vært en skarp stein eller noe. Det begynte i hvert fall plutselig å gjøre litt vondt å tråkke på det høyre forbeinet mitt – Synnøve tok en kikk, og da hadde jeg fått et ca 2 cm langt, men altså ikke så veldig dypt, kutt litt på siden av den store tredeputen… Så da var det hjem og rense og sette på bandasje… Jeg må i hvert fall ha på bandasje utendørs, sier legen min – så såret holder seg rent, men det vil ta litt tid før det gror siden det er på undersiden av labben… Og det var bare tre dager siden stingene fra forrige skade ble tatt ut…

Ikke nok med det – Oona har også skadet seg! Det skjedde i dag – søndag – under et skikkelig ”raid” hun og jeg hadde i skogen. Jeg kom tilbake uten bandasje – den som Synnøve hadde trodd var tapet godt fast - og Oona kom tilbake med et par-tre små blødende sår i tillegg til ett litt større og dypere kutt på baksiden av venstre bakbein nedenfor hasen… Så da var det hennes tur til å sy - igjen – som tidligere nevnt var forrige gang rundt juletider for henne… Jeg fikk være med inn på jobben og se på – jeg skulle jo ha meg ny bandasje. Oona er så dreven på det der at hun står helt stille på undersøkelsesbordet og lar seg bli lappet sammen bare med lokalbedøvelse i såret uten et eneste lite kny!! (Faktisk så ser det ut til at hun synes det er verre å få klørne sine klippet – hun er mye mer urolig da!!) Hun slapp i hvert fall å bli så rar og susete i hodet, hun da…

Så nå har vi hver vår bandasje… Det høres kanskje ut som om det noe merkelig med skogen der vi går siden vi skader oss stadig vekk – det er egentlig ikke det, altså – det er bare sånn det blir når man løper fort og mye… Synnøve kan bare ikke begripe hvorfor dette bare skjer med oss RRer i vår familie – hun kjenner ingen andre RRer som får så mye skader ute i skogen, og det bor da en del andre her i distriktet…

Det er noe annet rart som skjer med kroppen min om dagen også – løpetid heter det visst i følge legen. Jeg er vet ikke om jeg synes noe om det – jeg får for eksempel ikke lov til å ligge i senga til Synnøve om kveldene lenger – og det er visst pga den den derre løpetiden. Bortsett fra det så prøver jeg i grunnen å tenke minst mulig på det og la meg affisere minst mulig…

De siste to ukene har jeg vært med på sånn blodsporkurs! Jeg er ikke helt sikker på om jeg helt skjønner vitsen med det enda – selvfølgelig kjenner jeg at det lukter blod der, men hvorfor må jeg gå akkurat etter den stripen med bloddråper? Det er da så mye mer spennende ting man kan gjøre i en skog – uten at man har den ekle blodlukta i nesa!?! Den første kvelden på kurset lurte jeg veldig – jeg tenkte fortsatt på at det kanskje kunne sitte en morder eller noe sånt bak et tre, så jeg var veldig forsiktig og brukte mye tid på å stå og se meg rundt for å være sikker på at det ikke var noe bakholdsangrep eller annet lureri. Bak meg maste Synnøve hele tiden om at jeg skulle gå videre etter bloddråpene, og han mannen som gikk bak der igjen lurte på om jeg ikke var vant til å være i skogen!?! Også jeg – som er født i et hus i skogen! Selvfølgelig er jeg jo det – jeg måtte bare ha litt tid på være sikker på at det var trygt, siden en eller annen hadde gått og blødd innover i skogen der! Etter hvert har jeg funnet ut at hvis jeg bare følger lukta av blodflekkene så kommer jeg frem til et sted der et rådyr har gått av seg det ene beinet sitt (ganske mistenkelig i seg selv, egentlig) – og da får jeg masse ros og godbiter! Og det er jo greit nok – alltid morsomt med ros og godteri! Men jeg får aldri lov til å gnage ordentlig på rådyrbeinet, for det vil han mannen ha tilbake med det samme. Det er i grunnen det som er litt rart med hele opplegget – i tillegg til blodet så lukter det jo ganske tydelig at han mannen har gått samme vei som blodsporene før på dagen han også – og han har tatt på de rådyrbeina som han er så ivrig på å få tilbake. Hvorfor i all verden passer han ikke bedre på de skankene når han går og valser rundt i skogen der, da – i stedet for at jeg skal bruke tid på å finne dem igjen for ham etter at han har mistet dem – gang på gang – når jeg helt sikkert kunne ha gjort mye annet morsomt i den skogen??

Jeg har prøvd å snakke om det der med Serwa, som også er med på blodsporkurset, men hun sier bare at jeg ikke skal bry meg om sånne bagateller og heller bare tenke på hvor morsomt det er. Hun, som ellers er så utrolig rolig og avslappet, blir jo helt vill når hun skjønner at hun skal gå spor. Hun sitter igjen i bilen og hyler når det er min tur til å komme ut – hun ville nok mye heller at det skulle vært hennes tur èn gang til – og for meg kunne hun gjerne ha gått mitt spor også, men det er visst ikke sånn det foregår… Når det endelig er hennes tur så danser hun nærmest bortover vegen frem til sporstart, trekker i båndet og logrer med halen – det hender også at hun bjeffer høyt av glede – sånn som bare hun kan! Hun er rar, altså…


Hils mamma Diva og bestemor Gadi!
Stor slafs fra


Norske-Gadi

Kira har varit på utstälning igjen och har börjat löpa :)

Grattis på födelsedagen från oss alla här i Forshaga
Vi har varit på tredje utställningen med Kira. På Ângevi i Forshaga
Kira skötte sig som vanligt perfekt trotts flera timmars väntan.
Kira blev än en gång BIR och BIG med HP
Mycket vacker tikvalp
Vackert huvud och uttryck!Tillräckliga kropp för åldern
Välmusklad, goda vinklar runtom
Rör sig härligt från alla håll
Välpresenterad

Tyvärr har vi inga bilder denna gång. Dåliga med kameran, måste bättra oss..
Ha det gott
Kramar Therese och Kira

Brev og bilder fra norske-Gadi

Mormor – jeg er skadet!

Og nå er jeg fryktelig susete og rar i hodet og føler meg helt ”utafor”..

Det begynte med at Serwa, Synnøve og jeg var på tur i skogen i ettermiddag. (Oona fikk ikke være med – hun er sykmeldt noen dager etter at hun begynte å halte og hadde vondt i skulderen i forrige uke; mormor Eva har også vært syk noen dager; og Inka nekter å gå tur uten at Eva er med når hun først er hjemme…) Jeg løp jo litt rundt – hit og dit og på kryss og tvers som vanlig – og da vi var nesten fremme ved bilen igjen så var jeg så varm at jeg bestemte meg for å avkjøle meg litt i bekken enda en gang. (Synnøve sier at på den måten der er jeg ikke typisk ridgeback – jeg har ikke noe i mot å bli verken våt og/eller møkkete…!) Som tenkt, så gjort – jeg hoppet nedi og ut av bekken mange ganger og også galopperte jeg et stykke bortover i bekken så vannspruten sto! Tøft! Innimellom hadde jeg noen ”raid” på begge sider og til slutt spurtet jeg gjennom et lite felt med bjørkeskog tilbake igjen mot Synnøve og Serwa. Jeg kjente da at det nappet så vidt i det venstre frambeinet mitt, men jeg tenkte ikke noe mer over det før jeg var tilbake hos Synnøve og hoppet inn i bilen. Da så hun på beinet mitt, ristet oppgitt på hodet og sa noe om at det måtte vel skje før eller siden – jeg er tross alt i slekt med Oona… Først da kikket jeg selv, og da så jeg at det hadde gått hull på meg! Det var et gapende hull i huden på beinet mitt og det var litegrann blod der også!

Vi kjørte så hjem til mormor Eva igjen, og der måtte jeg i dusjen og skylle meg fordi de påsto jeg var så innmari møkkete etter å ha rast rundt i bekken og i den støvete jorda! Heldigvis tørket jeg fort, og da var det inn i bilen igjen, og Oona og jeg regnet med at vi skulle hjem så vi kunne spise middag. Men neida – vi dro til jobben – på en søndag kveld! Det var bare jeg som fikk være med inn – og før jeg visste ordet av det hadde Synnøve stukket meg i låret – og det var etter det jeg ble så fryktelig slapp og rar… Sånn har jeg aldri kjent meg før. Det neste jeg husker var at mormor Eva og Synnøve sto over meg og sa at jeg måtte våkne. Jeg hadde nesten ikke kontroll på kroppen, men jeg klarte da til slutt å stavre meg på beina og sjangle ut i bilen igjen. Endelig kom vi hjem, og da var jeg i hvert fall såpass at jeg fikk spist middag før jeg tuslet opp i sofaen og her ligger jeg, da – ikke akkurat i toppform – ganske annerledes enn jeg var bare for 3-4 timer siden… I kveld er det enda bedre å kose på fanget enn vanlig – piper litt gjør jeg også innimellom – ikke fordi det er vondt, for jeg har fått medisiner – jeg føler meg bare så dårlig… Jeg er jo tross alt bare en liten valp…

Det var først da jeg kom hjem at jeg oppdaget at noen på et eller annet tidspunkt har satt på en slags bandasje på beinet mitt. Den kan få sitte der for nå, men jeg synes ikke det er spesielt pent så jeg skal nok ta den av så fort jeg kommer i litt bedre form igjen… Bare ikke akkurat i kveld, tror jeg… Jeg tror jeg hørte Synnøve sa det er viktig at jeg lar bandasjen og noe hun kalte sting være i fred for at det skal gro best mulig – jeg er jo påmeldt utstilling i pinsen – men jeg regner med at det har ordnet seg hvis jeg tar en kikk om en dag eller to… Stort lenger kan det da umulig ta?

Oona synes visst ikke spesielt synd på meg – det der har hun gjort mange ganger, sier hun  - senest ved juletider gikk jo hun med bandasje på labben i flere uker, og ellers har hun arr over hele kroppen. Sånt må man regne med når man ”tar’n helt ut” i skogen, mener hun – først da er man ekte RR!

Synnøve er glad for at hun kan ordne dette selv – spesielt hvis jeg må lappes sammen like ofte som Oona – sånn ca 1-2 ganger i året… (Noe skal man da ha igjen for en lang og dyr utdannelse…)

Håper dere har det bra – og ikke har hatt en like dårlig kveld som meg… Heldigvis sier legen min at jeg kommer til å overleve helt fint, så da får vi tro på det…

Stor, trøtt slafs fra

Norske-Gadi

Siste oppdatering fra Synnøve:

Den bandasjen ble jo, som forventet, litt vanskelig å la være i fred... Allerede mandag morgen mens jeg var på badet hadde det sneket seg noen ”mus” inn i buret hennes og gnaget bare litegrann på bandasjen med små musetenner så den ble litt fillete…. Hun går nå derfor med det som Hanne for lengst har døpt ”badering” – dvs. en oppblåsbar halskrage. (Skal sende deg et bilde – har det bare ikke akkurat nå.) På mange måter er den mye finere enn en sånn ”plastparabol”, men bakdelen er nok at det er litt vanskeligere å finne en komfortabel liggestilling med den tykke ringen rundt halsen. I går og i dag har hun derfor vært litt mer masete og urolig enn vanlig – og har i tillegg selvfølgelig lett for å rive med seg ting i det hun passerer forbi… I kveld har Hege N. og jeg vært på et lite seminar i Oslo (om smertebehandling på katt) og da var Gadi og Oona hos barnevakt ”mormor” Eva. Gadi hadde jo vært snill, men urolig og fryktelig vanskelig for å legge seg ned for å slappe av – igjen mest sannsynlig pga kragen. De andre hundene ble irriterte på henne fordi hun var urolig, og også dunket hun borti dem med kragen – og det hjalp jo heller ikke på saken… De var i grunnen litt slitne og mellomfornøyde alle sammen da jeg kom for å hente de to – nå har hun endelig sloknet sånn noenlunde… Det blir nok noen litt urolige dager, men hun må bare finne seg i det – det blir jo bare tull dersom hun får slikket og tygget på stingene.  Hun har på èn måte akseptert at kragen skal sitte der – hun prøver ikke å få den av eller styrer med den – det er bare det at hun er litt mer urolig enn vanlig.

På torsdag begynner vi forresten med den praktiske delen av blodsporkurset – så da regner jeg med at hun er rolig resten av kvelden uansett krage eller ikke (tar av kragen når hun går spor, selvfølgelig). Kurset begynte med en teorikveld nå på mandag. Det blir veldig spennende å se hvordan det går!

Bortsett fra nevnte problem er ellers humøret til Gadi på topp og det går i full fart som vanlig! Som sagt er det litt uvant å ha en ridgeback som ikke bryr seg om å bli våt og møkkete – det har knapt skjedd tidligere at vi har måttet skylle av så mye søle og jord etter en skogstur!! Kanskje hun vokser det av seg…?? Serwa ble helt ”disgusted” på tur på mandag – hun hadde vasset rolig uti en liten kulp for å avkjøle seg litt – plutselig kom den derre ”svenskpuken” susende gjennom lufta og landet i vannet med et gedigent plask og sprutet sølevann på Serwa! (Serwa betyr jo ”den edle kvinne” på ghanesisk, men egentlig hadde det passet enda bedre at også hun het Diva – hun er absolutt en diva i både sinn og skinn…) Og ikke nok med det – før Serwa hadde fått kommet seg helt opp igjen av kulpen hadde udyret tatt seg en runde til og hoppet i vannet med et nytt plask – bare fordi det var så gøy! UUÆÆSSJ stod det skrevet over hele fjeset på Serwa….!

Hilsen med bilde av Fabian fra G-kullet

Hei og gratulerer med din oppkommende fødeselsdag! Her på Sørlandet er det litt sommer/vår sammen med frisk vind. Fabian har litt problemer med sin nedre kjeve. Sist fredag måtte han trekke fire fortenner nede (foran), og veterinæren var bekymret for at dette kunne være noe alvorlig. Så krysser vi fingrene og venter engstelig på svar fra vevsprøvene. Men bortsett fra det er han fremdeles verdens beste RR : -). Jeg har aldri hatt det så bra sammen med noen av de andre hundene jeg har hatt som med han.

Mvh

Gunnar og Fabian

min gode hjelper:)

Kira har vært på sin andre utstilling, hilsen og bilder!

Hejsan
Kira är så himla duktig, är så stolt över henne!!
Jag måste tacka dig än en gång att du låtit denna underbara hund bo hos oss.
Hon skötte sig perfekt på utställningen, även om det var mycket folk och hundar där!
Först var det lite läskigt, Kira försökte skrämma bort några hundar när vi gick in på utställnings plattsen  men hon kom snabbt till ro i buren med Daffy. Och sen var det inga problem.. Lilla
 
Domaren var lite läskig förs när hon kom dykande ner i munnen utan att hälsa men när matte sa det magiska ordet "visa" så stod hon helt stilla och lät domaren titta färdigt
 
Domaren tyckte ändå att Kira var bästa valpen för dagen och Kira blev både BIR och BIG med HP!!
 
Kritiken:
Utmärkt typ
Utmärkt huvud och bett
Utmärkt hals och över-/under linje
Tillräckliga vinklar fram och bak något lång i länden
Rör sig mycket bra från alla håll
Trevligt temperament.
 
Massa kramar Therese och Kira
 

 

Norske Gadi har vært på sin 3 utstilling, brev og bilder!

Mormor – nå har samlingen min med sløyfer og rosetter økt igjen!

Jeg fikk i dag nemlig enda en gul og rød rosett (BIR) og i tillegg en litt større hvit og blå en (BIG)!!

Også har jeg fått egne lysestaker – 2 stk til og med – OG jeg har vunnet en pose med mat bare til meg!!

Jeg har nemlig vært på tur igjen i dag – til Eidsvoll og Letohallen også denne gangen, dvs. vi tilbrakte mesteparten av dagen i sola utenfor hallen. Hege D. og Wicki kom og hentet oss i morges – jeg prøvde å få med Wicki på å leke baki bilen mens vi kjørte, men hun ville ikke så da måtte jeg til slutt bare legge meg ned og slappe av jeg også… Endelig kom vi da frem, fikk parkert, og gikk laaangt før vi til slutt fikk satt fra oss alt vi hadde med, satt opp buret til meg og rigget oss til. Etter hvert kom det flere kjentfolk – oldemor Mette, Hege N., Gypsy, Bee - og mange andre som jeg ikke kjenner så godt.

Da prikkedyrene var ferdige ble det vår, dvs. RRene, sin tur – og jeg var blant de første av dem. Dommermannen var litt snål – han var ikke spesielt høflig og hilste ikke eller noe før han bare begynte å rote rundt inne i munnen min… Jeg syntes det var litt merkelig fremgangsmåte, men tenkte at han fikk da bare drive på til han var ferdig så det var da greit nok for meg. (Noen av de andre – både RRer og flere – syntes at han virket skummel med hele fremtoningen sin, men jeg tenkte i grunnen ikke over det, jeg…) I hvert fall så rotet og rotet han rundt i munnen min og telte og telte – og fant til slutt ut at jeg har èn mindre tann enn det som står i anatomiboka at hunder vanligvis har…! Det har selvfølgelig Synnøve visst hele tiden så det kom ikke som noen overraskelse, men hun syntes det var opp til dommeren å finne det ut hvis han syntes det var så viktig. Selv kan jeg ikke akkurat si at jeg har tenkt over det – jeg har da aldri hatt problemer med å få i meg maten, så jeg kan ikke skjønne at det er noe å henge seg opp i?!

Han syntes visst at jeg løp litt rart også – etter det som står på lappen som han sendte med meg hjem - uten at noen andre helt forsto hva han mente med det. Tvert imot sa alle andre at jeg var veldig flink, løp veldig bra og har fine bevegelser… (Men vi hadde en veldig liten ring selv om det var utendørs!) Uansett skjønte han tydeligvis likevel at jeg (selvfølgelig) var den vakreste og smarteste RR-valpen, så han kunne ikke annet enn å gi meg den gule og røde rosetten!

Dommermannen heter Walter Van Den Broeck og er fra Belgia. På den gule lappen jeg fikk med meg hjem står det: Good head. Good ridge. Misses P2 left under. A little straight behind. Good coat. Moves inregulary. (Skal kanskje være “irregularly”?)

Etterpå kunne vi slappe av og kose oss i sola – ja, jeg måtte stort sett være i det buret med soltak som vanlig – se på de voksne RRene og skravle med folk før vi utpå ettermiddagen gikk inn i hallen for at jeg skulle løpe mer der inne. Der møtte jeg ei annen, mye hyggeligere dommerdame – og det var hun som ga meg den hvite og blå rosetten pluss den største lysestaken og fôrposen. På plassen bak meg kom det en Basset Hound og Synnøve måtte nesten le litt da hun hørte eieren si at den fikk ”fnatt” av høyttaleranlegget – for oss andre så den til forveksling helt rolig ut med sine hudfolder, hengende øyelokk, utovervridde forbein og tassende ganglag…

Fordi jeg fikk den hvite og blå rosetten skulle jeg visst være med å løpe i ring enda en siste gang! Jeg løp så flott og elegant jeg kunne inn i den store ringen, men den dommerdama som sto der da så jo nesten ikke på meg en gang! Jeg begynte å bli sliten, men jeg stilte meg opp og logret og hilste høflig på dama da hun kom forbi. Av en eller annen merkelig grunn syntes hun nok ikke likevel at jeg fortjente å få med meg enda flere rosetter eller mer krystall og fôr hjem. Hun plukket i stedet frem noen andre hårete ulldotter til slutt, og vi måtte bare gå ut igjen uten å få med oss noen ting…! Synnøve – og resten av heiagjengen fra Ilseng – sa imidlertid at det gjorde ingenting og at jeg uansett hadde vært kjempeflink i dag!!! Ikke hadde jeg noen turnoppvisning eller fant på noen andre krumspring i dag, heller – så handleren min ble ikke så rød i ansiktet eller streng i stemmen på noe tidspunkt – i det hele tatt så oppførte jeg meg minst like bra som de voksne hundene! (Bortsett fra at jeg kanskje fortsatt har litt vanskelig for å slappe av hvis jeg ikke er inne i det buret, mener Synnøve…) Synnøve sa at hun var aller mest fornøyd med at jeg ikke lot meg ”vippe av pinnen” av den første dommermannen som var så brå og uhøflig – ikke akkurat den beste valpedommeren, men jeg lot meg altså ikke affisere i motsetning til flere av hundene som er eldre enn meg.

Det var veldig godt å komme hjem igjen og få  slappet av ordentlig etter en sånn lang og begivenhetsrik dag! Det eneste dumme er at jeg enda ikke har fått lov til å smake på maten jeg vant! Og jeg hadde egentlig lyst til å smake på den allerede mens vi enda var inne i ringen… Den er da min!! Hm – kanskje jeg får den til frokost på sengen i morgen?

Sender med en del bilder som Hege Dufseth tok i dag, så kan du se selv!

Stor slafs fra en trøtt, sliten, men fornøyd

Norske -Gadi