Denne gangen slapp jeg heldigvis å sy – det var akkurat ikke dypt nok. Det skjedde i går – i skogen på tur som vanlig. Jeg må ha tråkket på noe skarpt – det er ikke noe søppel/glasskår eller lignende der vi går, men det kan jo har vært en skarp stein eller noe. Det begynte i hvert fall plutselig å gjøre litt vondt å tråkke på det høyre forbeinet mitt – Synnøve tok en kikk, og da hadde jeg fått et ca 2 cm langt, men altså ikke så veldig dypt, kutt litt på siden av den store tredeputen… Så da var det hjem og rense og sette på bandasje… Jeg må i hvert fall ha på bandasje utendørs, sier legen min – så såret holder seg rent, men det vil ta litt tid før det gror siden det er på undersiden av labben… Og det var bare tre dager siden stingene fra forrige skade ble tatt ut…
Ikke nok med det – Oona har også skadet seg! Det skjedde i dag – søndag – under et skikkelig ”raid” hun og jeg hadde i skogen. Jeg kom tilbake uten bandasje – den som Synnøve hadde trodd var tapet godt fast - og Oona kom tilbake med et par-tre små blødende sår i tillegg til ett litt større og dypere kutt på baksiden av venstre bakbein nedenfor hasen… Så da var det hennes tur til å sy - igjen – som tidligere nevnt var forrige gang rundt juletider for henne… Jeg fikk være med inn på jobben og se på – jeg skulle jo ha meg ny bandasje. Oona er så dreven på det der at hun står helt stille på undersøkelsesbordet og lar seg bli lappet sammen bare med lokalbedøvelse i såret uten et eneste lite kny!! (Faktisk så ser det ut til at hun synes det er verre å få klørne sine klippet – hun er mye mer urolig da!!) Hun slapp i hvert fall å bli så rar og susete i hodet, hun da…
Så nå har vi hver vår bandasje… Det høres kanskje ut som om det noe merkelig med skogen der vi går siden vi skader oss stadig vekk – det er egentlig ikke det, altså – det er bare sånn det blir når man løper fort og mye… Synnøve kan bare ikke begripe hvorfor dette bare skjer med oss RRer i vår familie – hun kjenner ingen andre RRer som får så mye skader ute i skogen, og det bor da en del andre her i distriktet…
Det er noe annet rart som skjer med kroppen min om dagen også – løpetid heter det visst i følge legen. Jeg er vet ikke om jeg synes noe om det – jeg får for eksempel ikke lov til å ligge i senga til Synnøve om kveldene lenger – og det er visst pga den den derre løpetiden. Bortsett fra det så prøver jeg i grunnen å tenke minst mulig på det og la meg affisere minst mulig…
De siste to ukene har jeg vært med på sånn blodsporkurs! Jeg er ikke helt sikker på om jeg helt skjønner vitsen med det enda – selvfølgelig kjenner jeg at det lukter blod der, men hvorfor må jeg gå akkurat etter den stripen med bloddråper? Det er da så mye mer spennende ting man kan gjøre i en skog – uten at man har den ekle blodlukta i nesa!?! Den første kvelden på kurset lurte jeg veldig – jeg tenkte fortsatt på at det kanskje kunne sitte en morder eller noe sånt bak et tre, så jeg var veldig forsiktig og brukte mye tid på å stå og se meg rundt for å være sikker på at det ikke var noe bakholdsangrep eller annet lureri. Bak meg maste Synnøve hele tiden om at jeg skulle gå videre etter bloddråpene, og han mannen som gikk bak der igjen lurte på om jeg ikke var vant til å være i skogen!?! Også jeg – som er født i et hus i skogen! Selvfølgelig er jeg jo det – jeg måtte bare ha litt tid på være sikker på at det var trygt, siden en eller annen hadde gått og blødd innover i skogen der! Etter hvert har jeg funnet ut at hvis jeg bare følger lukta av blodflekkene så kommer jeg frem til et sted der et rådyr har gått av seg det ene beinet sitt (ganske mistenkelig i seg selv, egentlig) – og da får jeg masse ros og godbiter! Og det er jo greit nok – alltid morsomt med ros og godteri! Men jeg får aldri lov til å gnage ordentlig på rådyrbeinet, for det vil han mannen ha tilbake med det samme. Det er i grunnen det som er litt rart med hele opplegget – i tillegg til blodet så lukter det jo ganske tydelig at han mannen har gått samme vei som blodsporene før på dagen han også – og han har tatt på de rådyrbeina som han er så ivrig på å få tilbake. Hvorfor i all verden passer han ikke bedre på de skankene når han går og valser rundt i skogen der, da – i stedet for at jeg skal bruke tid på å finne dem igjen for ham etter at han har mistet dem – gang på gang – når jeg helt sikkert kunne ha gjort mye annet morsomt i den skogen??
Jeg har prøvd å snakke om det der med Serwa, som også er med på blodsporkurset, men hun sier bare at jeg ikke skal bry meg om sånne bagateller og heller bare tenke på hvor morsomt det er. Hun, som ellers er så utrolig rolig og avslappet, blir jo helt vill når hun skjønner at hun skal gå spor. Hun sitter igjen i bilen og hyler når det er min tur til å komme ut – hun ville nok mye heller at det skulle vært hennes tur èn gang til – og for meg kunne hun gjerne ha gått mitt spor også, men det er visst ikke sånn det foregår… Når det endelig er hennes tur så danser hun nærmest bortover vegen frem til sporstart, trekker i båndet og logrer med halen – det hender også at hun bjeffer høyt av glede – sånn som bare hun kan! Hun er rar, altså…
Hils mamma Diva og bestemor Gadi!
Stor slafs fra
Norske-Gadi
