Katter i blæra(!?) – eller blærekatter – eller kanskje var det blærekatarr?!?

Godt nytt år, mormor! Jeg har startet året med å ha katter i blæra(!?) –
eller blærekatter – eller kanskje var det blærekatarr?!?

Ja – det er ikke så lett å holde styr på all den der sjargongen – selv om
jeg har jobbet på dyreklinikk i over ett år nå. I hvert fall så var det for
et par uker siden at legen min oppdaget at det var blod i snøen etter meg
da jeg måtte tisse en ekstra gang i lunsjen! Og det betydde visst altså at
jeg da på en eller annen måte har fått katter i blæra! Ikke skjønner jeg
åssen det har skjedd – og jeg kan ikke si at jeg egentlig har kjent så mye
til dem eller følt meg dårlig på noe vis! Det er jo bra, men kanskje litt
rart, sier legen. Jeg har fått noen medisiner – eller godbiter - pga disse
kattene – og det kan visst hende jeg skal ta et bilde eller kanskje en
ultralyd av blæra en dag. Kanskje de kattene kommer med på bildet?? Det er
bare Ayorou det, som den siste 1-2 måneder stadig har klaget over at jeg
ikke virker som før – bare fordi jeg ikke gidder å leke med ham hele tiden
når han vil lenger! For å være ærlig, synes jeg at han er fryktelig
barnslig og masete – det er vel på tide at han roer seg litt nå som han
snart er 7 måneder? Hvis jeg prøver å si det til ham – og blir litt sint på
ham når han biter i ørene eller beina mine så det gjør skikkelig vondt –
blir han aldeles rasende tilbake – da står han på bakbeina og hyler mens
han slår med forbeina og biter enda mer etter meg! Nei – smågutter, altså –
jeg har derfor funnet ut at det er best å bare ligge rolig og prøve å
overse ham hvis mulig… Det verste er at Synnøve og Hanne påstår at jeg var
minst like barnslig på hans alder – det er i hvert fall ikke sant – jeg var
aldri slik!! Ayorou – på sin side – beskylder meg for å vise tydelige tegn
på at jeg holder på å bli voksen! Det er heller ikke sant! Jeg lovte meg jo
selv tidlig at det skal jeg aldri bli – så kjedelig som det ser ut! Hmph –
og det altså bare fordi jeg ikke vil leke hele tiden lenger… 

Bortsett fra de kattene, da – så har jeg det ganske bra. Julen gikk veldig
fint – bortsett fra at det var litt slitsomt med juleselskap hjemme hos
mormor Eva flere dager på rad. Heldigvis hadde jeg ingen uhell med knuste
fat eller noe sånt i år – så mormor Eva ble ikke så sur på meg… Det var
bare noen nisser – eller egentlig julemus – som spurte pent om de kunne få
noen lufteturer rundt i huset, og siden jeg er så snill fikk de
selvfølgelig det, men de hadde visst egentlig ikke lov til å forlate
plassen sin, viste det seg…. I år var også broren til Synnøve – ”onkel”
Erland – på besøk, pluss hun som han bor sammen med. Hun er visst ikke så
glad i dyr – og selv om jeg skrudde på all sjarmen jeg har og prøvde å være
så blid, vennlig og imøtekommende som bare jeg kan, klarte jeg ikke å
blidgjøre henne og få henne til å hilse på meg i det hele tatt… Det var
bare kjeft og negativt kroppspråk, men som sagt blir jeg ikke lett
fornærmet så jeg lot ikke det affisere meg nevneverdig og ødelegge julen
min! Det var da noen andre gjester der den ene dagen også, og de var mye
hyggeligere og sa tvert i mot at vi hundene var veldig rolige og
veloppdragne!

Nå som det er januar og mange mørke, kalde dager har vi ikke løpt riktig så
mye i skogen eller på jordet som vi pleier – av og til er det faktisk helt
i orden å bare dra rett hjem fra jobb og legge seg foran peisen og fyre
godt resten av kvelden. Eller legge seg i sofaen, da – vi har en stor
saueskinnsfell som er helt herlig å ligge på! Men vi er nå fortsatt en del
ute, da – og nå begynner det å bli bra med snø som er kjempemorsom å frese
rundt i! I skogen kryr det av rådyr- og elgspor som det er veldig spennende
å følge! De andre har en tendens til å gi opp relativt fort når vi følger
sånne spor – de mener visst at det ikke er så mye vits med mindre vi er
rett i hælene på dyret – dvs. Serwa gidder jo knapt spore i det hele tatt.
Det er imidlertid ikke jeg enig i – man kan da ikke gi opp så fort dersom
man vil ha stek til middag – ved slutten av sporet *må* det jo være et
dyr!! (Se eksempel på bilde!) Ofte må jeg derfor fortsette sporingen alene
og gjøre alt selv – og det er greit nok, det – jeg klarer meg fint på egen
labb, jeg! Imidlertid blir Synnøve mer og mer sur for at jeg holder på med
mine egne ting – hun mener visst at vi skal gå sammen hele tiden – som en
slags saueflokk!! Så kjedelig! Det er mulig hun er redd for å gå seg bort
dersom jeg ikke er der hele tiden for å vise dem hvor de skal gå, men ærlig
talt så er det vel på tide at de andre klarer seg litt uten meg – de går jo
som regel nøyaktig de samme rutene om og om igjen, så det burde være mulig
for dem også å lære seg veien – jeg vet jo alltid hvor jeg skal finne dem
igjen når jeg er ferdig med en utredning! I det siste har Synnøve begynt å
rope på meg stadig oftere for at jeg skal komme bort og få godteri før jeg
kan løpe videre, og det er jo greit nok når jeg har tid – og hun og mormor
Eva gjemmer seg enda oftere i skogen enn de har gjort før, og de kommer
ikke frem igjen før også jeg – ikke bare Oona og Serwa – har funnet dem
igjen. Det er jo litt morsomt, da – og jeg kan godt være med på det dersom
jeg ikke har noe annet å gjøre, men dersom jeg får noe mer spennende i nesa
kan de bare sitte der til det gror mose på dem for alt jeg bryr meg! 

Det har heldigvis ikke vært kaldere enn at det har gått an å dra på den
faste hundetreningen hver uke som vanlig så langt i vinter. De siste ukene
har det vært spesielt morsomt – vi har prøvd noe helt nytt – nemlig
innerundering – i mørket!! Hanne og Ayorou bor jo på en gård, og de har en
låve som det viser seg at de har mye rart inni! Når man skrur av lyset er
det derfor tydeligvis fort gjort for de klønete menneskene å gå seg bort
der inne! Greit nok, det – for det er kjempemorsomt – og litt vanskelig og
fryktelig slitsomt – å finne dem igjen!! Det gjelder å bruke nesa godt –
for det er jo så mørkt at man nesten ikke ser noen ting – og man må regne
med å klatre opp på og over ting (vedstabler/redskap/tomme
potetkasser/byggematerialer/hestevogner m.m.), smyge seg gjennom trange
passasjer, krabbe under utstikkere, osv., osv. Forrige gang måtte jeg for
eksempel dytte unna en pall som sto i veien for meg – den smalt forresten
godt da den datt i gulvet, men det gjorde jo ingenting – og hoppe opp på og
ned igjen fra et stort spisebord og søke godt rundt hele, før jeg endelig
fant Hanne innerst i en krok bak noe ved og oppå noen planker!! Veldig,
veldig morsomt! Synnøve og de andre som sto igjen ved døra kunne jo ikke se
hvor jeg var, men de kunne høre det på nesa mi som jobbet, halen min som
logret borti alt jeg passerte – og ikke minst på alle kræsj/pang/bom-lydene
etter hvert som jeg banet meg vei gjennom låven!! Instruktør-Mari var godt
fornøyd med meg – jeg er meget miljøsterk, sa hun – ikke mange hunder –
verken RRer eller andre - som har riktig så mye pågangsvilje, arbeidslyst
og utholdenhet når de blir presentert for en sånn situasjon!! (Jeg har nok
arvet noe av det fra bestefar Milo – han var også med på trening, og det
var visst han og meg som laget mest ”vei i vellinga” der inne på låven…) Vi
skal prøve å finne et annet mørkt lager å trene i neste uke – er visst
ingen vits i å trene for mange ganger på samme sted siden vi nå har blitt
så godt kjent der. 

Siden vi trente i Ayorou sin låve fikk han også lov til å prøve seg – men
siden han er ung/valp og nybegynner fikk han søke med lyset på. Han også
var veldig flink og syntes det var kjempemorsomt – også da han fant min
oldefar Roar som Ayorou knapt hadde hilst på tidligere! Antagelig ikke
mange Azawakh’er i verden som har trent noe sånt før – og attpåtil syntes
det var så stor stas å finne en nesten fremmed person!! 

Håper dere har det bra der i skogen – og at dere fyrer i vei og holder
varmen! 

Snakkes! 

Stor slafsenuss fra
Norske-Gadi

 

Zimba på utstilling i Slovenia

Nå er vi tilbake fra en super utstillingshelg i Slovenia.

Det var bare 19 Rigebacks påmeldt.

Kritikk Lørdag:

very pleasing outline, nice proportions, very nice head and expression, would like more angulation in front,

good bone and feet, ok ridge, moves very well, well presented, nice temprament

Dommer: Arne Foss, NO

Excellent 2 res. CAC

Kritikk Søndag:

sympatisk Hannhund med bra hode, veldig bra over- og underlinje, stär veldig bra og bra bevegelse.

Dommer: Josef Nemec, CZ

Excellent 2 res. CAC

Vi er veldig stolte og det er en perfekt start på året.

Barbara med hele Gang

Julehilsen

Vi ønsker alle, familie og venner, "valpeeiere" til våre F-G-H og I kull

En God Jul og et riktig Godt Nytt ÅR!



Cirka (rip) Diva og Gadi.

 Berit, Gadi og Diva

En nordisk juniorvinner's reisebrev fra Stockholm, norske Gadi:)

Mormor – nå har det nesten gått for vidt med disse utstillingsgreiene – nå har jeg vært i Stockholm! I helga var vi på årets siste utstilling – og vi kjørte enormt langt for å komme dit – enda Synnøve hele tiden har sagt at hun ikke gidder å dra lenger enn til Letohallen (1 times kjøring) for sånne fesjåer!!! Som vanlig begynte det kvelden før – altså fredag kveld – da jeg ble lurt med inn på badet igjen… På en utstilling tidligere i høst vant jeg jo bl.a. en shampo med mineralsalter og som lover at hunden (altså meg) skal få en luksuriøs spa-opplevelse når man bruker den!?! Jeg kan ikke si at jeg merket noen stor forskjell nå da jeg fikk prøve den for første gang – jeg syntes det var like ille som hver gang tidligere, jeg – å stå der inne i dusjen og bli sprutet vann på til jeg blir helt gjennomvåt og lukter alt for rent! Det eneste som er litt godt er frotteringen etterpå…. På lørdag morgen kom det plutselig en bil hit – og det viste seg å være Hege D., og vi skulle sitte på med henne! Hege og Synnøve stappet bilen full av diverse bager, buret mitt, osv – og så ble jeg bedt om å hoppe inn bakerst i bilen. Der inne i et bur satt Heges Diva – altså ikke mammaen min, men kusina hennes! Jeg kjente ikke henne noe særlig fra før – og hun var visst ikke veldig interessert i å bli kjent med meg, heller – eller så hadde hun stått opp på feil bein den dagen, drukket eddik til frokost, eller noe sånt – for hun var i hvert fall ikke spesielt blid og imøtekommende… Hun bare så surt på meg og kom med et lite knurr, så da fant jeg det best å la henne være helt i fred og ikke la henne forsure min tilværelse og min helg! Så kjørte vi av gårde – og vi kjørte og vi kjørte – det ble fort kjedelig, så jeg bare la meg til å sove – det var jo ikke noe annet å finne på. Etter en stund stoppet vi i Charlottenberg – der har jeg jo vært før, så da trodde jeg at vi skulle besøke deg, mormor. Men det var visst nesten bare for at Diva og jeg skulle få komme ut av bilen for å tisse – og så kjørte vi videre og i mange, mange timer til. Utpå ettermiddagen kjørte Hege inn i et parkeringshus, og da var vi visst endelig fremme. Da sa Synnøve at vi var i Stockholm!! Der hadde verken hun eller jeg vært før, så det var jo ganske spennende! Det bor nok veldig mange hunder i Stockholm, for det krydde av dem over alt! Etter å ha pakket ut av bilen gikk vi opp en trapp, snakket med noen mennesker, og så tok vi heisen videre oppover til 9. etasje i hotellet der vi skulle bo. Jeg er jo en ganske verdensvant hund - jeg har jo både bodd på hotell i Sverige og kjørt heis før, så det var selvfølgelig bare morsomt. Hege og Diva skulle bo i rommet ved siden av vårt, så de tok jo heisen opp sammen med oss. Da fortalte de at de hadde fått hundegodteri av damen bak resepsjonsdisken – det hadde ikke vi fått!!! Så urettferdig!! (Og det verste var at Diva ikke likte det godteriet en gang – det er jeg sikker på at jeg hadde gjort!!) Rommet vårt var veldig fint – det hadde en stor, god dobbeltseng med god plass til både Synnøve og meg – og det hadde store vinduer hvor vi kunne se ut på mange mennesker og hunder langt der nede på bakken – artig! Imidlertid var vi ikke der lenge før vi fant ut at vi skulle gå ut og lufte oss en tur etter den lange kjøreturen. Det var jo en del grønne flekker med masse spennende lukter utenfor, og vi så enda flere mennesker og hunder – noen så ganske greie ut, og noen ikke fullt så greie. Bl.a. var det en liten hund (shih tzu eller noe lignende) som plutselig kastet seg mot oss og bjeffet sint så både Diva og jeg skvatt minst 1 meter til siden – vi hadde ikke sett den en gang før den begynte å kjefte! Attpåtil begynte eieren dens å trøste den pga at den ble så redd de store, skumle hundene – altså Diva og meg som ikke i det hele tatt hadde sett i dens retning!?! Etter å ha tuslet litt rundt omkring på området der, begynte det tydeligvis å ”brenne” i lommebøkene til Hege og Synnøve – da fant de ut at vi skulle gå inn i den enorme messehallen og se oss rundt – både finne ut hvor vi skulle være neste morgen, men de skulle nok også se om det var noe de kunne kjøpe! Og det var det selvfølgelig mer enn nok av! Ikke det at de egentlig kjøpte så mye – det var mest Hege som trengte noen vinterjakker og sånn, men det var i hvert fall veldig mye å se på! Da vi hadde gått en runde gjennom mesteparten av hallen, kom vi ut igjen på andre siden – og da sto vi rett utenfor hovedinngangen på hotellet – så praktisk! I stedet for å gå tilbake til rommene våre da vi kom opp i 9. etasje igjen, gikk vi litt nedover korridoren og Hege banket på en dør – og plutselig stakk det ut 4 kjente hoder – oldemor Mette, oldefar Roar, bestefar Milo og Zahra!! Så artig å treffe dem der i Stockholm – så langt hjemmefra!!! Jeg ble veldig glad, men de var vel egentlig ikke like gjensidig entusiastiske for å se meg… De ville også lufte seg litt – så da gikk vi ut igjen i samlet flokk – denne gangen var det i hvert fall ingen dum småbikkje som turte å bråke med oss!;-) Det varte imidlertid ikke lenge før det begynte å svi i noen kredittkort igjen – det begynte å bli tomt for hunder i hallen og butikkene holdt på å stenge, men Mette og Hege fant da en åpen bod hvor de så litt av hvert de ville ha. Bl.a. handlet de masse hundegodteri – spesielt Zahra var veldig ivrig til å peke ut ting hun ønsket seg. Synnøve på sin side gjorde ingen tegn til å skulle kjøpe noe som helst til meg (gnien er hun!), så jeg måtte bare stå litt betuttet på avstand og se på alt det de andre skulle få og kose seg med… Heldigvis har jeg en snill oldemor, så Mette forbarmet seg over meg og ga meg et griseøre jeg kunne få på rommet om kvelden. .. Resten av kvelden slappet vi av på hotellet – vi var bare på besøk på rommet til Hege og Diva en stund før vi la oss tidlig. Diva var fortsatt ganske muggen – vi lå begge på dobbeltsengen på rommet deres og slappet av, men jeg fulgte jo med på samtalen til de andre, så når de sa noe morsomt måtte jeg logre med halen – og Diva så skikkelig surt på meg en gang jeg kom borti henne da jeg viftet litt! Jeg prøvde jo for så vidt å ta litt hensyn til henne, men jeg er jo veldig vant til å overse negative holdninger til dem rundt meg fra før, så jeg lot ikke denne surmulingen gå innpå meg og ødelegge humøret mitt! Neste morgen sto vi også opp tidlig, gikk nok en luftetur før jeg måtte vente på rommet (i buret) mens Synnøve spiste frokost. Etterpå slepte vi med oss all bagasjen vår ut fra rommet, var nedom bilen med noe av det, og gikk over plassen for å stille oss i kø ved inngangen til messehallen. Heldigvis var det god flyt i køen så det gikk ikke lenge før vi ble sluppet inn døren. Det var noen som ble stoppet og måtte vise frem vaksinasjonskortet sitt, men det var ingen som spurte etter mitt. Imidlertid var det en dame som ville at jeg skulle hoppe opp på en benk for at hun skulle kikke på meg – hun påsto at hun var veterinær! Men da takket jeg høflig nei, altså – jeg har jo egen fastlege, jeg hadde henne til og med meg, og jeg følte meg helt frisk – så jeg kunne ikke se at jeg trengte noen undersøkelse av en vilt fremmed dame – for alt jeg vet er det ikke sikkert hun var veterinær en gang!! Dessverre ga hun seg ikke helt likevel – jeg fikk slippe å hoppe opp på benken, men hun skulle absolutt se på tennene mine, så da måtte hun nesten få lov til det. Spesielt siden Synnøve begynte å bli litt irritert på meg fordi jeg prøvde å protestere, og samtidig mistet hun buret, fotobagen, m.m. i gulvet og jeg så at hun begynte å få en litt stresset/hissig rødfarge i ansiktet… Det tror jeg damen også så – hun var i hvert fall veldig kjapp og vi fikk raskt gå videre innover…! Vi skulle lengst inn i den borteste hallen – Mette og Roar lå litt foran oss i løypa, og de fant en fin plass strategisk plassert like ved siden av dommerbordet i den store RR-hovedringen, og der slo vi leir for dagen! Opprinnelig var det jo meningen at den finske dommerdama som jeg sjarmerte (nesten) i senk på RR-spesialen på Malungen i vår skulle dømme alle RRene der i Stockholm også. Imidlertid viste det seg at det var veldig mange andre RRer som også trodde de skulle sjarmere henne – så mange at de trodde hun ikke fikk tid til å se på alle, så vi juniorene ble ”prakket” på en eller annen ukjent dansk dommermann i stedet!! Da Synnøve fant ut dette en stund før vi reiste, var hun ikke helt blid (hun brukte bl.a. noen ord jeg ikke har lov til å gjenta her), men så fant hun ut at vi fikk da gi denne dansken en sjanse – og det viste seg å ikke være helt dumt likevel… Den finske damen satte effektivt i gang bedømmingen og var like streng som på Malungen i vår - hun brukte hele premieskalaen. Dansken skulle se på noen sånne lavbeinte, bustete rådyrhunder (Basset-et-eller-annet) først, og tok seg svært god tid til disse i naboringen – men langt om lenge ble det da endelig RR-juniorene sin tur! Hannhundene var selvfølgelig inne først, og så ble det oss tispene. Vi var hele 10 stk som entret ringen, og jeg var nummer fire av disse. De tre foran oss ble sendt ut av ringen èn etter èn (med alt fra Very Good til KIP), og så var det min tur! Jeg begynner jo å bli ganske dreven på hele den show-greia nå, så jeg vet jo hva jeg skal gjøre. Dommermannen kjente grundig over hele meg – fra tenner til haletipp – og jeg sto bom stille hele tiden – og jeg rørte fortsatt ikke på så mye som en tå, men beholdt øyekontakten med Synnøve selv da han gikk og satte seg ved bordet for å diktere kritikken. (Riktignok lå det veldig mange godbiter på teppet rundt beina mine, og jeg hadde veldig lyst til å bøye meg ned og plukke dem opp, men jeg fikk ikke lov av Synnøve så da lot jeg det være…). Han mannen virket veldig alvorlig og seriøs, så jeg turte ikke ta sjansen på å lage noen klovnerier denne gangen… Så skulle vi løpe en runde – det var litt ekkelt å løpe der fordi det var bare lagt ut noen smale striper med teppe til å løpe på det glatte gulvet – og det var ikke like enkelt hele tiden, men det gikk da bra og etter å ha stått helt stille så pent jeg kunne en stund til, ropte endelig ringsekretæren at jeg hadde fått Excellent! Etter enda mer venting sto vi til slutt igjen bare 4 stykker som hadde fått Excellent – og da ble det enda mer løping – i flere runder – før dommermannen først pekte på oss og så på skiltet der det sto nummer 1!!! Vi vant!!! Imidlertid ville han ikke gi oss en sånn rosa sløyfe (CK) – han kom bort til oss og sa det var fordi jeg ikke hadde helt korrekt uttrykk i ansiktet – han mente at jeg er for bred i hodet!!! Hørt noe sånt!?! Det er da ingen andre som tidligere har antydet at jeg ser ut som en gutt – tvert imot har jeg da som regel hørt at jeg er feminin!!! Jeg er da ingen mynde heller – jeg skal jo ikke se ut som f.eks. min venn Azawakhen Ayorou – i motsetning til dem har jeg jo faktisk plass til en del hjerneceller mellom ørene mine!! Hmph!! Vel, vel, sa Synnøve. Vi har egentlig ikke lov til å være misfornøyde – vi vant jo faktisk klassen og jeg fikk et nytt/lengre navn!! Nå heter jeg NORDJV-11 Gyllene Ridgens I Belive In Gadi!!! Altså har jeg nå fått skriftlig bekreftet det jeg selv har visst hele tiden – jeg er Nordens – og antagelig verdens – vakreste (og kuleste) juniortispe!!! Denne utstillingen var nemlig årets nordiske vinnerutstilling – eller kanskje vi kan si mesterskap - så jeg kan kalle meg Nordisk Juniorvinner resten av livet! Kult!? Selv om jeg gjerne også skulle hatt den rosa sløyfen og fått vist meg frem for den finske dommerdama igjen helt til slutt sammen med alle de andre som fikk rosa sløyfe, sier Synnøve at det er jo ikke sikkert vi hadde fått noe mer uansett. Nei – det er jo ikke sikkert, men man vet jo aldri!? Dommerdama spurte nå i hvert fall etter juniorer da hun skulle dømme tispefinalen – hun hadde sikkert sett meg på sidelinjen og ventet på at nettopp vakre meg skulle dukke opp slik at hun kunne plassere meg høyt denne gangen også!?! (Hun kjente igjen gjengen vår og hilste i hvert fall på oss da hun kom til ringen om morgenen, så hun visste nok at jeg var der... Kanskje hun så etter deg også, mormor – regner med at hun husket min formidable heiagjeng/duskedame fra Malungen – noe annet er vel ikke mulig!?!) Apropos duskedame – det var jo dumt du ikke kunne være ”ringside” i Stockholm, men det var jo veldig langt dit så jeg skjønner det godt. Det kan jo hende dansken hadde blitt ”skremt” til å gi oss CK dersom jeg hadde hatt en heiagjeng som virkelig hadde gjort seg gjeldende under bedømmingen?! (Siden vi juniorene var henvist til naboringen var det bare Synnøve og meg som ruslet over dit – de andre i følget vårt var mer opptatt av å følge med på den finske dommerdama… Vi klarte oss jo på egen hånd, vi – men det ble ikke tatt noen bilder av oss og jubelen måtte vi stå for selv…. ;-)) Den danske dommermannen heter Kim Vigsø Nielsen, og på lappen han sendte med meg hjem står det følgende:16 mndr gammel juniortik som inte får bli mera hannhundspräglad. Korrekt bett. Utmärkt hals. Eftergivande rygg i såväl stående som gående. Utmärkt kors. Välutvecklad kropp. Väl tillbakalagda skuldrar, men kort overarm. Välvinklad bak. Rör seg löst fram och brett bak. Utmärkt pels og ridge. Bra temperament. Dessverre var det visst ingen rosett å få når man ble Nordisk Juniorvinner – vi fikk bare en liten pin/nål. Den satte Synnøve på vesten sin – jeg hadde i hvert fall ikke lyst til å ha den festet i huden min!!:O I tillegg ga ringsekretæren oss et brev fra den britiske kennelklubben hvor jeg ble spesielt invitert til å være med på den berømte og tradisjonsrike Crufts-utstillingen i England i mars 2012! Imidlertid sier Synnøve at der går grensen – så vi drar nok ikke til Birmingham til våren… (Greit nok for henne å si – hun har jo vært der før – selv om hun ikke hadde med seg hund da… Kanskje du kan bli med meg, mormor??) Da vi var ferdig med vår bedømming gikk vi tilbake til de andre, og der hadde de allerede kommet så langt at veteran-hannhundene – og altså bestefar Milo – var i ringen! Dommerdama kjente også igjen ham fra i vår og likte ham fortsatt godt – han er jo tross alt bestefaren min og ganske sjarmerende han også! Av en eller annen merkelig grunn likte hun likevel en av de andre enda litt bedre, så Milo ble satt på andreplass med CK – og noe mer fikk han ikke. De neste timene gikk med til bedømming av alle de andre tispene, men jeg må innrømme at jeg fulgte ikke like nøye med på alt. Jeg slappet av i buret mitt, spiste litt godteri eller satt og kikket ut gjennom soltaket i buret på alt det rare som foregikk rundt omkring. Jeg fikk nå i hvert fall med meg at Zahra også fikk Excellent og CK, mens Diva fikk Very Good – dommeren hadde ikke helt forståelse for at det ikke er like enkelt å bli like stram under buken som før etter å ha fôret opp 11 valper. Ellers var det utrolig mange av de svenske tispene – selv de godt voksne, erfarne og høyt premierte – som syntes det var veldig skummelt både å være i messehallen og bli sett på av dommeren! Ikke skjønner jeg hva de reagerte på – jeg så ikke noe som var skummelt, jeg – og jeg har enda ikke møtt en dommer som har sett farlig ut heller! Innen Zahra, som sistemann i vår gjeng, var ferdig i ringen var det allerede et stykke ut på ettermiddagen. Vi skyndte oss derfor da å pakke sammen sakene våre og lempe alt i bilene, slik at vi kom oss på hjemveien så fort som mulig – det tok jo like mange timer å kjøre hjem også! Føret var litt varierende, men det gikk greit og vi var hjemme halv elleve på kvelden. Jeg syntes det var veldig godt å komme i bilen og slappe av, og sov som en stein hele veien hjem – med unntak av èn stopp for å tisse i Charlottenberg igjen. Diva sov hun også – ikke var hun fullt så sur heller – hun sa i hvert fall ikke noe mer til meg. Skulle bare mangle – hun hadde jo faktisk følge med en Nordisk Juniorvinner hjem! ;-) På mandag hadde Synnøve ordnet det slik at vi kunne komme litt sent på jobben. Det var veldig godt – for det var en ganske slitsom helg som nesten sitter litt i hodet enda. Arbeidskamerat Ayorou, derimot, var kjempeopplagt da jeg endelig kom på jobb – så jeg måtte til slutt bli litt sint på ham – for første gang. Ikke hadde han gjort spesielt mye nyttig før jeg kom – enda jeg har lært ham opp i flere måneder nå – og så begynte han bare å mase med det samme jeg kom inn døra om at vi skulle finne på noe! Æsj – smågutter, altså! Håper du, mamma og bestemor er fornøyde med innsatsen min, mormor – jeg gjorde i hvert fall så godt jeg kunne! Ha en fortsatt god førjulstid! Stor slafsenuss fraNordisk Juniorvinner Norske-Gadi

Brev fra Gadi kommer HELT sikkert senere... SÅ stolt!!!!

Nordisk Junior vinner i Stockholm : Gyllene Ridgens I belive in Gadi ♥♥♥ Bestefar Milo 2 beste veteran med CK:) ♥ ♥ ♥ Fyttikatta, så stolt jeg er.... Mormor Gadi og mamma Diva er ikke mindre stolte, "les" har fått så mye godis idag, biteben, at de tror det er juleaften.  " Muttern" er så glad idag og bruker  muligheten her til å ønske alle eiere og firbenter  en god advent...  Oppfordrer også resten av firbentene (eiere) til å sende mail til meg, så jeg får lagt det ut på bloggen....Så stolt av dere alle sammen og "mormoren" altså jeg, vil så gjerne følge med, slik er det med "mormorer", du vet:)


Takk for telefon Synnøve, du er den beste ♥

Jeg har miste så mange umistelige i år, barnebarnet Daniel og farmor Lise til eldste barnebarnet Birgitte, og flere i familiens ytterkant, jeg sørger de alle......

Mammaen til I-kullet Diva er en sprek Dame, pappa Milo og mammaen er min Gadi :)

Så dette er en bønn til alle "valpe eiere" skriv og fortell hvordan livet med firbentene er :)

Takk i forkant, klemmer Berit, Gadi og Diva :)

Brev fra Zimba H-kullet

Heia Berit,

nä er vi tilbake fra en lang og spenende helg i Wels/Österrikke.
Vi stär up Lördag morgen kl 3 og kjörte til Österrike kl 4 i morgen.


Sä kommer vi kl 8 til Wels Messe og gär rett in og stilt up kennelboxen.
Dömmingen begynner kl 10.
Lördag var det 10 Hannhunder i Äpenklasse. Men vi var veldig trödt fra lange reise og Zimba fikk bare en veldig bra.

Kritikk:
god störrelse og substans, god hode og veldig bra öyne, god pigment, veldig bra hals, god brystdypte,
Front vinkler i orden, bakk vinkler er tilstrekkelig,
Mä har mer kraft i bevegningen.
Dömmer: Frau Monika Blaha / Österrikke
Sä kjörte vi til hotell, hadde en fin tur med hundene og spiste middag.


Söndag var vi uthvilt og hadde en super start.
9 Hannhunder i Äpenklasse og Zimba fikk etter 10 Runder med läping i ringen Excellent 1 og CACA!


Dömmeren var veldig fornoyd med Zimbas bevegelse sä fikk vi ogsa CACIB og Beste Hannhund.
Wohhhoooo, det er perfekt!!


Kritikk:
big male with enough bones, a little cheeky, could have a little more under the eyes, good neck and back, acceptable crowns,
could be a little better angulated in hind quarters and upper arm, moves freely from side. A little weavy from front.
Dömmer: Frau Eva Liljekvist-Borg / Sverige


Vi er veldig stolt og fornoyd med Zimba og den fantastisk helg.
Mass Klem og nusser
Barbara & Christian med Zimba og maskot Galileo

http://www.hamzabyorfeus.com/

Brev fra norske-Gadi :)

Mormor – jeg har hatt nok en slitsom helg, så nå ligger jeg rett ut foran peisen igjen…! Synnøve finner på så mye rart som jeg må være med på – men det er jo ganske morsomt, også da – selv om jeg blir så sliten…

 I går var vi i Lillestrøm i en diger hall der på sånn utstillingsgreie igjen. Arrangementet het visst Dogs4All og det var mange tusen andre hunder der – ja, ikke bare RRer, altså – selv om det var veldig mange av dem også. Jeg så egentlig veldig få av alle disse tusenvis av hundene, for Synnøve hadde tatt med buret til meg – og der var det faktisk ganske godt å slappe av mesteparten av den lange dagen – vekk fra alt kaoset. Jeg hilste så vidt bare på gamle kjente – de fra Ilseng-gjengen var jo der stort sett alle sammen. 

 Dommerdama denne gangen var finsk – og kjent fra før at hun er veldig streng. Jeg bekymret meg ikke akkurat for det (ikke at jeg pleier å bekymre meg for noe som helst – jeg har jo stort sett alltid godt humør og gjør det beste ut av det meste). Jeg har jo sjarmert strenge, finske dommerdamer tidligere, så jeg regnet med at det skulle gå ganske greit denne gangen også. Jeg klarte det jo for så vidt på èn måte – jeg var tross alt den ene av kun tre i en stor juniorklasse som fikk Excellent! (I det hele tatt var hun relativt sparsommelig med å dele ut excellent-sløyfer denne dagen.) Jeg løp så elegant jeg kunne, sto bom stille når hun studerte meg, lot henne grave i munnen min, tittet på henne under ”blafrende” øyelokk, logret med halen og sendte henne slengnusser – og i tillegg tok jeg sjansen på å lage litt klovne-ablegøyer da hun skulle måle hvor høy jeg er! (Hun fikk lov til det, altså – jeg måtte bare få henne til å le først!)

Til tross for denne harde jobbingen fra min side hengte hun seg dessverre likevel helt opp i at hun mente kronene mine var skjeve!?!? Det syntes jeg hørtes veldig rart ut – ikke at jeg har sett dem selv – det er vanskelig å se sin egen rygg/skuldre selv med speil…! (Dessuten trodde jeg kroner var noe man hadde på hodet – ikke på ryggen??) Uansett er det ingen dommere som har sett noe feil med ridgen min før – selv ikke dem som er kjent for at de er strenge med sånt? Kanskje dama har skjeve hornhinner – det er det vel noe som heter – og det gjør at hun ser helt skjevt? I hvert fall mente hun derfor at de to andre i klassen som fikk excellent var finere enn meg (enda jeg har slått begge to før), så jeg ble plassert som nr. 3 i klassen.

 Ikke fikk jeg en rosa sløyfe av henne heller – og alt fordi de derre kronene mine sitter bitte litte grann skjevt!? Hm – jeg lurer på om hun dama er helt perfekt skapt selv, jeg?? Dommerdama heter Elina Haapaniemi og kommer altså fra Finland. Hun dikterte følgende på den gule lappen om meg:15 mnd. Mycket tiltalende og vakker tispe, men stor. Vakkert skåret hode med herlige typiske øyne i vakker form. Korrekt bitt. Bra benstamme/poter. Bra skulder/bakbeinsvinkler. Tilrekkelig lang ridge – tyvärr inte helt parallelle kronor. Rør seg med bra steg.

 Sender med noen bilder som Trond/Hege N. tok.

 I dag hadde vi helt andre planer – som tidligere nevnt er jeg jo ikke egentlig en sånn pynte-utstillings-dukke. (Til tross for at jeg på fredag resignerte og innså at jeg ikke kom til å slippe unna å bli badet, så jeg tuslet inn i dusjkabinettet og satte meg helt av meg selv – tidligere har Synnøve måttet bære mine 38,5 kg inn dit…)

 Derfor hadde vi avtalt å møte kjentfolk og –hunder i skogen et sted – inkludert Ilseng-gjengen, et par av halvbrødrene mine, og instruktør-Mari! Totalt var vi 9 RRer, og vi skulle trene feltsøk og rundering! Det er jo alt for mørkt til å være i skogen på de vanlige onsdags-treningene nå, så derfor møttes vi på en søndag i stedet. I tillegg var det jo flere der som aldri hadde prøvd noen av delene før, men som hadde lyst til å finne ut om det var noe morsomt! Og moro var det – selv om vi hundene måtte vente mye av tiden i bilen – vi fikk ikke en gang være med på grillingen av pølser!

 Jeg husket ikke helt åssen det egentlig skulle gjøres – spesielt feltsøket surret jeg litt med – det var litt distraherende at flere hunder jeg ikke kjenner så godt hadde vært der før meg. Runderingen gikk bedre – i hvert fall etter at jeg hadde tenkt meg om, sett meg litt rundt og oppdaget at Hege D. satt der ute i skogen – og henne kjenner jeg jo! Det var enda to stykker til som hadde ”gått seg bort” i skogen også, men da hadde jeg jo husket åssen man gjør det, så de fant jeg lett – også hun siste som jeg nesten aldri har sett før!

 De fleste av de andre, med et par unntak, var jo helt nybegynnere, men alle fikk til det de skulle og var flinke på sitt nivå! Oona var også med og hun kan jo alt det der fra før, men hun har visst aldri vært riktig så dyktig og ivrig på runderingen som hun var i dag! Hun satt i bilen og bjeffet mens hun ventet på tur og nærmest skalv av iver før hun fikk beskjed om at hun kunne løpe ut og søke – hun visste nøyaktig hva som foregikk!

 Halvbrødrene mine var også ivrige – selv om de ikke ante hva de skulle eller i det hele tatt hva de drev med – de hadde jo aldri prøvd noe av det før, men de er jo alltid entusiastiske for det meste og de fikk da til noe, de også. Instruktør-Mari sa det samme til dem som hun og Synnøve har sagt til meg hele veien – det gjelder å trene hodene våre mest mulig så vi blir slitne mentalt – da er vi greiest å ha med å gjøre, er mest fornøyde og kan bli hva som helst når vi blir store!

 Jeg synes nå selv at jeg alltid har vært grei, jeg da – men de siste par ukene – og spesielt på den vanlige treningen – har både Synnøve og Mari syntes at jeg har vært eksepsjonelt konsentrert og lydig! Synnøve har til og med lurt på om det er noe galt med meg, siden jeg har vært så oppmerksom og villig! (Det er nok bare på tull, altså mormor – så du trenger ikke bli bekymret – jeg er frisk som en fisk!) Jaja, sier hun – du skal se det hjelper til slutt å trene og trene og trene!?!

 Håper du har det bra, mormor! Det var kjempefint vær i skogen i dag, men ellers har det blåst en del de siste dagene (også i kveld) – og de sier det er ”Berit” som gjør det. Det er vel ikke deg, mormor – du gjør vel ikke sånt??


Mildt og deilig er det også fortsatt ute om dagen – ganske annerledes enn i fjor da lille meg frøs nesten hele tiden! Hils Damene! Stor slafsenuss fraNorske-Gadi 

  PS. Fikk noen bilder av Hege N. fra skogsturen i dag også, men det var visst ingen av Gadi der…