Mormor – jeg er skadet!
Og nå er jeg fryktelig susete og rar i hodet og føler meg helt ”utafor”..
Det begynte med at Serwa, Synnøve og jeg var på tur i skogen i ettermiddag. (Oona fikk ikke være med – hun er sykmeldt noen dager etter at hun begynte å halte og hadde vondt i skulderen i forrige uke; mormor Eva har også vært syk noen dager; og Inka nekter å gå tur uten at Eva er med når hun først er hjemme…) Jeg løp jo litt rundt – hit og dit og på kryss og tvers som vanlig – og da vi var nesten fremme ved bilen igjen så var jeg så varm at jeg bestemte meg for å avkjøle meg litt i bekken enda en gang. (Synnøve sier at på den måten der er jeg ikke typisk ridgeback – jeg har ikke noe i mot å bli verken våt og/eller møkkete…!) Som tenkt, så gjort – jeg hoppet nedi og ut av bekken mange ganger og også galopperte jeg et stykke bortover i bekken så vannspruten sto! Tøft! Innimellom hadde jeg noen ”raid” på begge sider og til slutt spurtet jeg gjennom et lite felt med bjørkeskog tilbake igjen mot Synnøve og Serwa. Jeg kjente da at det nappet så vidt i det venstre frambeinet mitt, men jeg tenkte ikke noe mer over det før jeg var tilbake hos Synnøve og hoppet inn i bilen. Da så hun på beinet mitt, ristet oppgitt på hodet og sa noe om at det måtte vel skje før eller siden – jeg er tross alt i slekt med Oona… Først da kikket jeg selv, og da så jeg at det hadde gått hull på meg! Det var et gapende hull i huden på beinet mitt og det var litegrann blod der også!
Vi kjørte så hjem til mormor Eva igjen, og der måtte jeg i dusjen og skylle meg fordi de påsto jeg var så innmari møkkete etter å ha rast rundt i bekken og i den støvete jorda! Heldigvis tørket jeg fort, og da var det inn i bilen igjen, og Oona og jeg regnet med at vi skulle hjem så vi kunne spise middag. Men neida – vi dro til jobben – på en søndag kveld! Det var bare jeg som fikk være med inn – og før jeg visste ordet av det hadde Synnøve stukket meg i låret – og det var etter det jeg ble så fryktelig slapp og rar… Sånn har jeg aldri kjent meg før. Det neste jeg husker var at mormor Eva og Synnøve sto over meg og sa at jeg måtte våkne. Jeg hadde nesten ikke kontroll på kroppen, men jeg klarte da til slutt å stavre meg på beina og sjangle ut i bilen igjen. Endelig kom vi hjem, og da var jeg i hvert fall såpass at jeg fikk spist middag før jeg tuslet opp i sofaen og her ligger jeg, da – ikke akkurat i toppform – ganske annerledes enn jeg var bare for 3-4 timer siden… I kveld er det enda bedre å kose på fanget enn vanlig – piper litt gjør jeg også innimellom – ikke fordi det er vondt, for jeg har fått medisiner – jeg føler meg bare så dårlig… Jeg er jo tross alt bare en liten valp…
Det var først da jeg kom hjem at jeg oppdaget at noen på et eller annet tidspunkt har satt på en slags bandasje på beinet mitt. Den kan få sitte der for nå, men jeg synes ikke det er spesielt pent så jeg skal nok ta den av så fort jeg kommer i litt bedre form igjen… Bare ikke akkurat i kveld, tror jeg… Jeg tror jeg hørte Synnøve sa det er viktig at jeg lar bandasjen og noe hun kalte sting være i fred for at det skal gro best mulig – jeg er jo påmeldt utstilling i pinsen – men jeg regner med at det har ordnet seg hvis jeg tar en kikk om en dag eller to… Stort lenger kan det da umulig ta?
Oona synes visst ikke spesielt synd på meg – det der har hun gjort mange ganger, sier hun - senest ved juletider gikk jo hun med bandasje på labben i flere uker, og ellers har hun arr over hele kroppen. Sånt må man regne med når man ”tar’n helt ut” i skogen, mener hun – først da er man ekte RR!
Synnøve er glad for at hun kan ordne dette selv – spesielt hvis jeg må lappes sammen like ofte som Oona – sånn ca 1-2 ganger i året… (Noe skal man da ha igjen for en lang og dyr utdannelse…)
Håper dere har det bra – og ikke har hatt en like dårlig kveld som meg… Heldigvis sier legen min at jeg kommer til å overleve helt fint, så da får vi tro på det…
Stor, trøtt slafs fra
Norske-Gadi
Siste oppdatering fra Synnøve:
Den bandasjen ble jo, som forventet, litt vanskelig å la være i fred... Allerede mandag morgen mens jeg var på badet hadde det sneket seg noen ”mus” inn i buret hennes og gnaget bare litegrann på bandasjen med små musetenner så den ble litt fillete…. Hun går nå derfor med det som Hanne for lengst har døpt ”badering” – dvs. en oppblåsbar halskrage. (Skal sende deg et bilde – har det bare ikke akkurat nå.) På mange måter er den mye finere enn en sånn ”plastparabol”, men bakdelen er nok at det er litt vanskeligere å finne en komfortabel liggestilling med den tykke ringen rundt halsen. I går og i dag har hun derfor vært litt mer masete og urolig enn vanlig – og har i tillegg selvfølgelig lett for å rive med seg ting i det hun passerer forbi… I kveld har Hege N. og jeg vært på et lite seminar i Oslo (om smertebehandling på katt) og da var Gadi og Oona hos barnevakt ”mormor” Eva. Gadi hadde jo vært snill, men urolig og fryktelig vanskelig for å legge seg ned for å slappe av – igjen mest sannsynlig pga kragen. De andre hundene ble irriterte på henne fordi hun var urolig, og også dunket hun borti dem med kragen – og det hjalp jo heller ikke på saken… De var i grunnen litt slitne og mellomfornøyde alle sammen da jeg kom for å hente de to – nå har hun endelig sloknet sånn noenlunde… Det blir nok noen litt urolige dager, men hun må bare finne seg i det – det blir jo bare tull dersom hun får slikket og tygget på stingene. Hun har på èn måte akseptert at kragen skal sitte der – hun prøver ikke å få den av eller styrer med den – det er bare det at hun er litt mer urolig enn vanlig.
På torsdag begynner vi forresten med den praktiske delen av blodsporkurset – så da regner jeg med at hun er rolig resten av kvelden uansett krage eller ikke (tar av kragen når hun går spor, selvfølgelig). Kurset begynte med en teorikveld nå på mandag. Det blir veldig spennende å se hvordan det går!
Bortsett fra nevnte problem er ellers humøret til Gadi på topp og det går i full fart som vanlig! Som sagt er det litt uvant å ha en ridgeback som ikke bryr seg om å bli våt og møkkete – det har knapt skjedd tidligere at vi har måttet skylle av så mye søle og jord etter en skogstur!! Kanskje hun vokser det av seg…?? Serwa ble helt ”disgusted” på tur på mandag – hun hadde vasset rolig uti en liten kulp for å avkjøle seg litt – plutselig kom den derre ”svenskpuken” susende gjennom lufta og landet i vannet med et gedigent plask og sprutet sølevann på Serwa! (Serwa betyr jo ”den edle kvinne” på ghanesisk, men egentlig hadde det passet enda bedre at også hun het Diva – hun er absolutt en diva i både sinn og skinn…) Og ikke nok med det – før Serwa hadde fått kommet seg helt opp igjen av kulpen hadde udyret tatt seg en runde til og hoppet i vannet med et nytt plask – bare fordi det var så gøy! UUÆÆSSJ stod det skrevet over hele fjeset på Serwa….!
