Reisebrev fra Berit, Gadi og Diva

Det nye året fikk en trist start, vannet frøs. Helt umulig var det å få rørlegger i nyttårshelgen og jeg hentet vann i vaskeriet hos venn og granne Cathrine og vi hadde det heller stusselig. Sprengkaldt var det og dagene bestod i å lufte hunder, bære ved, fyre hva jeg kunne! Rørleggeren fra det første firmaet jeg tilkalte brukte laaaang tid på å komme. Når det så endelig dukket opp en rørlegger var vi like langt som før han kom, ikke noe vann. Gadi begynte på løpetiden sin og det ble helt uutholdelig! Jeg tok et par raske telefoner trist til sins og fikk hjelp:) Jorunn var i fritidshuset sitt i Hagfors og hun sa enkelt: dere er så velkomne til å være her. Cathrine sa: kjør nøkkelen ned til meg, så tar jeg over det med rørleggere og purringer på de! Jeg henter posten din og passer på varmen i stugan:) Jeg pakket ned det nødvendige og Damene og jeg kjørte avgårde. Vel fremme hos Jorunn møtte vi en hjertevarme i vanlig Jorunn-STIL og VANN (kalt, lunkent og varmt) Ubeskrivelig godt:0)

Det jeg vil dele med dere nå hendte tidlig i oppholdet hos Jorunn. Vi luftet
hundene ved 11-tiden og etter bare 5 minutters kjøretid fra huset til Jorunn så  møtte vi en ULV/VARG!!!! Vi gikk og ruslet langs veien der vi hadde parkert bilen. Det var så mye sne på stiene så vi gikk frem og tilbake på bilveien. Alle hundene var løse og lekte litt bak oss. Plutselig så ser Jorunn en skygge som hun først tror er en elgkalv bak noen trær 50 meter unna oss. Hun sier rolig til meg: det står en elg nede på stien nedenfor oss, hun hadde ikke før sagt det før hun så hva som blir godt synlig når den kommer travende på en strekning helt uten trær (alle trærne ble hogd ned i fjor høst) og fremdeles med en dempet rolig stemme: fy faen Berit..det er en ulv, få tak i hundene...inn i bilen!!! Bilen stod faktisk bare 2 meter fra oss og det ble en hektisk aktivitet, men alle 3 hundene var i bilen i løpet av 1 minutt...de så aldri ulven, det var det bare Jorunn som gjorde. Jeg så den bare i øyekroken, hadde mer enn nok med å få mine 2 hunder inn i bilen. Jorunn hadde kameraet hengende rundt rundt halsen og fikk tatt 2 bilder av ulven /vargen mens hun loset Papito inn i bilen. Jeg gledet meg til å se bildene, jeg ble sånn ca.3,5 år i iver...og da Jorunn skal vise meg bildene når vi har satt oss i bilen så kommer det opp en melding på kameraet "sett inn minnekortet". Ååååååneeei,ååneiiii...vi kan nesten ikke tro det!! Jorunn har aldri glemt igjen minnekortet i pc'en før, men det klarte hun den dagen av alle dager...dagen hun fikk øyekontakt med en stor flott hannulv....ja, det var nesten så vi begynte å gråte for dette har hun og jeg drømt om i mange år. Vi var ihvertfall veldig heldige som fikk hundene i sikkerhet for det kunne ha blitt en tur til veterinæren om hundene hadde bestemt seg for å løpe etter. Vi har alltid lurt på hvordan de ville ha reagert om de traff på en ulv en gang, hadde de blitt stående eller hadde de løpt etter? Vi har hørt historier om jakthunder som har løpt tilbake til hytta etter å ha kjent lukten av ulv. Vi var egentlig ikke så redde siden de var 3 hunder og dette var en enslig ulv på vandring, men så klart hadde bare en av hundene bestemt seg for å løpe etter alene så kunne det ha gått galt.

Vi kjørte til et annet område for å se om ulven/vargen hadde fortsatt på den stien vi så den, men det hadde den ikke..den forsvant inn i skogen. Jorunn tok bilder av sporene som beskriver avstanden fra den og oss. Det var en mektig opplevelse! Jeg har bodd i skogen i 22 år og aldrig sett et spor engang.......

 Bildet er lånt fra Miljøstatus

 

Flere bilder av kompisene Papito, Gadi og Diva på tur og i lek kommer senere.  Vi var der i to uker:)) 

Klem fra Berit & co.

Søskentreff med Decibel, Maximus og Zoe

16 januar var det Stockholmstreff med Decibel, Maximus og Zoe...ja også var Stacy fra G-kullet med, hun er "storesøsteren" til Zoe. Her er noen koselige bilder som Johan (Decibels husse) har tatt, se flere bilder fra treffet her.

Decibels blogg finner du her.

En trist beskjed fra Asima

Vi har fått en trist beskjed fra Danmark hvor Asima bor hos Thomas og resten av familien. Det viser seg at Asima har et problem i den ene albuen sin hvor det er en benbit som ikke har grodd fast slik den skal. Dette er en av lidelsene som inngår i betegnelsen albueleddsdysplasi (AD). Asima skal opereres på torsdag av en spesialist som bruker moderne teknikker, så vi krysser fingrene for at alt går bra og at Asimas gode humør hjelper henne gjennom den kjedelige perioden med operasjon og rekonvalesens som kommer.

Årsakene til at en hund utvikler albueleddsdysplasi kan være mange og sammensatte, men vanligvis er den født med en arvelig disposisjon. Nøyaktig hvordan denne sykdommen nedarves er ikke kjent, men man tror at den kan være koblet til flere gener, dvs. arvegangen er komplisert. Albueleddsdysplasi er et kjent, om ikke stort, problem på vår rase, og det er jo nettopp derfor alle avlsdyr skal være røntget og fri for albueleddsartrose (AA). AA er forkalkninger som oppstår i leddet hvis en hund har AD. Både Diva og Mig er selvfølgelig fri for AA, og så vidt meg bekjent er det heller ingen overrepresentasjon av dette problemet blant deres slektninger. Likevel kan altså slike problemer av og til dessverre oppstå uten at man kan forutse det.

Alle våre tanker går til Asima og hennes familie.

Klem fra Berit

Brev og bilder fra Maximus

Hej Gammel Matte!  

Tänk vad tiden gått fort!!  Jag har redan blivit så stor, men matte säger att det bara är början...! Men jag har i alla fall varit rumsred i flera veckor nu och buren plockade matte bort innan jul!  Jag kan till och med vara hemma ensam utan att jag stökar till allt för mycket, för då får jag massor med godis när matte kommer hem!   

Husse och matte tycker det är lika kul som jag att få komma ut på långa härliga promenader och jag har kommit på att matte brukar ha köttbullar i fickan och kommer jag så fort matte kallar får jag en. Tänk, att man får såna godsaker när man har så kul!  Men jag gillar inte att lämna mitt lilla pack, så många bullar blir det inte...

Jag har äntligen slutat att kräkas så fort jag åker i den där dumma bilen. Fattar inte varför man inte bara kan stanna hemma eller gå dit man ska!  Gillar inte bilar alls!! Men matte insisterar att jag kommer vänja mig, men jag tror inte på henne, så hon får verkligen släpa in mig i bilen.  

I morgon har matte lovat att jag ska få leka men mina syrror Decibel och Zoe. Åååå, vad jag längtar !  Det ska bli så himla roligt att äntligen få leka med dem igen, för visst saknar jag er allihop!! Särskilt dig, Gammel Matte...trots att jag trivs super bra här med min nya familj!  

Mycket slafs från mig,

Maximus

Brev og bilder fra Baby-Gadi

Godt Nytt År, mormor!

Nå har det gått omtrent en uke av 2011, og jeg tror det blir et bra år, jeg – det er i hvert fall ikke så kaldt lenger!

Nyttårsaften var da ikke noe spesiell, syntes jeg – alle har jo snakket lenge om at noe skulle skje rundt midnatt, men jeg ble lei av å vente så jeg må ha sovnet – jeg fikk i hvert fall ikke med meg noen ting. Eneste jeg husker var at Oona på et tidspunkt gikk ut av senga vi delte – hun fikk visst lyst til å sitte helt stille ved siden av Synnøve – greit for meg. Det betød bare at jeg fikk enda bedre plass i senga og kunne strekke meg godt ut på ryggen. Hva som skjedde ellers er jeg altså litt usikker på – jeg får heller prøve å holde meg våken neste år når jeg er mye større – for jeg har hørt at det skjer det samme hvert eneste år den kvelden… Jeg kom meg forresten gjennom resten av kvelden også uten de store bommerter – bare noen smånisser som fikk seg noen lufteturer rundt i mormor Evas hus, men det tror jeg de bare syntes var morsomt – nissene, altså. Resten av jula har de jo bare sittet der og stirret ut i lufta, stakkars – det er bare meg som har gitt dem litt berikelse i tilværelsen. (Men jeg ødela ingen, altså – det var bare uskyldig moro og alle nissene overlevde jula. Så det er fortsatt gamle Inka som innehar tittelen ”nissedödaren” etter noen nissers brutale endelikt de to-tre første julene i hennes liv.)

Ellers i nyttårshelga var vi på flere skogsturer – det er så herlig å bare løpe og løpe!! Jeg løper, hopper og klatrer nesten mest av alle, jeg nå. Og jeg kan løpe temmelig fort også! Det kommer stadig mer av det derre hvite pulveret. Noen steder er det så mye nå at det nesten er umulig å gå – man kan bare hoppe. Heldigvis er det ikke fullt så mye snø inni de dype skogene i Stange vestbygd så det går an å gå der. I tillegg brukte Synnøve og Eva truger i dag, så da ble det en bred fin sti bak dem som det gikk an å gå i hvis man ble litt sliten. (Jeg løper nå helst frem og tilbake og rundt omkring jeg da, men Serwa er jo ikke så glad i for mye mosjon så hun gikk mest bakerst i løypa som vanlig.)

Gratulerer til mamma Diva og bestemor Gadi med nye halsbånd! Jeg får ikke noe nytt, jeg – jeg må bare bruke gamle, arvede halsbånd, sammenlappede vinterjakker og gamle gensere… Sånn er det å være minstemann i familien, sier Synnøve – jeg skal visst få nye ting når vi vet nøyaktig hvor stor jeg blir… Gnient, altså! Jeg er da ganske stor nå, jeg – litt større for hver uke som går – i går veide jeg 25,8 kg! Synnøve har gjort litt narr av meg de siste dagene – hun sier at jeg plutselig har fått så lang hale! Hmmf – kanskje det, men uansett kjekk å ha som styrepinne når jeg løper fort, fort!

Apropos nye ting – jeg har foreslått for Synnøve at hun må kjøpe ny sofa – det må være noe galt med den gamle – den har krympet!! Den har jo vært veldig god å ligge i – i alle slags stillinger. (Ja – jeg får lov å ligge i sofaen – hvorfor skal jeg ikke det – Oona gjør jo det…) Men de siste par ukene har det altså skjedd noe – jeg må være mye mer forsiktig med hvordan jeg ligger – og det er jo ikke alltid like enkelt når man sover og slapper ordentlig av! Det går nå nemlig nesten ikke en kveld uten at jeg enten holder på å dette ned, eller ofte faktisk detter ned fra sofaen – som regel baklengs, men av og til på hodet – og jeg våkner av at jeg lander på gulvet mellom stuebordet og sofaen med et dunk!! Synnøve ler av meg og Oona ser bare oppgitt på meg – det er nesten så hun ”himler” med øynene, men jeg kan da ikke noe for det! Jeg liker jo å snu litt rundt på meg, og på ekte RR-vis liker jeg å ligge med helt strake bein, og særlig da hvis jeg kan skyve i fra mot noe – i dette tilfellet sofaryggen, og det har jo gått helt fint inntil nylig…!?!

På jobben denne uken har det egentlig ikke skjedd noe spesielt – begynner å bli litt sånn ”same old, same old” har jeg følelsen av – ligg stille, ikke lov til ditt og ikke lov til datt. Heldigvis har jeg jo stadig humøret og initiativet mitt – det hjelper godt, ellers kunne man fort bli motløs med all negativiteten man stadig støter på…! Jeg har forresten tatt på meg oppgaven med å teste holdbarheten på datakabler og generelt holde dem i orden – tror jeg har nevnt det før, men det er altså et fortsatt pågående prosjekt – det finnes jo så mange! Dessverre må jeg si – selv om det ennå er på et tidlig tidspunkt – jeg har bare testet 4 datakabler + 1 ledning til en laptop-lader så langt – at det ser ikke ut til at kvaliteten er så veldig god… De tåler utrolig lite og den foreløpig seneste datakabelen som jeg sjekket for et par-tre dager siden, dissekerte jeg derfor ned i mange små biter for å få en bedre forståelse av hvordan de er satt sammen. Den kabelen ble det forresten en god del jobb med – før jeg kunne dele den opp måtte jeg først få tak i den gjennom sprinklene i buret jeg var innesperret i, og så få dratt mesteparten av kabelen inn i buret før jeg kuttet den i begge ender. Det var ikke bare enkelt – men med friskt mot og pågangsvilje går det meste! Men fikk jeg noe anerkjennelse for min innsats når Synnøve og Hanne oppdaget hva jeg hadde gjort for dem? Neida – bare dårlig stemning og sure miner…!

Jeg er så utrolig glad for gode råd og oppmuntring fra brorsan Themba! Det er bra vi har hverandre, og det er godt å tenke på at jeg har en storebror som er så lik meg, forstår hvordan jeg har det og som kan gå foran som et godt eksempel!  Tusen takk for det! Da er det i hvert fall ikke meg det er noe galt med når jeg synes at det må ryddes mer her, så jeg har ikke tenkt å gi meg, nei! Jeg sjekker både kjøkkenbenken og stuebordet mange ganger hver dag! I går, for eksempel, hadde Synnøve satt igjen en flaske brus/läsk på bordet og sånt skal jo ikke stå der oppe, så jeg tok den ned på gulvet. Og det var da virkelig ikke min skyld at flasken ikke var tom og at det ble litt søl på teppet! En ting som er litt rart, Themba – både hos deg og her hos meg har det jo bodd RRer i mange år allerede før vi flyttet inn – hvorfor har ikke de sørget for å få orden på sakene tidligere?? De er kanskje alt for trøtte og late – de som er her sover i hvert fall nesten alltid… Aktivisering av matte – både fysisk og mentalt – er veldig lurt, synes jeg også. Da har de i hvert fall noe annet å gjøre enn å blande seg borti hva vi driver med hele tiden… Det med å teste briller/glasögon var en god idè – det har jeg faktisk ikke tenkt på enda… Kanskje jeg kan gjøre det som mitt neste prosjekt – skal se hva jeg får til – Synnøve går med sine på nesa hele tiden, men det bør vel være mulig å få lånt dem litegrann…?? (Den der veldig gamle damen Inka som bor hos mormor Eva testet visstnok brillene til sin husse da hun var mye yngre, og det var ikke så populært der heller, så det er ikke bare hos deg at de er utakknemlige. Som tidligere nevnt har Inka veldig mye erfaring, råd og tips om det meste, så jeg må nok snakke mer med henne. Gamlinger er altså ikke så kjedelige som man skulle tro alltid, brorsan – det gjelder bare å nærme seg dem på riktig måte!) Jeg er også veldig glad for at du har sørget for at du verken blir inkontinent eller gravid med det første! Du vet, jeg jobber jo på en dyreklinikk og der har jeg lært at det er mye lurere og enklere å forebygge problemer enn å behandle dem. Jeg er stolt av deg, Themba!

Oj – nå må jeg nok slutte, for det har visst oppstått en akuttsituasjon her – Sture Struts har mistet hodet – bokstavelig talt! Også han som bare har bodd her i vel en uke – tålte ikke mye han heller, da… Jeg må nok få tak i dyrlegen og se om det kan være mulig å få lappet ham sammen igjen, for han er egentlig ganske morsom og så lager han artige lyder når man klemmer på magen hans…

Ha det bra alle sammen i det nye året!

Stor slafs fra

Baby-Gadi

Hilsen og bilder fra Kira

Hejsan
Hoppas allt är bra med dig och vovvarna!
Här är det livat. Kira har börjat bita i ALLT! Möbler, skor, kläder, barnas leksaker. Orsaken.. att hon börjat tappa tänderna kindtänderna.. Då duger inte bara ben längre då äter vi på allt ;)
 
Här om dagen hade Kira lite ont i bakbenet :( hon skrek lite när hon böjde benet utåt när hon skulle glida ner från soffan. När hon la sig lite som en groda med bakbenen. Hon haltade lite efteråt så jag masserade lite lätt och då släppte det mästa. Tror hon kan ha gjort sig något i skogen på lilla promenaden innan. Nu märks inget av det onda.

I februari ska vi åka på första utställningen, den är i Örebro den 20 februari. En inofficiell utställning.

Massa kramar från Kira med fam

 Kira & Daffy

Hilsen og bilder fra Hampus 9 år (F-kullet) i Danmark

Hej Berit. Her ser du drengene (pojkene) i sofaen. Og som du ser er Hampus jo blevet en træt gammel dreng. Men gud hvor vi elsker ham. God efterjul og godt nytår til jer. K.h. Bonni

Brev og bilder fra Baby-Gadi

Hei mormor!

Jeg har vært på langtur i dag – og i kveld er jeg så sliten…!! Klarer nesten ikke å holde øynene oppe for å skrive dette… I dag vekket Synnøve meg ganske tidlig – halv åtte – og jeg som trodde vi hadde jule-jobbetider så vi kunne sove litt lenger... Oona sov videre, men jeg måtte opp og ut og spise frokost. Litt senere kom plutselig oldemor Mette på døra, og det var selvfølgelig kjempekoselig! Men før jeg visste ordet av det så satt jeg inni bilen til Mette og vi kjørte av gårde – uten både Synnøve og Oona – de skulle visst på jobb som vanlig! Etter en stund var vi fremme dit vi skulle – og da oppdaget jeg at det var enda flere kjentfolk med – Hege, Hege, Roar, Gypsy, Bee og Wicky – tøft!! Vi gikk inn i et stooort hus og det var litt rart til å begynne med – jeg har aldri sett og hørt så mange hunder og mennesker og så mange lyder og lukter på ett sted, men jeg fant veldig fort ut at det var egentlig ganske spennende og morsomt! Vi satte oss ned et sted inne i det store rommet, og akkurat der vi satt var det veldig mange andre brune hunder som lignet på oss. De neste timene skjedde det så mye at jeg nesten ikke husker noe – jeg tror du må spørre Mette eller en av de andre hvis du vil ha detaljer… Jeg husker i hvert fall at på et tidspunkt var Mette eller Hege og jeg og løp rundt i en ring sammen med andre RR-valper, og innimellom skulle vi stoppe og jeg skulle vise at jeg kan stååå peent – sånn som jeg har trent på, og så kom det en hyggelig fremmed mann bort og hilste på og klappet meg. Det var veldig morsomt og alle var veldig glade! Jeg tror vi løp fortere enn den andre valpen som så ut til å være omtrent like gammel som meg og som løp i ringen samtidig som oss – i hvert fall endte jeg opp med å stå foran den. Etterpå var Gypsy med og løp, og siden hun er mye større enn meg løp hun selvfølgelig fortere, så hun sto til slutt foran meg. Alle var fornøyde og flere sa jeg hadde vært kjempeflink! Ellers var det da noen andre kjentfolk å hilse på der, og ganske mange andre som jeg sikkert kunne ha blitt kjent med hvis jeg bare hadde fått lov – det var i hvert fall veldig mye å se på og følge med på der. De som var med meg på tur mente visst jeg var til tider litt hektisk – de angret på at de ikke hadde hatt med bur til meg og syntes det var veldig godt da jeg endelig sovnet….! Jeg fikk ikke invitasjon til å bli med noen av dem hjem til Ilseng, for å si det sånn…

Jeg hadde et lite uhell i løpet av dagen også – og skremte spesielt oldefar Roar, men også de andre litt. Jeg kom til å dulte borti kaffen til Roar slik at jeg fikk den over meg og teppet mitt. Det var veldig varmt, så jeg skrek til (det var litt vondt pluss at jeg skvatt), og da sprutet Mette kaldt vann på meg! Jeg tror forresten hele hallen skvatt da jeg hylte, men det gikk bra – legen min så ikke noe galt med meg da jeg kom hjem – det er bare det at det lukter kaffe av meg ennå… (Og jeg som dusjet og vasket meg i går kveld.)

Den hyggelige fremmede mannen sendte forresten med meg en gul lapp hjem der han hadde skrevet hva han syntes om meg. Han kunne jo bare ha sagt det til meg også, men samtidig var det jo pent av ham å skrive det ned, eller så hadde jeg sikkert ikke husket alt når jeg skulle fortelle det til Synnøve senere. Per-Harald Nymark heter han visst, og på lappen står det:

”4,5 måneder tispe som er godt utviklet. Hodet er feminint og har gode rasetrekk. God hals etter alder. Godt utviklet kropp. God beinstamme. Passe vinkel i beina. Korrekt ridge. Utmerket pels og vennlig gemytt. Helt normale bevegelser for alderen og rasen.”

Nederst står det 1-2 – det betyr visst at jeg vant klassen for tispevalper 4-6 måneder.

Etter noen timer kjørte vi hjem og Mette stoppet på klinikken der Synnøve og Oona ventet på meg. Synnøve var godt fornøyd da hun hørte at jeg hadde vært flink og at jeg syntes det var morsomt. Det viktigste med dagen var at jeg hadde hatt en positiv opplevelse sammen med hyggelige mennesker, sa hun. Og det har jeg jo - jeg ble bare veldig sliten…  ”Alle” sa at jeg burde være med på tur en annen gang også – ikke meg imot, men vi får se om jeg blir invitert, da… Synnøve sier at det kan hende hun blir med når hun ikke skal jobbe… (I hvert fall skal vi uansett møte opp på RR-dagene i juni – for det blir jo like borti her!)

Jeg har fått noen bilder av Hege N. – sender med dem så kan du se selv.

Ellers i julen har vi stort sett tatt det med ro utenom jobbingen. Vi har bare vært hjemme hos mormor Eva, Serwa og Inka noen ganger , og et par ganger har det også vært noen andre mennesker der på besøk. Veldig hyggelig! Det er fortsatt ganske kaldt – julekvelden og første juledag var det -27 grader her! Det har vært den kaldeste desember på 83 år her, så det er ikke rart vi har frosset litt! Heldigvis har det vært litt bedre andre dager, så vi har da vært på noen herlige løpeturer i skogen innimellom.

Den ene dagen på jobben denne uken hadde Hanne med seg den gamle corgi-dama – igjen! Jeg jobber med å blidgjøre henne og få henne med på noe morsomt, men hun er hardt arbeid, altså! Hun bretter opp leppa bare jeg kommer litt nær henne, så jeg blir ganske frustrert. På et tidspunkt fant jeg frem den fineste og artigste leken jeg har på jobben – ballen med tau på – og viste den til henne, men ikke en gang da reagerte hun! Så da slo jeg likeså godt til henne på snuta med labben, og endelig fikk jeg en reaksjon – hun ble ganske sint, gitt!! Jeg har ikke gitt opp med å prøve og få henne med på lek enda, altså, men hvis du har noen idèer på hva jeg kan gjøre for å få henne med vil jeg gjerne høre dem…

Jeg tror forresten jeg tabbet meg ut litt julekvelden… (Men jeg fikk julegaver – tyggepinner – for det!) Vi var hos mormor Eva, og så var det bare sånn at jeg skulle jo hjelpe til litt, da – jeg tenkte jeg kanskje kunne være med på å legge maten på fatene før servering – men først måtte jeg jo få litt oversikt og rydde og ordne på benken. Og mens jeg drev med det, så kom visst det ene stettfatet til å dette i gulvet og dele seg i mange små og store biter… Det viste seg at akkurat det fatet var et spesielt designerfat til mange hundre kroner, og som bare var laget i et begrenset opplag og visstnok ser det ut til at det ikke går an å få tak i maken nå… Mormor Eva var og er ikke helt imponert, men det er da ikke min skyld at det fatet ikke tålte såpass!?! Må jo ha vært dårlig kvalitet? I tillegg så laget jeg en dam på gulvet på kontoret litt senere på kvelden – noe jeg ikke har gjort på flere uker – jeg var ute mange ganger, men det var mye som skjedde og som jeg måtte følge med på, så den ene gangen rakk jeg altså ikke ut… Pytt sann – litt svinn må man regne med har jeg hørt, og noen måtte jo stå for underholdningen den kvelden uansett – jeg kunne ikke se at noen andre fant på noe, så da var det jo opp til meg som vanlig…!

I morgen kveld, nyttårsaften, skal vi igjen til Eva, Serwa og Inka. De bor jo også langt ute på landet og nesten i skogen, så det pleier å være veldig lite bråk der. Oona gruer seg litt – hun blir visst litt skjelven rundt midnatt den ene kvelden i året, men det er ikke noe stort problem og Synnøve regner med at det skal gå veldig fint med meg – Serwa og Inka bryr seg visst ikke noe om noen lyder utenfra. Hvorfor skal det ikke gå bra med meg?? Hva er det som skal skje? Det blir spennende å finne ut hva de snakker om, så jeg gleder meg – det skal komme noen andre mennesker som jeg ikke har hilst på før også, så jeg får se hva jeg kan komme opp med som underholdning denne gangen.

På søndag var de menneskene fra Australia på besøk – de var jo hyggelige, men de kjente visst ikke pappa’n min. De kjente bare èn RR, og de trodde ikke det var han… Rart?

Nå veier jeg forresten omtrent akkurat 24 kg – jeg var jo ikke på jobb i dag, så jeg fikk ikke veid meg i dag, men det var vekta mi i går… Så jeg vokser stadig!

Håper dere har en hyggelig jul, og alle her ønsker dere også et Godt Nytt År!

Stor, trøtt slafs fra

Baby-Gadi

Hilsen og bilder fra Asima

Hej Berit

 

Vi og Asima vil ønske dig og dine hunde et godt nytår. Her i Dk går det rigtig godt med Asima. Hun er en rigtig sød og kærlig hund. Hun er ved at blive en rigtig fin pige på snart 24 kg. Det gik rigtig fin nytårs aften, og Asima var slet ikke bange for fyrværkeri :-)  Dejlig

Asima var i torsdags med på sin første jagt sammen med 3 andre labradorer. Det gik fint og hun reagerede slet ikke på skud, og hun var god til at gå med gennem skoven.

 

På onsdag starter hundetræning, og det ser vi frem til. Hun kan alle almindelige øvelser, men når Asima finder noget meget spændende eller kommer ind til vores får som hun elsker at drive rundt med, så hører hun meget dårlig. Asima ser jævnlig fremmede hunde og hun er rigtig god til dem, og elsker at lege med dem alle, og kan ofte slet ikke få holdt på det igen. Hun har også været med på rideskolen, hvor hun syntes at hestene var ret store, men tog det flot.

 

Jeg har sendt lidt forskellige billeder med. Ungerne elsker hende meget højt og det gør vi voksne også. Vi har i DK haft en meget kold december måned med - 15-18 grader, så Asima er MEGET glad for sit dækken, som hun snart er vokset ud af.

 

Håber i har det godt i Sverige og at det går fint med resten af kuldet.

 

Venlig Hilsen

Asima + familie

Thomas :-)