Hei mormor!
Jeg har vært på langtur i dag – og i kveld er jeg så sliten…!! Klarer nesten ikke å holde øynene oppe for å skrive dette… I dag vekket Synnøve meg ganske tidlig – halv åtte – og jeg som trodde vi hadde jule-jobbetider så vi kunne sove litt lenger... Oona sov videre, men jeg måtte opp og ut og spise frokost. Litt senere kom plutselig oldemor Mette på døra, og det var selvfølgelig kjempekoselig! Men før jeg visste ordet av det så satt jeg inni bilen til Mette og vi kjørte av gårde – uten både Synnøve og Oona – de skulle visst på jobb som vanlig! Etter en stund var vi fremme dit vi skulle – og da oppdaget jeg at det var enda flere kjentfolk med – Hege, Hege, Roar, Gypsy, Bee og Wicky – tøft!! Vi gikk inn i et stooort hus og det var litt rart til å begynne med – jeg har aldri sett og hørt så mange hunder og mennesker og så mange lyder og lukter på ett sted, men jeg fant veldig fort ut at det var egentlig ganske spennende og morsomt! Vi satte oss ned et sted inne i det store rommet, og akkurat der vi satt var det veldig mange andre brune hunder som lignet på oss. De neste timene skjedde det så mye at jeg nesten ikke husker noe – jeg tror du må spørre Mette eller en av de andre hvis du vil ha detaljer… Jeg husker i hvert fall at på et tidspunkt var Mette eller Hege og jeg og løp rundt i en ring sammen med andre RR-valper, og innimellom skulle vi stoppe og jeg skulle vise at jeg kan stååå peent – sånn som jeg har trent på, og så kom det en hyggelig fremmed mann bort og hilste på og klappet meg. Det var veldig morsomt og alle var veldig glade! Jeg tror vi løp fortere enn den andre valpen som så ut til å være omtrent like gammel som meg og som løp i ringen samtidig som oss – i hvert fall endte jeg opp med å stå foran den. Etterpå var Gypsy med og løp, og siden hun er mye større enn meg løp hun selvfølgelig fortere, så hun sto til slutt foran meg. Alle var fornøyde og flere sa jeg hadde vært kjempeflink! Ellers var det da noen andre kjentfolk å hilse på der, og ganske mange andre som jeg sikkert kunne ha blitt kjent med hvis jeg bare hadde fått lov – det var i hvert fall veldig mye å se på og følge med på der. De som var med meg på tur mente visst jeg var til tider litt hektisk – de angret på at de ikke hadde hatt med bur til meg og syntes det var veldig godt da jeg endelig sovnet….! Jeg fikk ikke invitasjon til å bli med noen av dem hjem til Ilseng, for å si det sånn…
Jeg hadde et lite uhell i løpet av dagen også – og skremte spesielt oldefar Roar, men også de andre litt. Jeg kom til å dulte borti kaffen til Roar slik at jeg fikk den over meg og teppet mitt. Det var veldig varmt, så jeg skrek til (det var litt vondt pluss at jeg skvatt), og da sprutet Mette kaldt vann på meg! Jeg tror forresten hele hallen skvatt da jeg hylte, men det gikk bra – legen min så ikke noe galt med meg da jeg kom hjem – det er bare det at det lukter kaffe av meg ennå… (Og jeg som dusjet og vasket meg i går kveld.)
Den hyggelige fremmede mannen sendte forresten med meg en gul lapp hjem der han hadde skrevet hva han syntes om meg. Han kunne jo bare ha sagt det til meg også, men samtidig var det jo pent av ham å skrive det ned, eller så hadde jeg sikkert ikke husket alt når jeg skulle fortelle det til Synnøve senere. Per-Harald Nymark heter han visst, og på lappen står det:
”4,5 måneder tispe som er godt utviklet. Hodet er feminint og har gode rasetrekk. God hals etter alder. Godt utviklet kropp. God beinstamme. Passe vinkel i beina. Korrekt ridge. Utmerket pels og vennlig gemytt. Helt normale bevegelser for alderen og rasen.”
Nederst står det 1-2 – det betyr visst at jeg vant klassen for tispevalper 4-6 måneder.
Etter noen timer kjørte vi hjem og Mette stoppet på klinikken der Synnøve og Oona ventet på meg. Synnøve var godt fornøyd da hun hørte at jeg hadde vært flink og at jeg syntes det var morsomt. Det viktigste med dagen var at jeg hadde hatt en positiv opplevelse sammen med hyggelige mennesker, sa hun. Og det har jeg jo - jeg ble bare veldig sliten… ”Alle” sa at jeg burde være med på tur en annen gang også – ikke meg imot, men vi får se om jeg blir invitert, da… Synnøve sier at det kan hende hun blir med når hun ikke skal jobbe… (I hvert fall skal vi uansett møte opp på RR-dagene i juni – for det blir jo like borti her!)
Jeg har fått noen bilder av Hege N. – sender med dem så kan du se selv.
Ellers i julen har vi stort sett tatt det med ro utenom jobbingen. Vi har bare vært hjemme hos mormor Eva, Serwa og Inka noen ganger , og et par ganger har det også vært noen andre mennesker der på besøk. Veldig hyggelig! Det er fortsatt ganske kaldt – julekvelden og første juledag var det -27 grader her! Det har vært den kaldeste desember på 83 år her, så det er ikke rart vi har frosset litt! Heldigvis har det vært litt bedre andre dager, så vi har da vært på noen herlige løpeturer i skogen innimellom.
Den ene dagen på jobben denne uken hadde Hanne med seg den gamle corgi-dama – igjen! Jeg jobber med å blidgjøre henne og få henne med på noe morsomt, men hun er hardt arbeid, altså! Hun bretter opp leppa bare jeg kommer litt nær henne, så jeg blir ganske frustrert. På et tidspunkt fant jeg frem den fineste og artigste leken jeg har på jobben – ballen med tau på – og viste den til henne, men ikke en gang da reagerte hun! Så da slo jeg likeså godt til henne på snuta med labben, og endelig fikk jeg en reaksjon – hun ble ganske sint, gitt!! Jeg har ikke gitt opp med å prøve og få henne med på lek enda, altså, men hvis du har noen idèer på hva jeg kan gjøre for å få henne med vil jeg gjerne høre dem…
Jeg tror forresten jeg tabbet meg ut litt julekvelden… (Men jeg fikk julegaver – tyggepinner – for det!) Vi var hos mormor Eva, og så var det bare sånn at jeg skulle jo hjelpe til litt, da – jeg tenkte jeg kanskje kunne være med på å legge maten på fatene før servering – men først måtte jeg jo få litt oversikt og rydde og ordne på benken. Og mens jeg drev med det, så kom visst det ene stettfatet til å dette i gulvet og dele seg i mange små og store biter… Det viste seg at akkurat det fatet var et spesielt designerfat til mange hundre kroner, og som bare var laget i et begrenset opplag og visstnok ser det ut til at det ikke går an å få tak i maken nå… Mormor Eva var og er ikke helt imponert, men det er da ikke min skyld at det fatet ikke tålte såpass!?! Må jo ha vært dårlig kvalitet? I tillegg så laget jeg en dam på gulvet på kontoret litt senere på kvelden – noe jeg ikke har gjort på flere uker – jeg var ute mange ganger, men det var mye som skjedde og som jeg måtte følge med på, så den ene gangen rakk jeg altså ikke ut… Pytt sann – litt svinn må man regne med har jeg hørt, og noen måtte jo stå for underholdningen den kvelden uansett – jeg kunne ikke se at noen andre fant på noe, så da var det jo opp til meg som vanlig…!
I morgen kveld, nyttårsaften, skal vi igjen til Eva, Serwa og Inka. De bor jo også langt ute på landet og nesten i skogen, så det pleier å være veldig lite bråk der. Oona gruer seg litt – hun blir visst litt skjelven rundt midnatt den ene kvelden i året, men det er ikke noe stort problem og Synnøve regner med at det skal gå veldig fint med meg – Serwa og Inka bryr seg visst ikke noe om noen lyder utenfra. Hvorfor skal det ikke gå bra med meg?? Hva er det som skal skje? Det blir spennende å finne ut hva de snakker om, så jeg gleder meg – det skal komme noen andre mennesker som jeg ikke har hilst på før også, så jeg får se hva jeg kan komme opp med som underholdning denne gangen.
På søndag var de menneskene fra Australia på besøk – de var jo hyggelige, men de kjente visst ikke pappa’n min. De kjente bare èn RR, og de trodde ikke det var han… Rart?
Nå veier jeg forresten omtrent akkurat 24 kg – jeg var jo ikke på jobb i dag, så jeg fikk ikke veid meg i dag, men det var vekta mi i går… Så jeg vokser stadig!
Håper dere har en hyggelig jul, og alle her ønsker dere også et Godt Nytt År!
Stor, trøtt slafs fra
Baby-Gadi
