Brev og bilder fra norske-Gadi fra 13 mars

Hei igjen, mormor!

Jeg har BIR og BIG2!! (Eller heter det er, kanskje..?) Ja, det er ikke noen sykdom, altså – det er noe jeg vant i dag – på feil side av Mjøsa, til og med! Det betyr visstnok at jeg er den peneste RRen – i hele verden, tror jeg – også er det kun èn Beagle som er bitte litegrann penere enn meg… Men jeg er ganske sikker på at den ikke er så flink til å legge seg ned, nesten rulle rundt og bite i gulvteppet sånn som jeg viste han første dommermannen som så på meg. Når jeg tenker etter er det antagelig det jeg skulle ha demonstrert for den andre dommerdama også – da hadde jeg sikkert vunnet over Beaglen!? Synnøve sier jo at utstilling på en måte er en slags missekonkurranse for hunder, bare at vi hunder ikke trenger å vise oss frem i badedrakt, fortelle hva som opptar oss – fred på jord og sånn – og vi trenger heller ikke vise frem hva slags talenter vi har. Det siste der syntes jeg er litt dumt – jeg tenkte derfor at det kan da umulig skade at jeg viser at jeg har talenter utover det å stå rett opp og ned som et eller annet hjernedødt vesen! Innimellom sto jeg selvfølgelig pent også, da – så dommerne skulle få en sjanse til å se ordentlig på meg – også var jeg veldig flink til å trave elegant rundt i ringen og frem og tilbake…! I tillegg var jeg veldig ivrig på å hilse på dommerne, så de skulle skjønne at jeg ikke er en sånn forskremt liten sak som står og skjelver borti et hjørne! Det er ikke det at jeg hoppet opp på dem – jeg har da litt selvbeherskelse – i hvert fall av og til. Jeg bare viste dem at jeg syntes det var veldig hyggelig å treffe dem. Handleren min, Synnøve altså, var visst ikke fullt så fornøyd med at jeg prøvde å vise frem en del av det jeg kan til dommermannen – hun ble på et punkt ganske rød i fjeset og skarp i stemmen, men som vanlig ble hun da blid igjen etterpå, så pytt sann!

Uansett så klarte jeg i hvert fall å sjarmere dommermannen – Oscar W. Nilssen heter han, og han skrev også ned på en lapp hva han syntes om meg. Der står det: ”Meget bra valp. Fint kjønnspreget hode. Sterk, spenstig kropp. Bra benstamme, gode vinkler. Beveger seg bra. Meget bra farge og hårlag. Utmerket gemytt.”

Vi sto altså tidlig opp i dag – selv om det var søndag – og kjørte av gårde til et sted som heter Biri som ligger på andre siden av Mjøsa. Vi svingte ikke ned til travbanen – enda det helt sikkert hadde vært morsomt med en løpetur rundt der også – for ikke å snakke om all hestebæsjen man kunne spist, men vi stoppet ved et stort hus på andre siden av veien. Der var det masse andre valper – visstnok nærmere 150 stykker – dessverre fikk jeg egentlig ikke lov til å hilse på noen av dem, bortsett fra venninna mi – Norwich-terrieren Jippi. Nesten enda morsommere var at oldemor Mette og Hege N. var der også!! I tillegg kom Hanne (som vi jobber med) litt senere! Ingen av de tre skulle stille noen selv – de har jo ikke valper – men de hadde lovet at de skulle være heiagjeng/duskedamer/cheerleadere! Vi hadde da selvfølgelig forventet at de skulle ha på seg miniskjørt-uniformer, hoppe og sprette, bygge pyramider, gå ned i spagaten og ha forskjellige G-A-D-I heiarop, men neida – det eneste de bidro med var å vifte så vidt med skjerfene sine og klappe litt… !! De forsvarte seg med at jeg antagelig hadde nok fart i meg uten videre oppmuntring, og det er kanskje sant… De tok visst mange bilder også, forresten – det lynte da i blitzer i alle retninger – så jeg følte meg nesten forfulgt av paparazzier en stund! Jaja – det er vel prisen for å være pen og kjent, antar jeg…

Synnøve hadde med bur hvor hun mente jeg skulle være store deler av dagen. Heldigvis var det soltak på buret , så jeg fikk lov til å stikke hodet opp og kikke rundt på alt det rare som det var å se. Dessverre var det ikke lov til å hoppe ut av buret når jeg så noe som jeg hadde lyst til å undersøke litt nærmere… Dagen ble litt lang, for den ene dommeren brukte veldig lang tid, så det var forresten ganske godt å kunne ta seg en liten blund i buret innimellom – det var nok ikke så dumt å ha det med likevel.. Sant og si var det egentlig en ganske slitsom dag, selv om jeg stort sett satt i ro – det var jo så utrolig mye å følge med på!

Jeg burde ha skjønt allerede i går kveld at vi skulle noe spesielt i dag – da jeg ikke fikk lov til å gå ut av dusjkabinettet igjen, og Synnøve begynte å sprute vann på meg… Æsj – ekkelt, altså… Heldigvis er det fort gjort – jeg er glad jeg har så kort pels – og det er egentlig ganske godt å bli frottert til slutt… Etterpå fikk jeg låne ”badekåpa” til Oona – den kan også alternere som Supermann-kappe… (Se bilde.)

Nytt halsbånd fikk jeg på meg i dag også – det er den første helt nye tingen jeg har fått i hele mitt liv! Det er av krokodilleskinn (med gullfôr) og det sitter flere gullkroner satt inn med 3 diamanter hver rundt hele! Ekte bling, altså – ikke noe småtteri – og jeg synes egentlig jeg kler det ganske godt… Imidlertid sier Synnøve at det er kun til penbruk. Jeg har faktisk fått enda et som er til hverdags - det er av nylon med dødningehoder/hodeskaller på og så står det Crazy Dog på det – noen mener det er enda mer ”meg”…?!?

Jeg er jo egentlig en ganske frisk hund, men jeg må nesten fortelle at i går var jeg faktisk ganske syk – i hvert fall i 2-3 minutter… Det var en god stund etter at jeg hadde vasket meg, og jeg lå foran peisen for å slappe av – og da ble jeg plutselig så fryktelig, fryktelig kvalm! Så kvalm at jeg dessverre måtte gi fra meg deler av middagen! Og du vet jo hvor glad jeg er i mat, så det var ikke noe jeg gjorde med lett hjerte – men jeg følte meg bare så dårlig…! Heldigvis følte jeg meg raskt ganske bedre – så du trenger ikke bekymre deg, mormor - men jeg fikk ikke lov til å spise opp igjen middagen èn gang til… Noe sympati eller medfølelse var det heller ikke å få her hjemme – Synnøve sa bare at sånn går det når jeg absolutt skulle spise all den elgbæsjen før på dagen – enda hun sa at det ikke var lov… Men det tror jeg ikke har noe med saken å gjøre – for det første var det mange timer tidligere, og den elgbæsjen var jo bare så utrolig god, så jeg kan aldri tenke meg at den skulle forårsake at jeg ble så fryktelig syk! Nei – leger, altså – de tror de vet alt…!

Gjeeessp!! Oj – jeg ble visst ganske sliten i dag, jeg… Det er nok best jeg slutter før jeg sovner over PC-en. Du hører nok fra meg igjen!

Legger ved noen bilder som oldemor Mette G. tok i dag.

Hils de andre!

Stor slafs fra

Norske-Gadi

Hilsen og bilder fra Kira

Här är det bara fint.
Kira är en väldigt glad och framåt tjej. Lite väl framåt ibland enligt Daffy. Kira testar verkligen Daffys tålamod. Och hon retar gallfeber på getterna, vilket resulterar i att bocken ger henne en liten läxa innimellan. Men det hindrar inte Kira, upp igen och retas lite till. Hon är så valpig, tror hon är så liten men hon väger ju ändå 31 kg så det är MYCKET valp som kommer rusande utan kontroll.

Vi är nu anmälda till första kursen i lydnad, ska bli spännande eftersom Kira inte har tid att koncentrera sig. Vi tränar även "gå fint i koppel" men har lite problem med att gå i koppel eftersom hon oftast är lös, hon har lite brottom så det blir gärna att hon drar i kopplet lite, men vi tränar på och små framsteg har vi fått.

Kira är så snäll mot alla, hon älskar barn, både våra och andras. På ena bilden leker hon med kusin Nattis, dom kasta boll. Kira är så duktig och ger tillbaka bollen utan problem, det är ju så kul när Nattis kastar den igen. Andra hundar är också kul, men det är lite läskigt så man måste fåna sig och hoppa runt och driva den andra hunden till vansinne innan man vågar hälsa ordentligt. Men jag tror hon är i spökålder, hon blir nämligen rädd för sig själv när hon råkar skälla till på något. Och hon smyger på stenar och stubbar i skogen. Och soptunnor är livsfarliga. Men jag tror det ger med sig bara hon märker att alla runt omkring är lugna. Något som är väldigt skönt med Kira är att hon kan lägga sig och ta det lugnt trotts att det är full rulle runtomkring, bara matte finns i samma rum.

Ha det så gott
Kramar Therese och Kira

 

Norske-Gadi har vært på sin andre utstilling idag!

Idag var norske-Gadi på sitt andre valpeshow, det var på NKKs valpeshow på Biri. Vakre Gadi gjorde det superbra, kjempegrattis til Gadi og Synnøve...vi er så stolte av dere!! Kritikken legges ut senere. Gadi ble 2 BIG, det vil si at hun først ble BIR (beste ridgeback valp) og så gikk hun videre til gruppen hvor hun skulle møte flere andre raser og der ble hun nummer 2...KJEMPEBRA!!

Synnøve og Gadi

Brev og bilder fra norske-Gadi

Her er jeg igjen, mormor!

Her er det full fart som vanlig – det er mye å finne på og mye å følge med på! Som kjent er den beste moroa den man finner på selv, og det er i hvert fall ett av mine mottoer! Humøret, pågangsmotet og oppfinnsomheten er som vanlig stadig på topp! Valpete – som mine søsken – er jeg absolutt, påstår Synnøve – og det er da ikke annet å forvente siden vi tross alt ikke er mer enn knapt 7 måneder gamle! Synnøve sier også at hun blir fornøyd bare jeg blir sånn noenlunde voksen inni hodet mitt innen jeg er tre år gammel…! Hun har jo erfaring med flere av mine nære slektninger, og hun mener visst at sjansen for at jeg skal bli tidligere moden enn noen av dem er ganske liten…

Personlig synes jeg at jeg er ganske voksen allerede nå – stor er jeg også – nesten 33 kg og ca 61 cm! Jeg mener i hvert fall at jeg er så gammel at det er på tide at jeg får bestemme mer selv – jeg begynner å bli så innmari lei av sånne dumme regler for alt mulig rart!! Jeg prøver ofte å late som jeg ikke har hørt før at jeg må gjøre sånn eller slik i forskjellige situasjoner, i tilfelle jeg endelig kan slippe unna med å gjøre akkurat som det passer meg. Dessverre, som jeg har nevnt tidligere, er Synnøve fryktelig sta og nøye på at jeg hele tiden må følge det hun vil, så som regel, det vil egentlig si alltid, blir det slik…  Grandtante Oona derimot, som i følge Synnøve er en mild og tålmodig sjel, går ofte unna dersom jeg knurrer bare lite grann til henne – for eksempel hvis jeg vil ha vann først eller ligge i sofaen alene. Imidlertid er jo Synnøve en sånn kontrollfreak som alltid skal blande seg inn i ting som hun egentlig ikke har noe med – synes jeg i hvert fall – og da ender det igjen med at det er jeg som må gi meg og gå vekk… På den annen side vet jeg egentlig ikke hva som har skjedd med humøret til tremenning Serwa i det siste, men hun har begynt å bli strengere mot meg – faktisk til den grad at jeg tror jeg må begynne å tenke meg om litt før jeg prøver meg på noen flere diskusjoner med henne… Der også skylder Synnøve på meg – hun sier at det har med alderen og frekkheten min å gjøre og at det ikke er noe galt med Serwa – tvert imot!?

I dag var vi på en kjempemorsom tur – Hege D., Tuija, Wicky og (Ilseng-)Diva kom og ble med oss på tur i skogen i det fine været! Det er veldig artig å ha med enda flere slektninger å løpe sammen med – vi var 7 RRer og 3 mennesker på tur! Spesielt Serwa syntes det var så morsomt at hun bare gikk og logret med halen og bjeffet høyt av glede – hun er litt rar, hun altså… Jeg syntes jo det var moro jeg også – Wicky er veldig artig å løpe om kapp med, men jeg synes det er tryggest å holde meg til å klenge, hoppe, og henge i nakkeskinnet på Oona – for henne kjenner jeg jo så godt og vet at hun ikke blir sint uansett… Ingen av småsøsknene mine fikk være med på tur – de er visst alt for små fortsatt, men Diva-mammaen deres hadde altså tid til å ta en pause fra småbarnstellet.

I går, da var vi bare oss i den vanlige gjengen, da så Serwa og Synnøve noe som heter elg i skogen. Oona fikk visst også med seg at det var et stort dyr i nærheten – hun er ganske flink til sånt – men jeg skjønte ikke no’ av det, jeg… Jeg ble bare stående og se rundt meg. Etterpå prøvde Oona å vise meg hvordan elgspor lukter, så kanskje jeg er litt mer med en annen gang… Nå har jeg forresten for lengst vent meg til all den snøen, og noe av det morsomste jeg vet er å stupe rett uti der den er som dypest og løpe/hoppe rundt! Jeg er derfor mye mer utenfor stien enn noen av de andre når vi er i skogen. Jeg blir ganske sliten av det, men det er bra trening og det synes på musklene mine!

Nå sist uke var vi både på hundetreff på mandag og trening i Hamar sentrum på tirsdag. Jeg er fortsatt ganske uenig med Synnøve om det der med at det ikke er lov til å hilse på andre hunder på mandagstreffene – så der har jeg ikke helt gitt opp enda. På tirsdag var Synnøve mer fornøyd fordi jeg innså at det kanskje lønte seg å gjøre mer som hun sa enn å bare prøve å sluntre unna og late som jeg ikke skjønte hva hun mente og kikke meg rundt i omgivelsene. Noen ganger viser jeg jo at jeg vet utmerket godt hva hun vil jeg skal gjøre – jeg er ikke dum, heller da – og da mener visst både Synnøve og instruktør-Mari at de nå kan kreve at jeg skal gjøre det hele tiden… Fordelen med å gjøre som de vil er at da blir Synnøve veldig blid, jeg får masse godbiter og lov til å leke litt med tau-kong’en, så da er det jo på en måte verdt det… Vel, vi får se hva det blir til – som du skjønner er ikke Synnøve veldig enkel å bryne seg på fordi hun er så sta, så selv om jeg på ingen måte er den som gir opp verken ved første eller andre korsvei jeg heller, så er det veldig vanskelig å komme noen vei med henne – uansett hva det gjelder…

På jobben har jeg fortsatt mye ansvar for resepsjonen alene, men det hender jeg må innom buret der, eller i et bur på oppstallingsrommet for ”time-out” – det er visstnok fordi jeg av og til blir litt vel ivrig i tjenesten… Det er jo så fryktelig vanskelig å holde seg i ro bak disken både når det kommer noen jeg skulle ha blitt litt nærmere kjent med, og også når det ikke skjer noe og jeg bare vil hjelpe til med litt forefallende arbeid rundt omkring… Her en dag så visste jeg at det begynte å bli lite mat til Oona hjemme og at vi derfor måtte huske på å ta med noe til henne. Jeg tenkte da at jeg skulle hjelpe til med å plukke ut en sekk mens Synnøve var opptatt med noe annet – det ville jo være forferdelig for Oona om vi glemte det! (Det var forresten lite mat igjen til meg også, men jeg har visst ikke noe valg og får uansett ikke lov til å spise noe annet enn Junior-fôr før jeg blir nærmere 18 måneder gammel – jeg vokser jo stadig og trenger en sterk, sunn kropp så riktig fôring er ekstra viktig for meg, sier Synnøve.) Jeg snuste meg så frem til en fôrsekk som luktet ekstra godt og som jeg tenkte Oona ville bli glad for. Jeg måtte jo også være sikker på at kvaliteten på fôret i den sekken var bra, og eneste måten å finne ut det var jo å åpne den og smake på innholdet selv. Som sagt, så gjort! For å si det pent ble ikke min gode gjerning spesielt godt mottatt… Stikkord er utakknemlighet og negativitet – nok en gang…

Før jeg slutter må jeg forresten oppdatere deg om Sture Struts. Han sliter fortsatt litt med helsa, stakkars. Han har det med å miste øynene sine – plutselig løsner de bare - i munnen min – ett og ett om gangen… Forrige helg – etter at han hadde mistet begge øynene for første gang – hadde han nok i blinde forvillet seg borti noe skarpt og nesten fått halsen kuttet tvers over… Da havnet han igjen akutt på sykehuset, og han har nå dessverre et ganske skjemmende arr på halsen… Mens han var på sykehuset fikk han også tilbake synet på begge øynene, men i løpet av den første uka etter utskrivingen klarte han å miste dem nok en gang… Heldigvis har han fortsatt humøret sitt og piper like morsomt når man klemmer på magen hans og han er gjerne med på å bli ristet og slengt rundt inne her, men han begynner å se litt sliten ut etter alle problemene sine…

Håper dere har det bra alle tre!

Dere hører nok fra meg igjen!

Stor slafs fra

Norske-Gadi!

Hilsen og bilder fra Ines

Hejsan!

Här kommer en liten rapport om Ines. Hon är fortfarande världens gladaste, gosigaste valp och hon är väldigt social. Jag har inte sett att hon har varit reserverad mot någon människa än, hon vill fram och hälsa på både folk och hundar och hon viftar på svansen jämt. Jag är så nöjd med den här hunden, hela hon är perfekt  Men vilken kull det blev, alla är ju lika fina och inte minst så verkar det som om alla har blivit lika trevliga, du måste vara superstolt.

Vi brukar vara på hundträning vid ridhuset en kväll i veckan, vi tränar korta stunder i taget och varvar med att bara kolla in alla duktiga lydnadshundar. Ines ser så rolig ut när hon studerar hundar som fjärrdirigeras eller skickas till rutan, hon sitter helt still med högt huvud och blicken följer varenda rörelse hundarna gör, man undrar vad hon tänker, hon blir iaf helt slut efter dessa träningar så det är nog mycket som går runt i huvudet på henne under den timmen vi är där. Sedan är det ju jobbigt att behöva koncentrera sig på matte när det finns så mycket att titta på runt omkring. Det är tur att vi har ridhusträningarna för det har varit så kallt att vi inte har kunnat träna utomhus, vi få träna lite hemma i köket och sedan går vi promenader med våra hundkompisar de dagar som det går att gå ut.

Här hemma fungerar det bra mellan hundarna, Moira får stå ut med mycket men hon är så tålmodig, Ines tycker t ex att det är jättekul att ta fart och springa under Moira, det gick bra för några veckor sedan men nu lyfter hon upp hela Moira i luften.

Ines är lite mindre än sina syskon, hon väger 26 kg och är 59-60 cm hög. Vi har hittills gett henne valpfoder men nu håller vi på att gå över till vuxenfoder, hon får mat 3 gånger/dag och hon är hungrig mitt på dagen så det fortsätter vi med ett tag. Jag skickar med några bilder på henne som jag tagit nu i veckan, det var kallt ute (som vanligt) så hon står helt ihopkrupen men jag ska försöka ta några bra uppställda bilder på henne snart, så du får se hur hon ser ut när hon sträcker på sig.

Vi har inte anmält till några valputställningar eftersom Ines fortfarande är så väldigt lekfull, jag tror inte att domarna hade kunnat se mycket av rörelser hos henne och jag vill inte behöva dämpa henne i ringen, det blir aldrig bra om man tänker på framtida utställningar. Jag såg att Kerstin skrev om Themba att han fortfarande är väldigt valpig, så är det med Ines också, hon vill bara leka. Jag hade tänkt anmäla till Västerås men fick se att det inte fanns någon valpklass så första utställningen blir nog Österbybruk och då är hon redan junior. Den här veckan jobbar jag mycket eftersom hela övriga familjen är hemma på sportlov och kan ta hand om Ines men imorgon är jag ledig och då ska jag och Ines klickerträna med Emma som går sista året på hundgymnasium i Forshaga, Emma är jätteduktig på att klicka in rätt beteende och det ska bli så roligt att få lite tips.

Ha det bra, kram från Lena och Ines.