Her er jeg igjen, mormor!
Her er det full fart som vanlig – det er mye å finne på og mye å følge med på! Som kjent er den beste moroa den man finner på selv, og det er i hvert fall ett av mine mottoer! Humøret, pågangsmotet og oppfinnsomheten er som vanlig stadig på topp! Valpete – som mine søsken – er jeg absolutt, påstår Synnøve – og det er da ikke annet å forvente siden vi tross alt ikke er mer enn knapt 7 måneder gamle! Synnøve sier også at hun blir fornøyd bare jeg blir sånn noenlunde voksen inni hodet mitt innen jeg er tre år gammel…! Hun har jo erfaring med flere av mine nære slektninger, og hun mener visst at sjansen for at jeg skal bli tidligere moden enn noen av dem er ganske liten…
Personlig synes jeg at jeg er ganske voksen allerede nå – stor er jeg også – nesten 33 kg og ca 61 cm! Jeg mener i hvert fall at jeg er så gammel at det er på tide at jeg får bestemme mer selv – jeg begynner å bli så innmari lei av sånne dumme regler for alt mulig rart!! Jeg prøver ofte å late som jeg ikke har hørt før at jeg må gjøre sånn eller slik i forskjellige situasjoner, i tilfelle jeg endelig kan slippe unna med å gjøre akkurat som det passer meg. Dessverre, som jeg har nevnt tidligere, er Synnøve fryktelig sta og nøye på at jeg hele tiden må følge det hun vil, så som regel, det vil egentlig si alltid, blir det slik… Grandtante Oona derimot, som i følge Synnøve er en mild og tålmodig sjel, går ofte unna dersom jeg knurrer bare lite grann til henne – for eksempel hvis jeg vil ha vann først eller ligge i sofaen alene. Imidlertid er jo Synnøve en sånn kontrollfreak som alltid skal blande seg inn i ting som hun egentlig ikke har noe med – synes jeg i hvert fall – og da ender det igjen med at det er jeg som må gi meg og gå vekk… På den annen side vet jeg egentlig ikke hva som har skjedd med humøret til tremenning Serwa i det siste, men hun har begynt å bli strengere mot meg – faktisk til den grad at jeg tror jeg må begynne å tenke meg om litt før jeg prøver meg på noen flere diskusjoner med henne… Der også skylder Synnøve på meg – hun sier at det har med alderen og frekkheten min å gjøre og at det ikke er noe galt med Serwa – tvert imot!?
I dag var vi på en kjempemorsom tur – Hege D., Tuija, Wicky og (Ilseng-)Diva kom og ble med oss på tur i skogen i det fine været! Det er veldig artig å ha med enda flere slektninger å løpe sammen med – vi var 7 RRer og 3 mennesker på tur! Spesielt Serwa syntes det var så morsomt at hun bare gikk og logret med halen og bjeffet høyt av glede – hun er litt rar, hun altså… Jeg syntes jo det var moro jeg også – Wicky er veldig artig å løpe om kapp med, men jeg synes det er tryggest å holde meg til å klenge, hoppe, og henge i nakkeskinnet på Oona – for henne kjenner jeg jo så godt og vet at hun ikke blir sint uansett… Ingen av småsøsknene mine fikk være med på tur – de er visst alt for små fortsatt, men Diva-mammaen deres hadde altså tid til å ta en pause fra småbarnstellet.
I går, da var vi bare oss i den vanlige gjengen, da så Serwa og Synnøve noe som heter elg i skogen. Oona fikk visst også med seg at det var et stort dyr i nærheten – hun er ganske flink til sånt – men jeg skjønte ikke no’ av det, jeg… Jeg ble bare stående og se rundt meg. Etterpå prøvde Oona å vise meg hvordan elgspor lukter, så kanskje jeg er litt mer med en annen gang… Nå har jeg forresten for lengst vent meg til all den snøen, og noe av det morsomste jeg vet er å stupe rett uti der den er som dypest og løpe/hoppe rundt! Jeg er derfor mye mer utenfor stien enn noen av de andre når vi er i skogen. Jeg blir ganske sliten av det, men det er bra trening og det synes på musklene mine!
Nå sist uke var vi både på hundetreff på mandag og trening i Hamar sentrum på tirsdag. Jeg er fortsatt ganske uenig med Synnøve om det der med at det ikke er lov til å hilse på andre hunder på mandagstreffene – så der har jeg ikke helt gitt opp enda. På tirsdag var Synnøve mer fornøyd fordi jeg innså at det kanskje lønte seg å gjøre mer som hun sa enn å bare prøve å sluntre unna og late som jeg ikke skjønte hva hun mente og kikke meg rundt i omgivelsene. Noen ganger viser jeg jo at jeg vet utmerket godt hva hun vil jeg skal gjøre – jeg er ikke dum, heller da – og da mener visst både Synnøve og instruktør-Mari at de nå kan kreve at jeg skal gjøre det hele tiden… Fordelen med å gjøre som de vil er at da blir Synnøve veldig blid, jeg får masse godbiter og lov til å leke litt med tau-kong’en, så da er det jo på en måte verdt det… Vel, vi får se hva det blir til – som du skjønner er ikke Synnøve veldig enkel å bryne seg på fordi hun er så sta, så selv om jeg på ingen måte er den som gir opp verken ved første eller andre korsvei jeg heller, så er det veldig vanskelig å komme noen vei med henne – uansett hva det gjelder…
På jobben har jeg fortsatt mye ansvar for resepsjonen alene, men det hender jeg må innom buret der, eller i et bur på oppstallingsrommet for ”time-out” – det er visstnok fordi jeg av og til blir litt vel ivrig i tjenesten… Det er jo så fryktelig vanskelig å holde seg i ro bak disken både når det kommer noen jeg skulle ha blitt litt nærmere kjent med, og også når det ikke skjer noe og jeg bare vil hjelpe til med litt forefallende arbeid rundt omkring… Her en dag så visste jeg at det begynte å bli lite mat til Oona hjemme og at vi derfor måtte huske på å ta med noe til henne. Jeg tenkte da at jeg skulle hjelpe til med å plukke ut en sekk mens Synnøve var opptatt med noe annet – det ville jo være forferdelig for Oona om vi glemte det! (Det var forresten lite mat igjen til meg også, men jeg har visst ikke noe valg og får uansett ikke lov til å spise noe annet enn Junior-fôr før jeg blir nærmere 18 måneder gammel – jeg vokser jo stadig og trenger en sterk, sunn kropp så riktig fôring er ekstra viktig for meg, sier Synnøve.) Jeg snuste meg så frem til en fôrsekk som luktet ekstra godt og som jeg tenkte Oona ville bli glad for. Jeg måtte jo også være sikker på at kvaliteten på fôret i den sekken var bra, og eneste måten å finne ut det var jo å åpne den og smake på innholdet selv. Som sagt, så gjort! For å si det pent ble ikke min gode gjerning spesielt godt mottatt… Stikkord er utakknemlighet og negativitet – nok en gang…
Før jeg slutter må jeg forresten oppdatere deg om Sture Struts. Han sliter fortsatt litt med helsa, stakkars. Han har det med å miste øynene sine – plutselig løsner de bare - i munnen min – ett og ett om gangen… Forrige helg – etter at han hadde mistet begge øynene for første gang – hadde han nok i blinde forvillet seg borti noe skarpt og nesten fått halsen kuttet tvers over… Da havnet han igjen akutt på sykehuset, og han har nå dessverre et ganske skjemmende arr på halsen… Mens han var på sykehuset fikk han også tilbake synet på begge øynene, men i løpet av den første uka etter utskrivingen klarte han å miste dem nok en gang… Heldigvis har han fortsatt humøret sitt og piper like morsomt når man klemmer på magen hans og han er gjerne med på å bli ristet og slengt rundt inne her, men han begynner å se litt sliten ut etter alle problemene sine…
Håper dere har det bra alle tre!
Dere hører nok fra meg igjen!
Stor slafs fra
Norske-Gadi!
