Nå har jeg vært i Norge i vel en uke, og bortsett fra at det har vært veldig kaldt er det fortsatt ganske kult her (med noen unntak)! Heldigvis har det ikke vært så kaldt i går og i dag – håper det ikke blir så kaldt igjen, men i går kom det mye ekkelt, vått ned fra himmelen – det var nesten verre enn kaldt! Uff! Det verste er at Synnøve stadig forventer at jeg skal ut og tisse og/eller bæsje i all slags vær til alle døgnets tider – det er valpeplageri, det! Hvis jeg aner at hun har tenkt at jeg skal ut prøver jeg å løpe og gjemme meg, men da blir jeg bare fanget og båret ut og satt på bånd så jeg ikke kan løpe tilbake til trappa med en gang… Av og til (ca 1 gang om dagen) klarer jeg å lure henne og sniker meg til å lage en liten dam eller noe annet på gulvet inne når hun ikke ser – det får ikke hjelpe om jeg da ikke får ros og godbit – det er det verdt for å slippe å bli så kald på rumpa!
En annen ting som i hvert fall til å begynne med var litt dumt, men som egentlig ikke er så ille likevel når det kommer til stykket, er at Synnøve mente det hun sa om at jeg må ligge i bur og ikke i senga om natta… Første natta jeg måtte ligge der syntes jeg det var skikkelig urettferdig! Der måtte jeg være i det lille buret – OK, det er ikke så lite da, men likevel…
- og rett foran øynene mine ligger Synnøve, grandtante Oona og tremenning
Serwa oppi den digre senga og breier seg! Den veldig gamle damen Inka ligger
i en stor og myk hundeseng på gulvet ved siden av – er det noe rart jeg ble litt irritert og indignert, og det sa jeg ifra om også – mesteparten av natta! Det hjalp visst ikke så mye – da morgenen kom satt jeg der fortsatt
(hadde bare vært ute for en liten tissetur), og de voksne hundene var skikkelig trøtte og enda mer sure på meg og oppgitte enn vanlig. Synnøve var ikke akkurat sprudlende hun heller – og jeg var egentlig ganske trøtt selv også… Så da fant jeg ut at det ikke var noe mer å mase om, og buret er jo egentlig ganske ålreit – jeg har tykt lag med tepper å ligge på, en leke og et bein å tygge på, og Synnøve og de andre hundene er rett ved siden av, så jeg er jo ikke alene. Jeg tar meg som regel en blund der inne tidligere på
kvelden også – Synnøve pleier å foreslå det når jeg er på det mest opplagte
og er i full gang med å hjelpe henne med å rydde/ommøblere eller noe sånt –
hun påstår at jeg er overtrøtt…(?) Merkelig nok viser det seg at jeg er
ganske trøtt når jeg legger meg ned og kjenner etter, så jeg pleier å sovne
ganske raskt. I det hele tatt er jeg egentlig ganske god til å slappe
av/sove, og det sier Synnøve er en god og riktig egenskap når man er
ridgeback… Mulig det, men de voksne ridgebackene her sover ekstremt mye
synes nå jeg – SÅ voksen og kjedelig skal nå ikke jeg bli. Innendørs gidder
de jo knapt røre på seg – ikke engang når jeg prøver å få dem til å bli med
på et eller annet – da sier de bare at det ikke er lov og at jeg må ”kule’n”
litt... Synnøve sier forresten bare at jeg er en helt normal ridgeback-valp
- veldig pen og grom, men innimellom rampete og ganske pyton - det siste
stemmer da ikke...? Hun prøver å minne de voksne på at de var minst like
ille da de var på samme alder - grandtante Oona var kanskje enda mer frekk
og rampete - men det tror de visst ikke på...
Apropos de voksne hundene her – de er ikke fullt så sure på meg lenger nå.
Ute sier de som regel ingenting når jeg følger etter dem for å se hva de
driver med, og av og til kan både Oona og Serwa nesten bli med å leke litt.
Inne, som sagt, er det verre – da er det best å la dem være i fred.
Imidlertid synes jeg av og til at de er vel negative til alt jeg gjør, og
det sier jeg til dem også – det er vel ikke nødvendig å kjefte på meg for
alt mulig heller! Foreløpig har det ikke hjulpet så mye å svare dem tilbake
– de blir visst bare enda surere… Særlig gamle Inka – hun unngår meg ikke
lenger nå, men hun er veldig streng med at hun skal være helt i fred hele
tiden og jeg skal passe meg når hun skal frem. Hun blir skikkelig, skikkelig
sur når jeg svarer henne – både hun og Synnøve mener visst da at jeg er litt
vel frekk og at jeg må få mer respekt for de eldre, så det er ikke mye hjelp
å få… Jeg nå nok innrømme at det går best når jeg går veldig, veldig
forsiktig bort til henne, og legger meg rett ned når hun sier det… Da får
jeg lov til å ligge relativt nær henne – men ikke helt inntil. Grandtante
Oona er den som er mest tålmodig med meg – og det sier Synnøve er som
forventet. Jeg synes nå egentlig ikke hun var så tålmodig i dag, jeg – tvert
imot ble hun veldig, veldig sint da jeg gikk bort til henne mens hun spiste
frokost – jeg skulle jo bare se hva hun spiste og spørre om jeg kunne få
smake bittelitt… Det var visst overhodet ikke aktuelt, skjønte jeg, så jeg
tror ikke jeg skal prøve det igjen med det første… Det var ikke noe hjelp å
få i Synnøve heller – hun sa bare at jeg må lære å konsentrere meg om min
egen mat, så det der hadde jeg bare godt av… Har du hørt noe så ille,
mormor? Et lite sår fikk jeg på haka også – ikke det at dyrlegen min gadd å
bry seg om det heller…
Jeg har forøvrig hatt en veldig travel og slitsom uke – det er derfor jeg
ikke har hatt tid til å skrive før. Jeg har vært på jobb hver dag – bortsett
fra de dagene som het lørdag og søndag – da fant vi på noe annet. Vi er mye
og lenge på jobben, og der skjer det ganske mye og det er mange mennesker
innom og noen dyr å hilse på! Den Shih Tzuen jeg nevnte tidligere jobber der
1-2 dager i uken den også, så i går fikk jeg herje skikkelig med den igjen.
Hun synes det er morsomt hun også, selv om hun kan bli litt sint noen
ganger, men det bryr jeg meg ikke noe om – hun veier under halvparten av det
jeg gjør så hun har ingen sjanse når jeg tar tak i pelsen hennes og drar
henne frem fra under stoler eller steder der hun prøver å gjemme seg!
Apropos vekta – i dag veide jeg 12,4 kg – 1,2 kg mer enn forrige torsdag
(jeg veier meg hver dag – gjerne flere ganger om dagen – man får nemlig
godbiter da…). Ellers er det mange oppgaver som en klinikk-hund må lære
seg/være med på – i dag, for eksempel, har jeg vært med på å bære inn masse
fôr (dessverre så er visst ikke prøvesmaking/kvalitetskontroll en av
oppgavene mine), og etterpå var det pappesker som skulle makuleres og ryddes
bort – tøft! Ikke minst er det mye administrativt kontorjobb bak disken –
sender med noen bilder hvor du tydelig kan se at jeg er i full gang sammen
med Oona og Serwa (for øvrig er det viktig å variere arbeidsstilling for å
unngå slitasjeskader).
I helga var vi et par turer i skogen/på stranda ved havet som heter Mjøsa.
Det var skikkelig artig i skogen – mange blader og mye kvist som skal ordnes
nå på høsten og kjempemorsomt å løpe som en gal mellom trærne – da ble det
fart i de ellers så kjedelige voksne også! Gamle Inka vasset masse i Mjøsa,
men jeg syntes det så kaldt ut så jeg nærmet meg ikke vannet en gang – det
gjorde ikke Oona og Serwa heller.
Jeg har også vært noen ganger på en gård der jeg har hilst på både katter,
geiter og store hester. Jeg har spurt alle om de vil leke, men det er ingen
som vil. De to mohair-geitene så en liten stund ut som om de kunne la seg
overtale, men til slutt ble de bare lei og snudde ryggen til og begynte å
spise i stedet…
På tirsdag var jeg med Oona og Serwa på hundetrening. Der var det noen andre
hunder som jeg ikke fikk lov til å hilse på – jeg måtte helst bare
konsentrere meg om Synnøve og det hun ville jeg skulle gjøre. Det er helt
greit det, for det er egentlig veldig enkle ting sånn som sitt, stå, og se
Synnøve i øynene – også får jeg masse ros og godbiter når jeg gjør akkurat
sånn hun mener – hun har alltid masse godbiter i lomma. Jeg har visst blitt
veldig flink allerede, sier Synnøve. Øvelsen dekk (legge meg) ville jeg
forresten ikke gjøre der – det var jo tross alt både utendørs, kaldt og
vått, og jeg er da en ridgeback (selv om jeg hadde lånt genser på)! Det var
greit, sa Synnøve (og instruktør-Mari også, som har måttet lære seg det der
med oss RRer og hva vi er villige til å gjøre i forhold til vær og føre –
vi er ikke arbeidsnarkomane, ukritiske politihunder, vi altså!) – neste gang
skal vi visst ha med et passende teppe. Til slutt gikk jeg et lite spor,
dvs. jeg fulgte en stripe/sti med skinkebiter i ca 1,5 meter frem til en
liten haug med skinkebiter – veldig morsomt det også.
I dag var vi på bytur etter jobb, dvs. vi var i Hamar sentrum. Der var det
mye spennende og morsomt å se! Mange mennesker også, men de fleste av dem var veldig overlegne – jeg så på dem og logret med halen til dem, men de
aller fleste gikk bare rett forbi… Noen smilte til meg og sa jeg var fin idet de gikk forbi, og noen veldig få kom bort så jeg fikk hilst ordentlig. Kjedelig at ikke flere ville snakke med meg, syntes nå jeg, men Synnøve mente det visst var helt perfekt – det er visstnok både viktig og riktig at ikke alle fremmede kommer bort og skal snakke med meg fordi jeg skal lære å ikke hilse på alle, men samtidig er det på en måte bra at jeg har lyst til å snakke med alle så lenge jeg er i min alder…(?) Skjønner ikke helt den, jeg, men… Gjør du, mormor? Uansett var visst Synnøve veldig fornøyd med meg, for jeg var ikke redd for noe eller noenting – jeg gikk stort sett med hodet opp, ørene fremover og bar halen høyt og logret. Vi så masse rart – voksne, ungdommer, barn, èn hund, syklister, busser + vi kjørte heis, gikk gjennom svingdører, kjørte rulletrapp (satt på armen da), gikk trapper, var i parkeringshus, gikk over ventilasjonsrister og forskjellig annet underlag, og til slutt trente vi bittelitegrann lydighet på Østre Torg. Artig, altså! Vi skal visst gjøre det mer, så fremt det er bra vær en dag snart. Vi var også innom den store dyrebutikken på Hamar - Synnøve kjenner hun som eier den og hun som driver den, men ingen av dem var der så vi ble ikke lenge - jeg fikk ikke en gang lov til å gå rundt og peke på alt jeg ønsket meg - det var mye fint der!
Jeg har også blitt veldig vant til å kjøre bil, og også vente i bilen når Synnøve er ute og gjør et eller annet som jeg/vi ikke kan være med på. Jeg bare legger meg til å sove, jeg – sånn som de andre – og plutselig er vi på et nytt sted, eller så er Synnøve tilbake i bilen. Synnøve er veldig fornøyd med det – for det er visstnok også en viktig egenskap for en hund som bor sammen med Synnøve. Da er man ofte med på kjøretur over alt og sjelden alene hjemme, men man må godta og regne med at det blir en del venting i bilen. Greit nok for meg – jeg blir ikke kvalm eller noe, bare veldig trøtt.
Nå vet du litt om hva jeg har drevet med siste uka! Håper du, mamma Diva og
store-Gadi har det bra og snart kan få slappet av helt på ordentlig! Skal
hilse masse fra Synnøve - og sikkert de andre her også (men de har visst
lagt seg).
Snakkes,
Stor slafs fra Baby-Gadi
