Så bra at du (og mamma Diva og bestemor Gadi) kunne komme og være heiagjeng for meg på RR-spesialen i helga!!! Det var jo tydelig at det hjalp!!! Til og med dommeren skjønte nok at den ”duskedama” som sto og heiet på sidelinjen var mormoren min!!! (Ikke rart hun ikke turte annet enn å sende med meg noen sløyfer og rosetter hjem…!)
Bortsett fra at vi måtte stå veldig tidlig opp to dager på rad – enda det var helg – var det ganske artig medd RR-dagene! Det vil si – søndagen var best, da – lørdagen var litt kjedelig innimellom for det regnet en del, men Oona, Serwa, Inka og jeg lå jo tørt og godt og slappet av i teltet vårt. Søndag morgen var det jo mye bedre vær, og da vi kom til Malungen var jo du på plass allerede – så artig! Plutselig var det i gang og det vår tur – jeg skulle jo inn i juniorklassen – for første gang på offisiell ”voksenutstilling”! Jeg var faktisk den yngste av alle som var med i den offisielle utstillingen – jeg hadde jo fylt 10 måneder bare dagen før! Det var mange deltagere så det var lenge å vente før dommeren og eleven hennes skulle se litt nøyere på meg. De virket jo ganske hyggelige og hilste pent på meg før de begynte å plukke og ta på meg overalt. Det var jo greit nok – jeg syntes bare de var litt uhøflige da de begynte å diskutere snuta mi bokstavelig talt rett over hodet på meg – som om jeg ikke var der! Dommeren mente visst at den var noe kort – vel, vel – jeg har blitt kalt ”pitbulltryne” før, jeg – det var visst en periode i barndommen min da snuta mi virket enda kortere og bredere enn det den er nå – så jeg tok meg ikke spesielt nær av det… Til slutt ville dommerdama at jeg skulle løpe – og det er jo alltid morsomt, så Synnøve og jeg løp av gårde rundt i den store ringen – og jeg prøvde å løpe så elegant jeg kunne! Dommeren hadde sagt dagen før at hun ønsket at RRer skulle se ut som om de kunne dra på ”lejonjakt” uten å bli ”lejonmat”, så jeg forsøkte å vise at jeg har masse muskler og spenst så jeg kan klare å hoppe unna en løve! Vi måtte løpe flere runder før hun var fornøyd, og til slutt kom den hyggelige ringsekretæren med et rødt bånd til oss og sa at jeg var ”Excellent” – derfor skulle jeg få komme inn og løpe mer litt senere!!!
Synnøve sa at jeg hadde vært kjempeflink og endelig fikk jeg litt godbiter!!! Det hadde vært smått med dem tidligere, men det var visst fordi dommerdama hadde sagt at det ikke var lov i ringen – hun mener visst at vi hunder skal kunne stå stille lenge nok og bli sett på og tatt på av dommeren uten å måtte bli distrahert/fôret med godteri! Alle ble jo først litt overrasket av dette, men så sa Synnøve etter at hun hadde tenkt seg om at det var jo egentlig greit nok – i en lydighetsring er det jo heller ikke lov med godbiter, så da bør det egentlig ikke være noe annerledes i en utstillingsring. Det gjelder bare å ha trent nok på forhånd! Imidlertid innrømmet hun at hun var overrasket over at jeg klarte å stå så stille med så god kontakt og konsentrere meg så lenge uten annet enn verbal belønning!! Hrmf – akkurat som om jeg ikke kan når jeg vil!! Jeg er da ikke dum, heller – trent mye lydighet har jeg også!!
Etter enda mer venting fikk vi komme inn i ringen igjen. Da skulle vi løpe om kapp med de andre som hadde fått rødt bånd av ringsekretæren – det var ikke så veldig mange andre tatt i betraktning at vi var opprinnelig 14 stykker i klassen. Vi løp og løp – i flere runder – og til slutt var det bare oss og en ekvipasje til som løp. Den andre hunden løp først foran meg, men så viftet dommeren med armene og Synnøve og jeg satte opp farten, passerte den andre hunden og kom først frem til den røde hundefiguren som sto fremst på kortsiden der dere satt – det vil si vi vant! Det var da jeg fikk øye på deg, mormor – du hoppet og danset og viftet og skrek!! Jeg syntes det så kjempemorsomt ut og ble veldig glad – Synnøve begynte også å le – og det gjorde jammen ganske mange av de andre som satt rundt der også!! Så kom den hyggelige ringsekretæren tilbake og ga oss et nytt rødt bånd i tillegg til et rosa – det betydde visst at vi skulle få komme tilbake og løpe enda mer, myye senere på dagen! Attpåtil fikk vi en fin bok om nesearbeid – der står det visst mange nyttige tips om ting vi kan gjøre så jeg kan få brukt nesa mi enda mer enn det jeg gjør allerede – og ikke minst fikk vi en stor sekk med fôr – en av de sekkene som hadde vært innom hos oss på klinikken før de ble kjørt ut til Malungen, og akkurat den sekken som jeg hadde tenkt jeg skulle åpne for kvalitetskontroll på jobben før Synnøve kom og halte meg vekk….!!
Da alle – du også, mormor – endelig hadde roet seg litt, sa Synnøve at det var best jeg gikk og la meg i buret sammen med Oona for å hvile meg før vi skulle inn igjen. Først fikk jeg heldigvis resten av frokosten min – det glemte jeg nemlig å fortelle deg, mormor – jeg hadde jo nesten ikke fått frokost den morgenen!! Alle de 3 andre hadde fått vanlig frokostporsjon, mens jeg bare fikk noen få, usle fôrknupper… Forrett, kalte Synnøve det – visstnok fordi jeg skulle være ekstra skjerpet i utstillingsringen! Dummeste jeg har hørt – hvordan kan man være ekstra skjerpet hvis man står der med blodsukkeret langt nede i klørne??? Stålvilje og konkurranseinstinkt, kaller jeg det – at jeg altså likevel klarte å vise meg frem fra min beste side til tross for at jeg var nærmest halvt ihjelsultet!! Uansett var det i hvert fall godt å endelig få et skikkelig måltid før jeg kunne tusle inn i teltet vårt og ta meg en god lur.
Langt utpå dagen hadde dommeren endelig sett på alle tispene, og vi skulle inn i ringen igjen og løpe med alle de andre som også hadde fått rosa bånd. Vi sto aller fremst i rekka og ledet an hele forsamlingen rundt i ringen. Vi løp og stoppet, løp enda mer og stoppet igjen flere ganger – for hver gang vi stoppet sendte dommeren noen av de andre ut av ringen – de var nok for trege til å løpe... Til slutt sto vi bare fire stykker igjen!! Da hadde vi god plass og kunne gi alt! Vi ledet også i siste løperunden, men da vi passerte dommeren stoppet hun oss ved den grønne hundefiguren så vi endte sist av de fire… Det var jo litt dumt, tenkte jeg – men før jeg fikk tenkt noe mer, kom jo du, mormor, i full fart inn i ringen og både jeg og Synnøve fikk masse nusser og klemmer – så da var det sikkert ikke så dumt likevel…! Da vi fikk summet oss litt oppdaget vi at det var oldemor Mette og Zahra (samboeren til bestefar Milo) som sto på plassen foran oss – og det viste seg at de andre foran oss også var sjampinjonger (eller er det championer?) fra før – og altså en del eldre enn meg! Det vil si – hun svenske som vant (og som også ble BIR) var ikke norsk sjampinjong fra før, men fikk certet og ble det der og da. Jeg måtte derfor nøye meg med reserve certet – og det er jo bra det også! Jeg fikk i hvert fall en stor, lyseblå rosett til samlingen min! Alle sa jeg hadde vært kjempeflink og er kjempepen (alt det der visste jeg jo fra før) – og jeg fikk masse gratulasjoner fra en haug med mennesker – og det tror jeg du også gjorde, mormor?!
Tidligere på dagen hadde ringsekretæren også gitt meg en lapp hvor det sto at jeg også skulle være med å konkurrere om premien for beste/peneste hode! Vi skulle derfor enda en gang inn i ringen igjen, men denne gangen slapp vi å løpe og det var heller ikke så nøye at vi skulle stå veldig pent. Det viktigste var at vi skulle se på dommeren og sette opp det vakreste uttrykket i ansiktet som vi kunne – og det faller jo selvfølgelig svært naturlig for meg… Igjen var det opprinnelig mange i ringen, igjen sendte dommeren ut den ene etter den andre – og igjen var vi blant de fire siste! Jeg konsentrerte meg så hardt jeg kunne for vise mitt mest sjarmerende meg, men av en eller annen merkelig grunn valgte hun likevel ut en annen som fikk premien… Det var greit, sa Synnøve – hun er visst ikke SÅ glad i champagne… (Hadde jeg visst på forhånd at premien kun var godteri beregnet på mennesker, vet jeg ikke om jeg hadde giddet å prøve så hardt, altså…)
Til slutt fikk vi med oss at bestefar Milo ble BIR Veteran (heia bestefatter’n) – så da må vi i vår familie si oss fornøyde med RR-dagene 2011! Endelig kunne vi så pakke sammen hele flyttelasset vårt og dra hjem for å slappe av litt etter en begivenhetsrik dag. Det var kjempekoselig at du, mamma Diva og bestemor Gadi ville bli med hjem til mormor Eva etterpå – da fikk jeg anledning til å vise dere litt av Stange vestbygd, og at vi har det ganske fint her også med god plass til å løpe!!
Dommerdama heter forresten Leni Finne, og på den lappen jeg fikk av henne hadde hun diktert følgende:
Korrekte proporsjoner. Kraftig benstamme. Korrekt hodeform, dog anelse kort i snutepartiet. Trevligt uttrykk. Vackra mørke øyne. Velb. øron. Korrekt hals og overlinje. Knapt forbryst. Anelse brandt overarm. Korrekt brystk. Velvinklet bak. Tilrekkelig ridge. Korrekt steglengde. Anelse utådvridne haser.
Tusen, tusen takk, mormor – for at du kunne komme og heie meg frem!! Det er jo umulig å si hvordan det hadde gått dersom du ikke hadde vært der og trådt til for fullt!!!
Det verste med hele greia – sier Synnøve – er at det kan hende vi nesten er ”nødt” til å være med på flere utstillinger nå – siden det gikk så bra på denne… Du stiller vel da, mormor??
Snakkes!
Stor slafsenuss fra
Norske-Gadi
 |
| Norske Gadi |
 |
| mormor Gadi |
 |
| Mamma Diva |
