Mormor – jeg tror jeg liker sånn vår, jeg!
Det eneste er at jeg blir fryktelig trøtt og sliten av all vårluften, men det gjør egentlig ikke noe… (I hvert fall synes ikke de jeg bor sammen med at det gjør noe – tvert imot!?!) Nå er det bare noen få, små flekker med snø igjen – og jeg har endelig begynt å få til det der med at det går an å gå på do annet enn på snø… Nå som gresset utenfor huset vårt har blitt ganske tørt, kan jeg til og med så vidt gå på det – men det har vært noen ”jobbige” uker med tilvenning, altså…! (Jeg må innrømme at det har blitt et par-tre dammer inne…) Synnøve sier at snø er sjelden vare i det sørlige Afrika (hun har vært der), så derfor mener hun det ikke burde være noe problem for meg å klare meg uten den snøen…
Jeg liker også at det er mye varmere ute – i helgen og i dag var det opp til 15-16 grader i skyggen – mer i sola. Jeg trodde nesten ikke at det gikk an å bli så varmt her i Norge, jeg – jeg har jo ikke opplevd det siden jeg var bitteliten og bodde hjemme hos deg! Nå går det an å være ute i mange timer om gangen – både løpe rundt, sjekke ut og snuse på alt det spennende som har kommet frem under snøen, men også å ligge på trappa og sole seg..
Det er enda morsommere å være på tur også nå – både i skogen og så kan vi gå på jordene nå før det begynner å kjøre traktorer rundt på dem! Før var det kjempeartig å hoppe rundt i dypsnøen, men nå kan jeg jo løpe og løpe kjempefort rundt og rundt og frem og tilbake!! Artig!
På lørdag var vi på gårdsbesøk hos Hanne – jeg har jo vært der før, men da var jeg så liten at jeg nesten ikke husker noe av det – det var artigere denne gangen. Det er veldig mye spennende å se over på en gård! Det eneste dumme er de derre ekle dyrene hennes – hun har jo tre sånne corgier, da –også er det mange hester – seks stykker, tror jeg. Æsj – skjønner ærlig talt ikke hva hun skal med alle sammen, jeg. De corgiene er jo bare sure, så det går jo ikke an å snakke med dem. Den eldste av dem har vært med på jobb igjen flere ganger i det siste – og hun er jo også en sånn type som skal bestemme alt og ikke gir seg selv om jeg prøver å svare henne når jeg synes hun har vært sur lenge nok på meg – da blir hun bare enda sintere… Ikke får jeg lov til å bite på ting som hun påstår er sine (uten at hun har kvittering på det) og ikke får jeg lov til å gå over eller rett forbi henne hvis hun ligger i veien når jeg skal frem… De to andre corgiene – visstnok barna til hun gamle – er ikke mye bedre, så dem er det nesten ingen vits i å prøve og bli kjent med en gang. Jeg fikk lov til å hilse på et par av hestene, da – men de var jo omtrent like kjedelige som hundene. Han ene – Per heter han – er antagelig både blind og døv. Det virket i hvert fall som han verken så eller hørte meg – uansett hva jeg fant på. Du trenger ikke si det til noen, mormor, men jeg er egentlig litt usikker på hvordan jeg skal omgås hester… Derfor prøvde jeg litt forskjellige metoder – alt fra å snuse litt forsiktig på dem til å hoppe rundt og bjeffe på dem – og også prøvde jeg meg litt på å glefse etter snuta på dem – ja, bare ut i lufta altså – slik at det smalt sånn tøft i tennene mine som jeg er så god på – uten at de reagerte nevneverdig... Jeg har jo hilst på hester før – men det er så lenge siden og jeg var så liten da, at jeg har glemt åssen de var… Hanne og Synnøve mente visst at jeg var tøysete, så vi skal visst dra på gårdsbesøk igjen om ikke alt for lenge, for jeg trenger mer trening med hest , sa de…(?)
Da var det mye artigere å hilse på lillebroren min en dag forrige uke. Han som flyttet fra Ilseng til Hamar for et par uker siden, altså. Han kom innom på jobben – først og fremst for å hilse på meg, går jeg ut i fra. Han var jo ikke syk og ikke var det tid for vaksinen hans, så når de førstes var ute på miljøtreningstur skjønner jeg godt at han valgte å besøke den kule søsteren sin! Han er ganske søt og morsom og han ville gjerne leke, men vi fikk ikke lov til så mye denne gangen heller…
I går, søndag, var vi mye av dagen hos Serwa, Inka og mormor Eva. Eva og Synnøve holdt på med bilene – trillet hjul rundt omkring og sprutet vann på dem. Jeg er helt sikker på at det er mye jeg kunne ha bidratt med for å hjelpe til, men jeg og de andre måtte være bak gjerdet i hagen og fikk bare stå og se på… Det var skikkelig dumt! De andre sa jeg bare fikk legge meg ned og sole meg og slappe av sammen med dem, men jeg er da ikke SÅ kjedelig så jeg prøvde å finne på noe selv, jeg. Bl.a. kom jeg på at jeg kunne hjelpe til med å spa opp – dvs. grave opp – kjøkkenhagen så den var klar til såing. Jeg gravde derfor et stort fint hull som jeg er ganske fornøyd med, hvis jeg skal si det selv – det er jo tross alt mitt første hull! Imidlertid var ikke mormor Eva fullt så takknemlig som jeg hadde forventet – hun mente at man ikke trenger sånne dype hull når man skal så salat, reddiker og sånn…! Akkurat det vet ikke jeg så mye om, men jeg tenkte kanskje hun kunne ha plantet en rose eller noe sånt, jeg da –hun er jo så glad i det!? Ikke mye ros og oppmuntring å få, altså – selv når jeg bruker eget initiativ og legger ned mye jobb og gjør så godt jeg kan!
Mormor Eva og jeg hadde forresten et uhell for et par uker siden – dvs. det var vel egentlig sånn at det var jeg som hadde uhellet og dessverre gikk det utover mormor Eva… Jeg var ute og løp i skogen som vanlig og var på vei mot stien, og plutselig så snublet jeg og gikk ordentlig ”på snørra”, mistet helt kontrollen og deiset rett inn i beinet hennes fra siden. Det var visst veldig vondt å få 34 kg hund sidelengs på kneet, og neste dag var det fryktelig stivt og hovent. Fysioterapeuten sa at det ikke var skjedd noen stor skade – bare en skikkelig strekk/vridning og at hun kom til å bli bra igjen i løpet av noen uker… Hun er bedre nå, men kjenner det godt fortsatt. Inka gjorde visst noe lignende med Synnøve da hun var på samme alder som jeg er nå – og Synnøve kjente det i flere måneder etterpå.
Ellers i helga var vi også en del ute hjemme – Synnøve rotet bl.a. litt i bed og under busker rundt huset, trillet trillebår, plukket hundebæsj og sånt. Oona lå stort sett og solte seg – hun prøver sikkert på å bli så mørk brun som meg. Jeg syntes i grunnen de var litt kjedelige så jeg tenkte jeg kunne gå og sjekke ut naboens gård litt – han driver jo bl.a. på med å bygge ut grisehuset sitt, så det er mye å se over. Og det er jo tross alt bare på andre siden av hekken, så det er jo ikke som om jeg stikker langt av gårde hvis jeg bare går meg en liten tur... Men som vanlig ble Synnøve sur for at jeg gikk – selv om vi ikke skulle noe sted eller gjøre noe spesielt, og hun visste godt hvor jeg var… Etter to forsøk endte det med at jeg måtte ha på meg et tau som slepte rundt etter meg, og da var det ikke så morsomt å gå noe sted… Det tauet henger hun forresten ofte på meg om morgenen og andre ganger når jeg er ute for tiden. Hun påstår det er fordi jeg har problemer med ørene mine om dagen, men det er da ikke sant!? (Uansett så har vel ikke det at jeg har på meg tau noe med ørene å gjøre??) De er kanskje lite grann møkkete, men ikke er de vonde og ikke klør de eller lukter vondt eller noe sånt – hører godt gjør jeg da også – så da skjønner jeg ikke hvorfor hun sier det? (OK – så gjør jeg ikke alltid som hun sier, men det er jo ikke fordi jeg ikke hører – det er fordi det ikke passer meg der og da…) Som sagt, leger vet ikke så mye som de tror… Det verste er at hun sier det til andre mennesker også – hvis hun har sagt det til deg så må du ikke være bekymret altså, mormor. Du kan ta det helt med ro – ørene mine er helt fine! Jeg er frisk som bare det!
Etter en sånn slitsom helg med mye frisk luft var det tidlig opp og på jobb i morges. Jeg var fryktelig trøtt i dag – jeg var det i grunnen hele dagen, og jeg fikk mye ros på jobben fordi jeg var så rolig og ikke fant på så mange hyss som jeg pleier…! Synnøve og Hanne var veldig enige om at det var godt med sånne dager hvor jeg stort sett bare lå og sov uten å bry meg med alt som foregikk… Jeg våknet til mer utpå ettermiddagen da vi kom hjem fra jobb, så jeg var ganske opplagt til å dra på hundetreff i kveld. Dvs. det har visst blitt mer trening enn treff det også nå – Synnøve har fått for seg at hun skal kreve mer og jeg må jobbe hardere og konsentrere meg bedre. Jeg synes nå egentlig at vi kunne spare den seriøse treningen til tirsdager og heller ”sose” rundt og leke med kjentfolk på mandager, men jeg får jo mer godbiter og ros hvis jeg gjør som hun sier, så det lønner seg vel kanskje det… Hege, Hege og Mette og mange andre var der, men som sagt fikk jeg nesten ikke hilst på noen av dem…
Til slutt må jeg nesten fortelle at Svanhild har flyttet inn hos oss. Svanhild Svane er en fjern slektning av Sture Struts – det ser man på at de har det samme tomme, stirrende blikket (ja – det Sture hadde før han mistet øynene, altså), og de har samme morsomme lyden når man klemmer på magene deres. Svanhild skal være en slags avlaster for Sture – og foreløpig har hun klart seg bra…
Hils til mamma Diva og bestemor Gadi!
Stor slafs fra
Norske-Gadi