Julehilsen

Vi ønsker alle, familie og venner, "valpeeiere" til våre F-G-H og I kull

En God Jul og et riktig Godt Nytt ÅR!



Cirka (rip) Diva og Gadi.

 Berit, Gadi og Diva

En nordisk juniorvinner's reisebrev fra Stockholm, norske Gadi:)

Mormor – nå har det nesten gått for vidt med disse utstillingsgreiene – nå har jeg vært i Stockholm! I helga var vi på årets siste utstilling – og vi kjørte enormt langt for å komme dit – enda Synnøve hele tiden har sagt at hun ikke gidder å dra lenger enn til Letohallen (1 times kjøring) for sånne fesjåer!!! Som vanlig begynte det kvelden før – altså fredag kveld – da jeg ble lurt med inn på badet igjen… På en utstilling tidligere i høst vant jeg jo bl.a. en shampo med mineralsalter og som lover at hunden (altså meg) skal få en luksuriøs spa-opplevelse når man bruker den!?! Jeg kan ikke si at jeg merket noen stor forskjell nå da jeg fikk prøve den for første gang – jeg syntes det var like ille som hver gang tidligere, jeg – å stå der inne i dusjen og bli sprutet vann på til jeg blir helt gjennomvåt og lukter alt for rent! Det eneste som er litt godt er frotteringen etterpå…. På lørdag morgen kom det plutselig en bil hit – og det viste seg å være Hege D., og vi skulle sitte på med henne! Hege og Synnøve stappet bilen full av diverse bager, buret mitt, osv – og så ble jeg bedt om å hoppe inn bakerst i bilen. Der inne i et bur satt Heges Diva – altså ikke mammaen min, men kusina hennes! Jeg kjente ikke henne noe særlig fra før – og hun var visst ikke veldig interessert i å bli kjent med meg, heller – eller så hadde hun stått opp på feil bein den dagen, drukket eddik til frokost, eller noe sånt – for hun var i hvert fall ikke spesielt blid og imøtekommende… Hun bare så surt på meg og kom med et lite knurr, så da fant jeg det best å la henne være helt i fred og ikke la henne forsure min tilværelse og min helg! Så kjørte vi av gårde – og vi kjørte og vi kjørte – det ble fort kjedelig, så jeg bare la meg til å sove – det var jo ikke noe annet å finne på. Etter en stund stoppet vi i Charlottenberg – der har jeg jo vært før, så da trodde jeg at vi skulle besøke deg, mormor. Men det var visst nesten bare for at Diva og jeg skulle få komme ut av bilen for å tisse – og så kjørte vi videre og i mange, mange timer til. Utpå ettermiddagen kjørte Hege inn i et parkeringshus, og da var vi visst endelig fremme. Da sa Synnøve at vi var i Stockholm!! Der hadde verken hun eller jeg vært før, så det var jo ganske spennende! Det bor nok veldig mange hunder i Stockholm, for det krydde av dem over alt! Etter å ha pakket ut av bilen gikk vi opp en trapp, snakket med noen mennesker, og så tok vi heisen videre oppover til 9. etasje i hotellet der vi skulle bo. Jeg er jo en ganske verdensvant hund - jeg har jo både bodd på hotell i Sverige og kjørt heis før, så det var selvfølgelig bare morsomt. Hege og Diva skulle bo i rommet ved siden av vårt, så de tok jo heisen opp sammen med oss. Da fortalte de at de hadde fått hundegodteri av damen bak resepsjonsdisken – det hadde ikke vi fått!!! Så urettferdig!! (Og det verste var at Diva ikke likte det godteriet en gang – det er jeg sikker på at jeg hadde gjort!!) Rommet vårt var veldig fint – det hadde en stor, god dobbeltseng med god plass til både Synnøve og meg – og det hadde store vinduer hvor vi kunne se ut på mange mennesker og hunder langt der nede på bakken – artig! Imidlertid var vi ikke der lenge før vi fant ut at vi skulle gå ut og lufte oss en tur etter den lange kjøreturen. Det var jo en del grønne flekker med masse spennende lukter utenfor, og vi så enda flere mennesker og hunder – noen så ganske greie ut, og noen ikke fullt så greie. Bl.a. var det en liten hund (shih tzu eller noe lignende) som plutselig kastet seg mot oss og bjeffet sint så både Diva og jeg skvatt minst 1 meter til siden – vi hadde ikke sett den en gang før den begynte å kjefte! Attpåtil begynte eieren dens å trøste den pga at den ble så redd de store, skumle hundene – altså Diva og meg som ikke i det hele tatt hadde sett i dens retning!?! Etter å ha tuslet litt rundt omkring på området der, begynte det tydeligvis å ”brenne” i lommebøkene til Hege og Synnøve – da fant de ut at vi skulle gå inn i den enorme messehallen og se oss rundt – både finne ut hvor vi skulle være neste morgen, men de skulle nok også se om det var noe de kunne kjøpe! Og det var det selvfølgelig mer enn nok av! Ikke det at de egentlig kjøpte så mye – det var mest Hege som trengte noen vinterjakker og sånn, men det var i hvert fall veldig mye å se på! Da vi hadde gått en runde gjennom mesteparten av hallen, kom vi ut igjen på andre siden – og da sto vi rett utenfor hovedinngangen på hotellet – så praktisk! I stedet for å gå tilbake til rommene våre da vi kom opp i 9. etasje igjen, gikk vi litt nedover korridoren og Hege banket på en dør – og plutselig stakk det ut 4 kjente hoder – oldemor Mette, oldefar Roar, bestefar Milo og Zahra!! Så artig å treffe dem der i Stockholm – så langt hjemmefra!!! Jeg ble veldig glad, men de var vel egentlig ikke like gjensidig entusiastiske for å se meg… De ville også lufte seg litt – så da gikk vi ut igjen i samlet flokk – denne gangen var det i hvert fall ingen dum småbikkje som turte å bråke med oss!;-) Det varte imidlertid ikke lenge før det begynte å svi i noen kredittkort igjen – det begynte å bli tomt for hunder i hallen og butikkene holdt på å stenge, men Mette og Hege fant da en åpen bod hvor de så litt av hvert de ville ha. Bl.a. handlet de masse hundegodteri – spesielt Zahra var veldig ivrig til å peke ut ting hun ønsket seg. Synnøve på sin side gjorde ingen tegn til å skulle kjøpe noe som helst til meg (gnien er hun!), så jeg måtte bare stå litt betuttet på avstand og se på alt det de andre skulle få og kose seg med… Heldigvis har jeg en snill oldemor, så Mette forbarmet seg over meg og ga meg et griseøre jeg kunne få på rommet om kvelden. .. Resten av kvelden slappet vi av på hotellet – vi var bare på besøk på rommet til Hege og Diva en stund før vi la oss tidlig. Diva var fortsatt ganske muggen – vi lå begge på dobbeltsengen på rommet deres og slappet av, men jeg fulgte jo med på samtalen til de andre, så når de sa noe morsomt måtte jeg logre med halen – og Diva så skikkelig surt på meg en gang jeg kom borti henne da jeg viftet litt! Jeg prøvde jo for så vidt å ta litt hensyn til henne, men jeg er jo veldig vant til å overse negative holdninger til dem rundt meg fra før, så jeg lot ikke denne surmulingen gå innpå meg og ødelegge humøret mitt! Neste morgen sto vi også opp tidlig, gikk nok en luftetur før jeg måtte vente på rommet (i buret) mens Synnøve spiste frokost. Etterpå slepte vi med oss all bagasjen vår ut fra rommet, var nedom bilen med noe av det, og gikk over plassen for å stille oss i kø ved inngangen til messehallen. Heldigvis var det god flyt i køen så det gikk ikke lenge før vi ble sluppet inn døren. Det var noen som ble stoppet og måtte vise frem vaksinasjonskortet sitt, men det var ingen som spurte etter mitt. Imidlertid var det en dame som ville at jeg skulle hoppe opp på en benk for at hun skulle kikke på meg – hun påsto at hun var veterinær! Men da takket jeg høflig nei, altså – jeg har jo egen fastlege, jeg hadde henne til og med meg, og jeg følte meg helt frisk – så jeg kunne ikke se at jeg trengte noen undersøkelse av en vilt fremmed dame – for alt jeg vet er det ikke sikkert hun var veterinær en gang!! Dessverre ga hun seg ikke helt likevel – jeg fikk slippe å hoppe opp på benken, men hun skulle absolutt se på tennene mine, så da måtte hun nesten få lov til det. Spesielt siden Synnøve begynte å bli litt irritert på meg fordi jeg prøvde å protestere, og samtidig mistet hun buret, fotobagen, m.m. i gulvet og jeg så at hun begynte å få en litt stresset/hissig rødfarge i ansiktet… Det tror jeg damen også så – hun var i hvert fall veldig kjapp og vi fikk raskt gå videre innover…! Vi skulle lengst inn i den borteste hallen – Mette og Roar lå litt foran oss i løypa, og de fant en fin plass strategisk plassert like ved siden av dommerbordet i den store RR-hovedringen, og der slo vi leir for dagen! Opprinnelig var det jo meningen at den finske dommerdama som jeg sjarmerte (nesten) i senk på RR-spesialen på Malungen i vår skulle dømme alle RRene der i Stockholm også. Imidlertid viste det seg at det var veldig mange andre RRer som også trodde de skulle sjarmere henne – så mange at de trodde hun ikke fikk tid til å se på alle, så vi juniorene ble ”prakket” på en eller annen ukjent dansk dommermann i stedet!! Da Synnøve fant ut dette en stund før vi reiste, var hun ikke helt blid (hun brukte bl.a. noen ord jeg ikke har lov til å gjenta her), men så fant hun ut at vi fikk da gi denne dansken en sjanse – og det viste seg å ikke være helt dumt likevel… Den finske damen satte effektivt i gang bedømmingen og var like streng som på Malungen i vår - hun brukte hele premieskalaen. Dansken skulle se på noen sånne lavbeinte, bustete rådyrhunder (Basset-et-eller-annet) først, og tok seg svært god tid til disse i naboringen – men langt om lenge ble det da endelig RR-juniorene sin tur! Hannhundene var selvfølgelig inne først, og så ble det oss tispene. Vi var hele 10 stk som entret ringen, og jeg var nummer fire av disse. De tre foran oss ble sendt ut av ringen èn etter èn (med alt fra Very Good til KIP), og så var det min tur! Jeg begynner jo å bli ganske dreven på hele den show-greia nå, så jeg vet jo hva jeg skal gjøre. Dommermannen kjente grundig over hele meg – fra tenner til haletipp – og jeg sto bom stille hele tiden – og jeg rørte fortsatt ikke på så mye som en tå, men beholdt øyekontakten med Synnøve selv da han gikk og satte seg ved bordet for å diktere kritikken. (Riktignok lå det veldig mange godbiter på teppet rundt beina mine, og jeg hadde veldig lyst til å bøye meg ned og plukke dem opp, men jeg fikk ikke lov av Synnøve så da lot jeg det være…). Han mannen virket veldig alvorlig og seriøs, så jeg turte ikke ta sjansen på å lage noen klovnerier denne gangen… Så skulle vi løpe en runde – det var litt ekkelt å løpe der fordi det var bare lagt ut noen smale striper med teppe til å løpe på det glatte gulvet – og det var ikke like enkelt hele tiden, men det gikk da bra og etter å ha stått helt stille så pent jeg kunne en stund til, ropte endelig ringsekretæren at jeg hadde fått Excellent! Etter enda mer venting sto vi til slutt igjen bare 4 stykker som hadde fått Excellent – og da ble det enda mer løping – i flere runder – før dommermannen først pekte på oss og så på skiltet der det sto nummer 1!!! Vi vant!!! Imidlertid ville han ikke gi oss en sånn rosa sløyfe (CK) – han kom bort til oss og sa det var fordi jeg ikke hadde helt korrekt uttrykk i ansiktet – han mente at jeg er for bred i hodet!!! Hørt noe sånt!?! Det er da ingen andre som tidligere har antydet at jeg ser ut som en gutt – tvert imot har jeg da som regel hørt at jeg er feminin!!! Jeg er da ingen mynde heller – jeg skal jo ikke se ut som f.eks. min venn Azawakhen Ayorou – i motsetning til dem har jeg jo faktisk plass til en del hjerneceller mellom ørene mine!! Hmph!! Vel, vel, sa Synnøve. Vi har egentlig ikke lov til å være misfornøyde – vi vant jo faktisk klassen og jeg fikk et nytt/lengre navn!! Nå heter jeg NORDJV-11 Gyllene Ridgens I Belive In Gadi!!! Altså har jeg nå fått skriftlig bekreftet det jeg selv har visst hele tiden – jeg er Nordens – og antagelig verdens – vakreste (og kuleste) juniortispe!!! Denne utstillingen var nemlig årets nordiske vinnerutstilling – eller kanskje vi kan si mesterskap - så jeg kan kalle meg Nordisk Juniorvinner resten av livet! Kult!? Selv om jeg gjerne også skulle hatt den rosa sløyfen og fått vist meg frem for den finske dommerdama igjen helt til slutt sammen med alle de andre som fikk rosa sløyfe, sier Synnøve at det er jo ikke sikkert vi hadde fått noe mer uansett. Nei – det er jo ikke sikkert, men man vet jo aldri!? Dommerdama spurte nå i hvert fall etter juniorer da hun skulle dømme tispefinalen – hun hadde sikkert sett meg på sidelinjen og ventet på at nettopp vakre meg skulle dukke opp slik at hun kunne plassere meg høyt denne gangen også!?! (Hun kjente igjen gjengen vår og hilste i hvert fall på oss da hun kom til ringen om morgenen, så hun visste nok at jeg var der... Kanskje hun så etter deg også, mormor – regner med at hun husket min formidable heiagjeng/duskedame fra Malungen – noe annet er vel ikke mulig!?!) Apropos duskedame – det var jo dumt du ikke kunne være ”ringside” i Stockholm, men det var jo veldig langt dit så jeg skjønner det godt. Det kan jo hende dansken hadde blitt ”skremt” til å gi oss CK dersom jeg hadde hatt en heiagjeng som virkelig hadde gjort seg gjeldende under bedømmingen?! (Siden vi juniorene var henvist til naboringen var det bare Synnøve og meg som ruslet over dit – de andre i følget vårt var mer opptatt av å følge med på den finske dommerdama… Vi klarte oss jo på egen hånd, vi – men det ble ikke tatt noen bilder av oss og jubelen måtte vi stå for selv…. ;-)) Den danske dommermannen heter Kim Vigsø Nielsen, og på lappen han sendte med meg hjem står det følgende:16 mndr gammel juniortik som inte får bli mera hannhundspräglad. Korrekt bett. Utmärkt hals. Eftergivande rygg i såväl stående som gående. Utmärkt kors. Välutvecklad kropp. Väl tillbakalagda skuldrar, men kort overarm. Välvinklad bak. Rör seg löst fram och brett bak. Utmärkt pels og ridge. Bra temperament. Dessverre var det visst ingen rosett å få når man ble Nordisk Juniorvinner – vi fikk bare en liten pin/nål. Den satte Synnøve på vesten sin – jeg hadde i hvert fall ikke lyst til å ha den festet i huden min!!:O I tillegg ga ringsekretæren oss et brev fra den britiske kennelklubben hvor jeg ble spesielt invitert til å være med på den berømte og tradisjonsrike Crufts-utstillingen i England i mars 2012! Imidlertid sier Synnøve at der går grensen – så vi drar nok ikke til Birmingham til våren… (Greit nok for henne å si – hun har jo vært der før – selv om hun ikke hadde med seg hund da… Kanskje du kan bli med meg, mormor??) Da vi var ferdig med vår bedømming gikk vi tilbake til de andre, og der hadde de allerede kommet så langt at veteran-hannhundene – og altså bestefar Milo – var i ringen! Dommerdama kjente også igjen ham fra i vår og likte ham fortsatt godt – han er jo tross alt bestefaren min og ganske sjarmerende han også! Av en eller annen merkelig grunn likte hun likevel en av de andre enda litt bedre, så Milo ble satt på andreplass med CK – og noe mer fikk han ikke. De neste timene gikk med til bedømming av alle de andre tispene, men jeg må innrømme at jeg fulgte ikke like nøye med på alt. Jeg slappet av i buret mitt, spiste litt godteri eller satt og kikket ut gjennom soltaket i buret på alt det rare som foregikk rundt omkring. Jeg fikk nå i hvert fall med meg at Zahra også fikk Excellent og CK, mens Diva fikk Very Good – dommeren hadde ikke helt forståelse for at det ikke er like enkelt å bli like stram under buken som før etter å ha fôret opp 11 valper. Ellers var det utrolig mange av de svenske tispene – selv de godt voksne, erfarne og høyt premierte – som syntes det var veldig skummelt både å være i messehallen og bli sett på av dommeren! Ikke skjønner jeg hva de reagerte på – jeg så ikke noe som var skummelt, jeg – og jeg har enda ikke møtt en dommer som har sett farlig ut heller! Innen Zahra, som sistemann i vår gjeng, var ferdig i ringen var det allerede et stykke ut på ettermiddagen. Vi skyndte oss derfor da å pakke sammen sakene våre og lempe alt i bilene, slik at vi kom oss på hjemveien så fort som mulig – det tok jo like mange timer å kjøre hjem også! Føret var litt varierende, men det gikk greit og vi var hjemme halv elleve på kvelden. Jeg syntes det var veldig godt å komme i bilen og slappe av, og sov som en stein hele veien hjem – med unntak av èn stopp for å tisse i Charlottenberg igjen. Diva sov hun også – ikke var hun fullt så sur heller – hun sa i hvert fall ikke noe mer til meg. Skulle bare mangle – hun hadde jo faktisk følge med en Nordisk Juniorvinner hjem! ;-) På mandag hadde Synnøve ordnet det slik at vi kunne komme litt sent på jobben. Det var veldig godt – for det var en ganske slitsom helg som nesten sitter litt i hodet enda. Arbeidskamerat Ayorou, derimot, var kjempeopplagt da jeg endelig kom på jobb – så jeg måtte til slutt bli litt sint på ham – for første gang. Ikke hadde han gjort spesielt mye nyttig før jeg kom – enda jeg har lært ham opp i flere måneder nå – og så begynte han bare å mase med det samme jeg kom inn døra om at vi skulle finne på noe! Æsj – smågutter, altså! Håper du, mamma og bestemor er fornøyde med innsatsen min, mormor – jeg gjorde i hvert fall så godt jeg kunne! Ha en fortsatt god førjulstid! Stor slafsenuss fraNordisk Juniorvinner Norske-Gadi

Brev fra Gadi kommer HELT sikkert senere... SÅ stolt!!!!

Nordisk Junior vinner i Stockholm : Gyllene Ridgens I belive in Gadi ♥♥♥ Bestefar Milo 2 beste veteran med CK:) ♥ ♥ ♥ Fyttikatta, så stolt jeg er.... Mormor Gadi og mamma Diva er ikke mindre stolte, "les" har fått så mye godis idag, biteben, at de tror det er juleaften.  " Muttern" er så glad idag og bruker  muligheten her til å ønske alle eiere og firbenter  en god advent...  Oppfordrer også resten av firbentene (eiere) til å sende mail til meg, så jeg får lagt det ut på bloggen....Så stolt av dere alle sammen og "mormoren" altså jeg, vil så gjerne følge med, slik er det med "mormorer", du vet:)


Takk for telefon Synnøve, du er den beste ♥

Jeg har miste så mange umistelige i år, barnebarnet Daniel og farmor Lise til eldste barnebarnet Birgitte, og flere i familiens ytterkant, jeg sørger de alle......

Mammaen til I-kullet Diva er en sprek Dame, pappa Milo og mammaen er min Gadi :)

Så dette er en bønn til alle "valpe eiere" skriv og fortell hvordan livet med firbentene er :)

Takk i forkant, klemmer Berit, Gadi og Diva :)

Brev fra Zimba H-kullet

Heia Berit,

nä er vi tilbake fra en lang og spenende helg i Wels/Österrikke.
Vi stär up Lördag morgen kl 3 og kjörte til Österrike kl 4 i morgen.


Sä kommer vi kl 8 til Wels Messe og gär rett in og stilt up kennelboxen.
Dömmingen begynner kl 10.
Lördag var det 10 Hannhunder i Äpenklasse. Men vi var veldig trödt fra lange reise og Zimba fikk bare en veldig bra.

Kritikk:
god störrelse og substans, god hode og veldig bra öyne, god pigment, veldig bra hals, god brystdypte,
Front vinkler i orden, bakk vinkler er tilstrekkelig,
Mä har mer kraft i bevegningen.
Dömmer: Frau Monika Blaha / Österrikke
Sä kjörte vi til hotell, hadde en fin tur med hundene og spiste middag.


Söndag var vi uthvilt og hadde en super start.
9 Hannhunder i Äpenklasse og Zimba fikk etter 10 Runder med läping i ringen Excellent 1 og CACA!


Dömmeren var veldig fornoyd med Zimbas bevegelse sä fikk vi ogsa CACIB og Beste Hannhund.
Wohhhoooo, det er perfekt!!


Kritikk:
big male with enough bones, a little cheeky, could have a little more under the eyes, good neck and back, acceptable crowns,
could be a little better angulated in hind quarters and upper arm, moves freely from side. A little weavy from front.
Dömmer: Frau Eva Liljekvist-Borg / Sverige


Vi er veldig stolt og fornoyd med Zimba og den fantastisk helg.
Mass Klem og nusser
Barbara & Christian med Zimba og maskot Galileo

http://www.hamzabyorfeus.com/

Brev fra norske-Gadi :)

Mormor – jeg har hatt nok en slitsom helg, så nå ligger jeg rett ut foran peisen igjen…! Synnøve finner på så mye rart som jeg må være med på – men det er jo ganske morsomt, også da – selv om jeg blir så sliten…

 I går var vi i Lillestrøm i en diger hall der på sånn utstillingsgreie igjen. Arrangementet het visst Dogs4All og det var mange tusen andre hunder der – ja, ikke bare RRer, altså – selv om det var veldig mange av dem også. Jeg så egentlig veldig få av alle disse tusenvis av hundene, for Synnøve hadde tatt med buret til meg – og der var det faktisk ganske godt å slappe av mesteparten av den lange dagen – vekk fra alt kaoset. Jeg hilste så vidt bare på gamle kjente – de fra Ilseng-gjengen var jo der stort sett alle sammen. 

 Dommerdama denne gangen var finsk – og kjent fra før at hun er veldig streng. Jeg bekymret meg ikke akkurat for det (ikke at jeg pleier å bekymre meg for noe som helst – jeg har jo stort sett alltid godt humør og gjør det beste ut av det meste). Jeg har jo sjarmert strenge, finske dommerdamer tidligere, så jeg regnet med at det skulle gå ganske greit denne gangen også. Jeg klarte det jo for så vidt på èn måte – jeg var tross alt den ene av kun tre i en stor juniorklasse som fikk Excellent! (I det hele tatt var hun relativt sparsommelig med å dele ut excellent-sløyfer denne dagen.) Jeg løp så elegant jeg kunne, sto bom stille når hun studerte meg, lot henne grave i munnen min, tittet på henne under ”blafrende” øyelokk, logret med halen og sendte henne slengnusser – og i tillegg tok jeg sjansen på å lage litt klovne-ablegøyer da hun skulle måle hvor høy jeg er! (Hun fikk lov til det, altså – jeg måtte bare få henne til å le først!)

Til tross for denne harde jobbingen fra min side hengte hun seg dessverre likevel helt opp i at hun mente kronene mine var skjeve!?!? Det syntes jeg hørtes veldig rart ut – ikke at jeg har sett dem selv – det er vanskelig å se sin egen rygg/skuldre selv med speil…! (Dessuten trodde jeg kroner var noe man hadde på hodet – ikke på ryggen??) Uansett er det ingen dommere som har sett noe feil med ridgen min før – selv ikke dem som er kjent for at de er strenge med sånt? Kanskje dama har skjeve hornhinner – det er det vel noe som heter – og det gjør at hun ser helt skjevt? I hvert fall mente hun derfor at de to andre i klassen som fikk excellent var finere enn meg (enda jeg har slått begge to før), så jeg ble plassert som nr. 3 i klassen.

 Ikke fikk jeg en rosa sløyfe av henne heller – og alt fordi de derre kronene mine sitter bitte litte grann skjevt!? Hm – jeg lurer på om hun dama er helt perfekt skapt selv, jeg?? Dommerdama heter Elina Haapaniemi og kommer altså fra Finland. Hun dikterte følgende på den gule lappen om meg:15 mnd. Mycket tiltalende og vakker tispe, men stor. Vakkert skåret hode med herlige typiske øyne i vakker form. Korrekt bitt. Bra benstamme/poter. Bra skulder/bakbeinsvinkler. Tilrekkelig lang ridge – tyvärr inte helt parallelle kronor. Rør seg med bra steg.

 Sender med noen bilder som Trond/Hege N. tok.

 I dag hadde vi helt andre planer – som tidligere nevnt er jeg jo ikke egentlig en sånn pynte-utstillings-dukke. (Til tross for at jeg på fredag resignerte og innså at jeg ikke kom til å slippe unna å bli badet, så jeg tuslet inn i dusjkabinettet og satte meg helt av meg selv – tidligere har Synnøve måttet bære mine 38,5 kg inn dit…)

 Derfor hadde vi avtalt å møte kjentfolk og –hunder i skogen et sted – inkludert Ilseng-gjengen, et par av halvbrødrene mine, og instruktør-Mari! Totalt var vi 9 RRer, og vi skulle trene feltsøk og rundering! Det er jo alt for mørkt til å være i skogen på de vanlige onsdags-treningene nå, så derfor møttes vi på en søndag i stedet. I tillegg var det jo flere der som aldri hadde prøvd noen av delene før, men som hadde lyst til å finne ut om det var noe morsomt! Og moro var det – selv om vi hundene måtte vente mye av tiden i bilen – vi fikk ikke en gang være med på grillingen av pølser!

 Jeg husket ikke helt åssen det egentlig skulle gjøres – spesielt feltsøket surret jeg litt med – det var litt distraherende at flere hunder jeg ikke kjenner så godt hadde vært der før meg. Runderingen gikk bedre – i hvert fall etter at jeg hadde tenkt meg om, sett meg litt rundt og oppdaget at Hege D. satt der ute i skogen – og henne kjenner jeg jo! Det var enda to stykker til som hadde ”gått seg bort” i skogen også, men da hadde jeg jo husket åssen man gjør det, så de fant jeg lett – også hun siste som jeg nesten aldri har sett før!

 De fleste av de andre, med et par unntak, var jo helt nybegynnere, men alle fikk til det de skulle og var flinke på sitt nivå! Oona var også med og hun kan jo alt det der fra før, men hun har visst aldri vært riktig så dyktig og ivrig på runderingen som hun var i dag! Hun satt i bilen og bjeffet mens hun ventet på tur og nærmest skalv av iver før hun fikk beskjed om at hun kunne løpe ut og søke – hun visste nøyaktig hva som foregikk!

 Halvbrødrene mine var også ivrige – selv om de ikke ante hva de skulle eller i det hele tatt hva de drev med – de hadde jo aldri prøvd noe av det før, men de er jo alltid entusiastiske for det meste og de fikk da til noe, de også. Instruktør-Mari sa det samme til dem som hun og Synnøve har sagt til meg hele veien – det gjelder å trene hodene våre mest mulig så vi blir slitne mentalt – da er vi greiest å ha med å gjøre, er mest fornøyde og kan bli hva som helst når vi blir store!

 Jeg synes nå selv at jeg alltid har vært grei, jeg da – men de siste par ukene – og spesielt på den vanlige treningen – har både Synnøve og Mari syntes at jeg har vært eksepsjonelt konsentrert og lydig! Synnøve har til og med lurt på om det er noe galt med meg, siden jeg har vært så oppmerksom og villig! (Det er nok bare på tull, altså mormor – så du trenger ikke bli bekymret – jeg er frisk som en fisk!) Jaja, sier hun – du skal se det hjelper til slutt å trene og trene og trene!?!

 Håper du har det bra, mormor! Det var kjempefint vær i skogen i dag, men ellers har det blåst en del de siste dagene (også i kveld) – og de sier det er ”Berit” som gjør det. Det er vel ikke deg, mormor – du gjør vel ikke sånt??


Mildt og deilig er det også fortsatt ute om dagen – ganske annerledes enn i fjor da lille meg frøs nesten hele tiden! Hils Damene! Stor slafsenuss fraNorske-Gadi 

  PS. Fikk noen bilder av Hege N. fra skogsturen i dag også, men det var visst ingen av Gadi der…

Zimba har vært på utstillingshelg i Stuttgart :)

Hei Berit og de brune damene,



Vi kommer hjem fra en super utstillingshelg i stuttgart.
Lördag var 16 hannhunder i äpenklasse og det var veldig masse godt komkuranse, men Zimba löper og stär perfekt og kommer i endrunden og fikk en excellent 4!!


Kritikk fra Lördag:
Sterk, rasetypisk hannhund, bra proporsjoner, uttrykksfulle maskuline hode, veldig god kroppen, bra vinkler og muskler i bakk, korrekt hale og ridge, fri beweglighet, godt presentert.
Dömmer: Frau Ahrens/Österikke
Excellent 4

Sondag var ogsä 16 hannhunder pämeldt, men det var bare 12 hunder i äpenklasse som stilte.
Zimba var veldig trödt og ikke motivert men det gikk veldig bra.
Den Österiske Dömmer liker Zimba og hann fikk excellent 3!!

Kritikk fra Sondag:

Godt proporsjonerte hannhund med typisk hode og bra eye. veldig bra kroppen, tilsterkkelig bryst, bra vinkler, flytende bevegelse, balansert og rulig hund.
Dömmer: Frau Maissen-Jahrisch / Österikke
Excellent 3
Vi er veldig fornoyd med supergutten Zimba og veldig stolt av Zimba sin suksess.


Bilder jeg sende er fra Summershow i Vejen i July.


Masse Hilse fra
Barbara og Christian med Zimba og Galileo

Nytt brev fra norske Gadi

Mormor – nå begynner jeg å bli godt kjent på veien mellom her og Eidsvoll!! Sist lørdag var vi nemlig enda en tur i Letohallen!! Nå skal vi visst ikke dit på en god stund – men vi skal visst et par andre steder på sånn utstillingsgreie før jul… Også jeg som egentlig ikke er sånn fisefin utstillingshund – jeg trives best i full utfoldelse ute i naturen, jeg! (For eksempel er det mye jobb med å holde jordene fri for kråker – og andre fugler!) Høsten viser seg jo å være en bra årstid -alt jeg kan huske fra i fjor høst er bare at det var så innmari kaldt – det var en ganske traumatisk barndom sånn sett! I år er det jo bare morsomt – ikke kaldt, og herlig søle som man kan frese gjennom på jordene! Men det er jo veldig mye rart å se på sånne utstillinger også, da – så det er jo greit sånn innimellom…! Jeg fikk med meg enda et par rosetter fra Letohallen på lørdag – nok en rosa, og i tillegg en lyseblå – det har jeg jo også fra før. Den lyseblå er visst en slags reserve – vet egentlig ikke hva jeg skal med den – jeg har da ganske mange rosetter hjemme nå, så da trenger jeg vel ikke ha en i reserve?? Jeg fikk også en fin isbjørn i krystall! Heller ikke denne gangen var det noen andre juniorer som var penere enn meg – og det var faktisk bare to tisper der som dommeren likte bedre enn meg! Altså: Exc JK 1JKK Res.Cert 3.BTK Dommermannen er fra Kroatia, heter Zlatko Kraljic og mente følgende om meg:Good built female. Correct head with good expression. Correct ridge. Good topline. Good angles. Moving should be better. Hmph – han har nok ikke sett meg i full fart på jordene eller i skogen hvis han mener jeg kan bevege meg bedre – ikke akkurat lett å vise frem sitt beste i en liten sirkel inne i en hall! (Hadde jeg hatt hele hallen å løpe rundt i – da skulle han sett!!) Apropos full fart på jordene – det skjedde noe rart på jordet ”vårt” her en ettermiddag! Vi hadde hørt en sånn rar bjeffeaktig lyd som nærmet seg oss en stund, men jeg hadde ikke tenkt noe særlig over det – jeg har da andre ting å drive med. Plutselig fikk imidlertid Oona, Serwa og jeg øye på en kortbeint hund som kom ut av skogen like bortenfor oss – den hadde rimelig stø kurs omtrent i samme retningen som vi var på vei. Det var den som lagde de rare lydene, så da løp vi selvfølgelig bort for å finne ut hva den holdt på med! Det merkelige var at den verken hørte eller så at vi kom – den bare fortsatte med sitt. Alle vi tre stilte oss da i en halvsirkel litt foran den, og den stoppet ikke før den nesten krasjet i oss! Da så den kjempeoverrasket og forvirret ut – bare så rart fra den ene til den andre av oss tre, og skjønte nok ikke hvor vi kom fra! (De er kanskje ikke så smarte, sånne typer hunder??) Plutselig bare bråsnudde den og løp tilbake den veien den kom! Oona og Serwa ble stående igjen litt (og nærmest bare trakk på skuldrene) før de ”jogget” tilbake til Synnøve. Jeg fulgte etter den hunden et lite stykke, for jeg ville gjerne ha snakket litt med den – høre hvem den var, hva den drev med og om jeg kunne få være med på det, og sånn. Jeg prøvde derfor nærmest å ”prikke” den på skulderen for å oppnå kontakt. Men jeg fikk ikke noe svar – den lot som om den ikke så/hørte meg, så til slutt måtte jeg bare gi opp og løp tilbake til Synnøve, jeg også. Synnøve sto bare og lo – av den andre hunden fordi den hadde blitt så overrasket og rar av at vi kom bort til den. Samtidig kikket hun rundt seg og håpet av eieren dens ikke hadde sett oss – kan hende vi hadde forstyrret rådyrjakta litt, sa hun. Rådyrjakt? Man finner da vel ikke rådyr ved å bråke sånn og si i fra på lang vei at man kommer?? Såpass har da jeg skjønt også – man må være stille hvis man skal komme overraskende på et rådyr – Oona og jeg har gjort det et par-tre ganger! Som sagt – den hunden kan umulig være veldig smart… Vi har hørt den siden også (men ikke sett den), så den er nok stadig på leting etter de rådyrene. Synnøve er ikke så glad for at den jakter akkurat der den gjør – dvs. det er ikke så ille at hunden er der, men vi håper at eieren dens kanskje ikke er så ivrig med akkurat den skytingen. Det er nemlig mange flere enn oss som går tur i det området – det går mange stier i skogen på kryss og tvers – og derfor bør de absolutt ikke fyre av noen skudd der omkring i tilfelle de bommer… Vi går nå i hvert fall fast med vester – enten orange eller selvlysende gule – både vi hunder og Synnøve, slik at vi synes på lang avstand og en evt. ”triggerhappy” jeger ikke kan unngå å se oss. Det går bra med meg ellers også. På trening er jeg veldig flink, sier Synnøve! På jobben har Ayorou og jeg fortsatt mye morsomt! Eneste som er dumt er at han begynner å bli lei av å ligge i det buret bak disken som jeg også måtte ligge en del i da jeg var mindre – og som jeg også ble lei av. Derfor hyler han litt innimellom (kan ikke huske at jeg gjorde det??), og da synes jeg fryktelig synd på ham!! Jeg prøver stadig å hjelpe ham – jeg prøver å åpne buret fra utsiden, men har enda ikke fått det til. Så da prøver jeg å bønnfalle både Synnøve og Hanne om å slippe ham ut – jeg setter på meg det mest fortvilede uttrykket jeg har, og går fra den ene til den andre og tilbake igjen for å smiske med dem. Det hjelper ingenting – jeg blir bare så skikkelig lei meg på Ayorous vegne! Det verste er at når han hyler som høyest – i stedet for å slippe ham ut slik han vil – så kommer de med en diger sprøyte med vann som de spruter på ham!! Da blir han stille – for det synes han forståelig nok er litt ekkelt – men jeg synes nok det er enda verre enn ham!! Tenk å være så slemme med en liten baby som han – han er da bare 16 uker gammel!! Jeg kan da alltids tåle litt kjeft som er rettet mot meg – det bryr jeg da meg overhodet ikke om – men at de behandler en uskyldig liten valp slik – det synes jeg er helt forferdelig!! Jeg prøver å gjemme meg lengst under disken og holde for ørene, men det hjelper ikke! Ikke hjelper det å snakke med lederen i Dyrevernsnemnda heller – han er ofte innom, men han ser ikke ut til å bry seg! Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe Ayorou – jeg må nok øve mer på å åpne det buret! Noen idèer, mormor? Hils mamma Diva og bestemor Gadi! Jeg er litt misunnelig på mamma Diva som klarte å bryte seg inn og spise så mye hun orket, altså – det skulle jeg også gjerne ha gjort! Stor slafsenuss fraNorske-Gadi

Kerstin har sendt bilder av Themba :)

Bilder av Ossi fra G-kullet

Ossi reiste til Finnland med Meri-Tuulia :o)  Her med samboer Leo..

Daniel, mitt barnebarn har forlatt oss.......

Han bringer smil og glede med, og blir hans opphold kort,

så lever minnene som sol og puster sorgen bort.

Aldri mer tid
for trøstende armer
for naken nærhet
for vennskap
for samvær
for kjærlighet


for markjordbær
for vårens første fioler
for solskinn
for sno og snø


Aldri mer tid
for familie
for venner
for glede
for sorg


Aldri mer tid
for oss
Din smerte er heldigvis over
og minnene vil hos alle bestå.


Sta som dvergbjørka stod du imot
sykdom og smerte,
mens alle som var glad i deg håpet på et mirakel,
men selv dvergbjørka må gi tapt
når stormen blir for sterk

Hvil i fred, Daniel ♥