Nytt brev fra norske Gadi

Mormor – nå begynner jeg å bli godt kjent på veien mellom her og Eidsvoll!! Sist lørdag var vi nemlig enda en tur i Letohallen!! Nå skal vi visst ikke dit på en god stund – men vi skal visst et par andre steder på sånn utstillingsgreie før jul… Også jeg som egentlig ikke er sånn fisefin utstillingshund – jeg trives best i full utfoldelse ute i naturen, jeg! (For eksempel er det mye jobb med å holde jordene fri for kråker – og andre fugler!) Høsten viser seg jo å være en bra årstid -alt jeg kan huske fra i fjor høst er bare at det var så innmari kaldt – det var en ganske traumatisk barndom sånn sett! I år er det jo bare morsomt – ikke kaldt, og herlig søle som man kan frese gjennom på jordene! Men det er jo veldig mye rart å se på sånne utstillinger også, da – så det er jo greit sånn innimellom…! Jeg fikk med meg enda et par rosetter fra Letohallen på lørdag – nok en rosa, og i tillegg en lyseblå – det har jeg jo også fra før. Den lyseblå er visst en slags reserve – vet egentlig ikke hva jeg skal med den – jeg har da ganske mange rosetter hjemme nå, så da trenger jeg vel ikke ha en i reserve?? Jeg fikk også en fin isbjørn i krystall! Heller ikke denne gangen var det noen andre juniorer som var penere enn meg – og det var faktisk bare to tisper der som dommeren likte bedre enn meg! Altså: Exc JK 1JKK Res.Cert 3.BTK Dommermannen er fra Kroatia, heter Zlatko Kraljic og mente følgende om meg:Good built female. Correct head with good expression. Correct ridge. Good topline. Good angles. Moving should be better. Hmph – han har nok ikke sett meg i full fart på jordene eller i skogen hvis han mener jeg kan bevege meg bedre – ikke akkurat lett å vise frem sitt beste i en liten sirkel inne i en hall! (Hadde jeg hatt hele hallen å løpe rundt i – da skulle han sett!!) Apropos full fart på jordene – det skjedde noe rart på jordet ”vårt” her en ettermiddag! Vi hadde hørt en sånn rar bjeffeaktig lyd som nærmet seg oss en stund, men jeg hadde ikke tenkt noe særlig over det – jeg har da andre ting å drive med. Plutselig fikk imidlertid Oona, Serwa og jeg øye på en kortbeint hund som kom ut av skogen like bortenfor oss – den hadde rimelig stø kurs omtrent i samme retningen som vi var på vei. Det var den som lagde de rare lydene, så da løp vi selvfølgelig bort for å finne ut hva den holdt på med! Det merkelige var at den verken hørte eller så at vi kom – den bare fortsatte med sitt. Alle vi tre stilte oss da i en halvsirkel litt foran den, og den stoppet ikke før den nesten krasjet i oss! Da så den kjempeoverrasket og forvirret ut – bare så rart fra den ene til den andre av oss tre, og skjønte nok ikke hvor vi kom fra! (De er kanskje ikke så smarte, sånne typer hunder??) Plutselig bare bråsnudde den og løp tilbake den veien den kom! Oona og Serwa ble stående igjen litt (og nærmest bare trakk på skuldrene) før de ”jogget” tilbake til Synnøve. Jeg fulgte etter den hunden et lite stykke, for jeg ville gjerne ha snakket litt med den – høre hvem den var, hva den drev med og om jeg kunne få være med på det, og sånn. Jeg prøvde derfor nærmest å ”prikke” den på skulderen for å oppnå kontakt. Men jeg fikk ikke noe svar – den lot som om den ikke så/hørte meg, så til slutt måtte jeg bare gi opp og løp tilbake til Synnøve, jeg også. Synnøve sto bare og lo – av den andre hunden fordi den hadde blitt så overrasket og rar av at vi kom bort til den. Samtidig kikket hun rundt seg og håpet av eieren dens ikke hadde sett oss – kan hende vi hadde forstyrret rådyrjakta litt, sa hun. Rådyrjakt? Man finner da vel ikke rådyr ved å bråke sånn og si i fra på lang vei at man kommer?? Såpass har da jeg skjønt også – man må være stille hvis man skal komme overraskende på et rådyr – Oona og jeg har gjort det et par-tre ganger! Som sagt – den hunden kan umulig være veldig smart… Vi har hørt den siden også (men ikke sett den), så den er nok stadig på leting etter de rådyrene. Synnøve er ikke så glad for at den jakter akkurat der den gjør – dvs. det er ikke så ille at hunden er der, men vi håper at eieren dens kanskje ikke er så ivrig med akkurat den skytingen. Det er nemlig mange flere enn oss som går tur i det området – det går mange stier i skogen på kryss og tvers – og derfor bør de absolutt ikke fyre av noen skudd der omkring i tilfelle de bommer… Vi går nå i hvert fall fast med vester – enten orange eller selvlysende gule – både vi hunder og Synnøve, slik at vi synes på lang avstand og en evt. ”triggerhappy” jeger ikke kan unngå å se oss. Det går bra med meg ellers også. På trening er jeg veldig flink, sier Synnøve! På jobben har Ayorou og jeg fortsatt mye morsomt! Eneste som er dumt er at han begynner å bli lei av å ligge i det buret bak disken som jeg også måtte ligge en del i da jeg var mindre – og som jeg også ble lei av. Derfor hyler han litt innimellom (kan ikke huske at jeg gjorde det??), og da synes jeg fryktelig synd på ham!! Jeg prøver stadig å hjelpe ham – jeg prøver å åpne buret fra utsiden, men har enda ikke fått det til. Så da prøver jeg å bønnfalle både Synnøve og Hanne om å slippe ham ut – jeg setter på meg det mest fortvilede uttrykket jeg har, og går fra den ene til den andre og tilbake igjen for å smiske med dem. Det hjelper ingenting – jeg blir bare så skikkelig lei meg på Ayorous vegne! Det verste er at når han hyler som høyest – i stedet for å slippe ham ut slik han vil – så kommer de med en diger sprøyte med vann som de spruter på ham!! Da blir han stille – for det synes han forståelig nok er litt ekkelt – men jeg synes nok det er enda verre enn ham!! Tenk å være så slemme med en liten baby som han – han er da bare 16 uker gammel!! Jeg kan da alltids tåle litt kjeft som er rettet mot meg – det bryr jeg da meg overhodet ikke om – men at de behandler en uskyldig liten valp slik – det synes jeg er helt forferdelig!! Jeg prøver å gjemme meg lengst under disken og holde for ørene, men det hjelper ikke! Ikke hjelper det å snakke med lederen i Dyrevernsnemnda heller – han er ofte innom, men han ser ikke ut til å bry seg! Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe Ayorou – jeg må nok øve mer på å åpne det buret! Noen idèer, mormor? Hils mamma Diva og bestemor Gadi! Jeg er litt misunnelig på mamma Diva som klarte å bryte seg inn og spise så mye hun orket, altså – det skulle jeg også gjerne ha gjort! Stor slafsenuss fraNorske-Gadi