tirsdag 18. juni 2013

Brev og bilder fra norske Gadi


Speil, speil på veggen der – jeg vet hvem som er vakrest i landet her…  - meg!! Ikke sant, mormor?!?

Ja, jeg har jo selvsagt visst det hele tiden – trenger ikke noe speil til å fortelle meg det… Nå er det endelig enda flere som har oppdaget det også!! Jeg var jo på noen utstillinger i mai – og noen av dem gikk i hvert fall ganske bra!

I pinsen var det jo som vanlig ridgeback-spesial-utstillingen og heldigvis var det også i år på Malungen – bare noen kilometer fra huset vårt! Veldig praktisk, synes nå vi – godt å sove i egen seng innimellom slagene – det var jo noe som foregikk 3 hele dager til ende! (For ikke å si 4 – Synnøve og Eva var faktisk på Malungen for å spise middag den 17. mai, og da satte de opp utstillingsteltet med det samme – og de var langt i fra de første på plassen! De var nok imidlertid de første som satte opp telt i bunad… - de fikk i hvert fall noen kommentarer på arbeidsantrekket… ;-)) På lørdagen – den 18. – skjedde det egentlig ikke så mye – det var ingen av oss som var med på sporprøve, men vi var nå der store deler av dagen likevel. På søndag var det alle valpene + hannhundene som skulle stilles ut, så da lå vi mest i teltet og kjedet oss… Jeg skulle jo ikke i ringen før på mandag!

Jeg traff forresten på Kira – søsteren min – for første gang da på lørdagskvelden. Det er jo nesten 2 år siden jeg så henne sist – den dagen hun flyttet til Fredrikstad! Hun ligner veldig på mamma Diva i ansiktet, men bortsett fra det fant vi vel egentlig ut at vi ikke hadde så mye felles lenger… Hvis det ikke hadde vært for båndtvang og mangel på steder å løpe, hadde vi sikkert kunne løpt litt sammen og funnet tonen da, men i utgangspunktet følte jeg at jeg for så vidt ikke hadde noe å snakke med henne om… (Hun snakker sikkert bare sånn rar svensk-fredrikstad-dialekt, så det høres nok bare dumt ut uansett…) Så da ble det visst mest til at fatter’n hennes snakket med Synnøve og de andre i storfamilien vår. Kira var forresten ikke med på utstillingen – var bare tilskuer – men jeg vet egentlig ikke om hun heiet så mye på meg, sin egen søster…

Først langt utpå mandagen var det min tur til å entre utstillingsringen – jeg stiller jo nå i Åpen Klasse, og der er man jo ikke akkurat alene på en sånn utstilling – vi var 18 stk som møtte i år! Jeg gjorde mitt beste foran dommeren – i hvert fall nesten – Synnøve mener jeg ikke akkurat er flink nok til å gi det jeg har når vi løper rundt der… Mulig det, men det er da ikke SÅ moro å trave rundt og rundt i ring heller, da… Dommeren var visst enig med Synnøve – hun likte meg så godt at jeg fikk til og med en ekstra sjanse til å vise hvordan jeg løper, men jeg ble ikke plassert noe lenger frem for det… Vi sto derfor på sjette plass i rekka da den australske dommerdama hadde bestemt seg til slutt. Imidlertid fikk vi likevel CK – sammen med alle de andre tispene som fikk Excellent den dagen!! (Og svært mange hannhunder dagen før!) Dommer Rosemary Green likte nok veldig godt de norske ridgebackene!! Dermed skulle jeg jo inn i ringen igjen senere på dagen – og der ble det ganske trangt, enda ringen var stor! Ikke overraskende ble vi ikke plassert i tispefinalen – enda hun i år skulle plassere de 10 første. Vi fikk imidlertid en lapp der det sto at jeg skulle inn igjen enda en gang senere og konkurrere om Beste Hode!! Så da ble det enda lenger å vente før vi var ferdige – og det var også ganske mange andre som hadde fått en sånn lapp. Jeg stilte meg opp som vanlig – denne gangen med hodet mot dommeren – og satte opp mitt vakreste uttrykk, kikket på damen og prøvde å go’ blunke til henne… Hun gikk frem og tilbake på rekka – sendte ut noen – og vandret videre – kikket på meg hver gang hun gikk forbi – og til slutt stoppet hun foran meg og rakte frem hånda til Synnøve og gratulerte! Jeg vant Beste Hode!!! Det betyr jo selvsagt at jeg var den aller, aller vakreste av alle – det vil si den vakreste i landet!! Bekreftet av den hyggelige damen som kom helt fra Australia for å se på meg!! (Premien var et trimmeforkle fra Hurtta – kjekt å ha når man er en korthåret RR – og en pakke med dentastix – som vi har et rimelig stort lager av med gratis vareprøver fra før… Jaja – det var jo ikke poenget…) Jeg nådde jo ganske langt i denne konkurransen for to år siden også – men i år vant jeg endelig! Riktignok en uoffisiell konkurranse, men jeg er sikker på at alle kommer til å huske den likevel når de ser meg… ;-)

Endelig var en lang helg over – og heldigvis hadde Eva og Synnøve pakket det meste av det vi hadde med oss i bilen mens vi ventet på at jeg skulle inn igjen i de siste konkurransene. Bare minutter etter at det hele var over begynte nemlig regnet å bøtte ned – og da var det godt å komme seg hjem!! (Og regnet – som stort sett hadde holdt seg borte mesteparten av helga – fortsatte å sprute ned i flere dager til.)

Synnøve hadde jo meldt meg på utstillinger i hytt og pine i mai i år – enda vi egentlig har mer enn nok andre ting å drive med som er mye morsommere – så allerede helga etter pinsen skulle vi på utstilling igjen – begge dagene! Heldigvis var det også denne gangen nesten på hjemmebane (bokstavelig talt) – det var på Gålåsbana i Furnes (på andre siden av Hamar), og dit tar det bare 12-13 minutter å kjøre hjemmefra! For èn gangs skyld i år var det også sol og varmt vær hele helga – og det passet jo bra for meg som hater å stille utendørs i dårlig vær! Det var jo selvfølgelig langt færre som var med på denne utstillingen, men noen konkurrenter var det da. Dommeren på lørdagen var irsk, heter Terry Griffin, og han skjønte det han også – jeg var den vakreste av alle!!! (I hvert fall RRene, da…) Etter å ha blitt plassert først av tispene, danket jeg også ut halvbroren min, Lukas – og han ble NUCH den dagen, så det var en god dag for vår familie! Det jeg ikke tenkte på – jeg har jo aldri blitt BIR før – i hvert fall ikke som voksen – var at da må man vente heeele dagen på gruppefinalene! Vi tok oss riktignok en kjøretur – til butikken og andre småærender, men likevel ble det lenge å vente… Heiagjengen som hadde møtt opp tidligere på dagen – Hege D. og Hege N. m.fl. gadd forståelig nok ikke å vente. Og da finalene begynte, tok de jammen meg sin tid de også. Endelig var det gruppe 6 som skulle inn – og da vant jeg der også!!! (Og ja – det var med flere hunder i gruppa…) Så ble det enda lenger å vente – jeg la meg like godt ned for å lade opp med fôrposen jeg vant i gruppa som hodepute og sovnet… Folk rundt ringen så litt rart på meg, men det er da ingen vits i å stresse…! Endelig ble det BIS-finale, men han italienske dommeren var nok mest glad i sånne små hårdotter som hales rundt ringen med beina knapt nedi bakken… Jeg og Berner Sennen’en ble derfor ikke plassert… Uansett fikk vi med oss fine premier hjem, og vi må være veldig fornøyde med å bli BIR og BIG, sier Synnøve.

Dagen etter var vi tilbake på Gålåsbana – det var stadig like fint og varmt vær, og denne dagen måtte vi vente ganske lenge før vi i det hele tatt fikk komme inn i ringen! Dommeren var igjen irsk og heter John Muldoon. Han hadde vi jo allerede hilst på i gruppefinalen dagen før – det var han som satte meg opp til BIG da – og han var enig med dommeren fra dagen før om at jeg var den vakreste RRen, så igjen ble jeg BIR!! Ergo ble det igjen noen timers venting på finalene – vi vurderte å dra hjem en tur, men siden været var så nydelig fant vi ut at vi likeså godt kunne bli der vi var… Deler av heiagjengen som møtte opp denne dagen bestemte seg for å bli de også, så da fikk vi hyggelig selskap av Mette og Ragna noen timer, mens Hege N. hadde ting hun måtte gjøre hjemme. Serwa var også med siden Eva reiste til Spania uten henne dagen før. Vi hadde ikke med telt, siden vi i utgangspunktet ikke hadde regnet med at vi skulle måtte bli så lenge, men vi fant skygge ved ”Hjemmelaget” sin lagbenk midt ute på bana, så der slo vi leir for noen timer, solte oss og slappet av. Finalene begynte jo langt om lenge utpå ettermiddagen, men da det var turen til gruppe 6 ble jeg litt skuffet over han godeste Terry som jeg hadde blitt kjent med dagen før og som satte meg opp til BIR da – han mente at den derre hårete lille basset-saken var penere enn meg – og plasserte meg derfor som BIG2! At det går an!?! Premiene var heller ikke all verdens å skryte av denne dagen, men totalt sett kom vi hjem med 2 x CERT, 2 x BIR, 1 x BIG og 1 x BIG2 og en haug med nye rosetter til samlingen min etter helga, så vi var veldig fornøyde!!

Når det gjelder utstillinger fremover sier Synnøve at nå gidder vi ikke reise på alle disse små utstillingene i nærheten lenger – nå må vi heller bruke pengene på å dra på noen av de store NKK-utstillingene, og de ligger jo vanligvis mye lenger unna. Så får vi se om det er mulig å overbevise en dommer på en sånn utstilling om at jeg fortjener noe mer enn bare res.cert – det har jeg mer enn nok av fra før – også fra sånne store utstillinger… Jeg fikk senest res.certet på NKK Kristiansand i mars – da var jeg med Hanne, Ayorou og Hege D. + Diva på tur – Synnøve ville heller på seminar om mentalitet, så jeg ble bare sendt med dem som en slags pakkepost… Men det gikk jo ganske bra, da – vant jo åpen klasse, men nådde altså ikke helt opp til certet i finalen… Synnøve og jeg tok jo også en tur til Ålesund i mai, men der hadde den svenske dommeren stått opp med feil bein og satt på seg brillene feil vei den dagen, så det gikk ikke så bra… Han mente faktisk jeg hadde helt feil ”boks” (den som en dommer sa var så fin og hjerteformet en gang…), så han nærmest insinuerte at jeg ikke hadde noe i en utstillingsring å gjøre pga dette!! Dette var nytt for meg (og Synnøve) – som sagt er det vanskelig å se seg selv på ryggen - det har jo så vidt blitt nevnt at kronene mine sitter ørlitegrann skjevt tidligere, men det er jo ingen slike regler for boksen – og det har aldri før blitt kommentert av dommere som er langt mer spesialisert på RR enn denne dommeren!! Uff – jeg var helt flau over å være født på den svenske siden av grensen den dagen… Imidlertid hadde vi en veldig fin tur ellers – tok mange fine bilder som du jo har sett, mormor!

Litt ekstra styr ble det imidlertid de første dagene etter at vi kom hjem fra Ålesund-turen… Det er en mulighet for at det har noe med meg å gjøre, men det er vel et viktig rettsprinsipp som sier at man er uskyldig til det motsatte er bevist, ikke sant, mormor?? Vel – jeg føler at i mine omgivelser er det slik at jeg får skylda for alt, uansett – helt til det evt. blir bevist at jeg er uskyldig… (Og det har visst ikke blitt noe bedre etter den Ålesund-helga – tvert imot!) Vi kom hjem fra Ålesund sent på lørdag kveld – og på søndag ettermiddag skulle vi ut og kjøre en tur til Hamar – og da trengte Synnøve naturlig nok å ha med seg førerkortet sitt. Hun sa ikke dette til meg – og spurte heller ikke meg om jeg hadde sett lommeboka hennes (der førerkortet ligger), men begynte bare å lete i sekken og bag’en vi hadde hatt med oss – så begynte hun å lete i bilen, før hun igjen lette gjennom det vi hadde hatt med oss, for deretter å lete enda nøyere i bilen – uten å finne den…. Siste gangen hun var helt sikker på at hun hadde hatt lommeboken var da vi stoppet på McDonald’s på Lillehammer ved 22-tiden kvelden før (der var ikke jeg ute av bilen en gang – for det regnet noe aldeles fryktelig!), så hun ringte til og med dit på søndag kveld for å høre om de hadde fått inn/funnet en lommebok – det hadde de ikke…  Til slutt – etter enda mer leting i huset - fant hun ut at hun måtte i hvert fall ringe rundt og sperre bankkortene som lå i lommeboka, i tilfelle den hadde havnet i uvedkommendes hender – heldigvis hadde det ikke vært noe aktivitet på kontoene siden hun hadde brukt kortene selv i hvert fall… Neste morgen måtte hun også dra innom lensmannskontoret før jobb og fortelle at førerkortet var borte, slik at hun kunne få en midlertidig kjøretillatelse til hun evt. kunne skaffe seg en nytt førerkort senere. Heldigvis hadde hun også noen kontanter og et kredittkort til liggende hjemme, slik at hun hadde tilgang på noen penger i løpet av den uka det tok å få tilsendt nye erstatningskort. Mandag ettermiddag dro vi til og med en ekstra tur tilbake til McDonald’s på Lillehammer for å lete – i tilfelle hun hadde mistet lommeboka ute der og ingen hadde plukket den opp – igjen uten resultat… På søndagen – 1 uke etter at Synnøve oppdaget at lommeboka var borte – var det så vidt antydning til sol mellom skyene og gråværet. Da ville Oona ut på terrassen for å sjekke om det var varmt nok til å ligge der ute – hun gikk da bort til sofaen vi har på terrassen, og da så Synnøve – som hadde blitt med henne ut – at Oona dyttet på noe svart som lå delvis skjult under noen tepper oppi sofaen… Der var lommeboka!!! Og vet du hva da, mormor? Da ble brått stemningen i huset litt anstrengt (ikke glad, som man kanskje skulle tro) – og både Oona og Synnøve snudde seg og skulte surt direkte bort på meg!!! Som om det liksom var helt opplagt at jeg hadde noe med at den lå der!! Det var jo tross alt ingen – INGEN – som hadde spurt meg hele uka om jeg hadde sett den dumme lommeboka eller visste hvor den var – men nå skulle det altså åpenbart være min skyld at den hadde ligget på vår egen terrasse hele tiden!! Har du hørt sånt? Synnøve mener nå at jeg må ha plukket opp lommeboka fra sekken der hun trodde hun hadde lagt den da hun satte seg inn i bilen på Lillehammer, båret den ut på terrassen (døra stod oppe på søndag formiddag mens Synnøve holdt på ute) og lagt den fra meg delvis under teppene i sofaen… Videre hevder hun at det er helt opplagt at det var meg – hun påstår at hun ikke har gjort det selv, og Oona var ikke en gang hjemme før etter at lommeboka ble savnet (hun var hos Eva og Serwa mens vi var i Ålesund)… Vel – jeg innrømmer ingenting!! Ikke skjønner jeg hva hun klager for, heller – hun fikk da nye, blanke bankkort i posten i løpet av få dager, nå har hun en ekstra fin kjøretillatelse fra politiet som varer helt til august i tillegg til førerkortet sitt, og hun har fortsatt de 600 kronene + diverse andre ting (som sikkert bare er gammelt rask likevel) som hun hadde liggende i den teite, halvt utslitte lommeboka si! Likevel er det altså alltid meg som skal hakkes på og beskyldes for det ene og det andre… Synnøve sier at i løpet av den uka som gikk var det flere som tydeligvis mener de kjenner meg godt som hadde lurt på om ikke jeg hadde en rolle i forsvinningsgåten, men Synnøve hadde tatt meg i forsvar og sagt at hun trodde faktisk jeg var uskyldig denne ene gangen… Det var visst første og siste gangen, sier hun nå – heretter skal jeg alltid stå øverst på lista over mistenkte uansett hva som har skjedd og hendelsesforløp/omstendigheter – så hun sier det faktisk rett ut, mormor!! Jeg er rettsløs!!!

Vel, vel – som alltid har jeg nå mitt gode humør og lar meg ikke knekke så lett… Det er forresten like greit at vi skal bruke mindre tid på utstillinger – vi har det jo ganske travelt likevel. Nå har jo blodsportreningen begynt på igjen for fullt – og etter en lang pause i den andre treningen pga at instruktør-Mari har vært syk, har den også startet opp igjen. I tillegg har vi RRene i Hedmark jevnlige treff – både lydighetstrening og vi har hatt lure coursing-treff! Lure coursing er forresten stadig like morsomt – tror egentlig ikke at jeg kjenner noen som synes det er like morsomt som meg – hver eneste gang – hver eneste runde!! Jeg har også løpt parløp med Ayorou Azawakh et par ganger også – men det er litt irriterende, for han erter og løper fra meg for å ta ”haren”! (Men jeg bare tar den tilbake fra ham når jeg også endelig kommer frem – for den er jo MIN!) På blodsportrening har jeg også vært kjempeflink så langt i år – det synes Synnøve også, faktisk – bedre enn noen gang, sier hun! Hun driver og snakker om at jeg nå som jeg begynner å nærme meg 3-årsdagen min begynner å bli mer moden, eller noe i den duren… Jeg gidder egentlig ikke høre så mye etter, for ”moden” har visst ikke bare noe med frukt å gjøre som man kanskje skulle tro, men også noe med å bli voksen - og som tidligere nevnt, har jeg jo for lengst bestemt meg for at det skal i hvert fall ikke jeg bli noen gang!!!

Vi har det forresten travelt mye av tiden – ikke bare i det siste – Synnøve finner jo på så mye rart som jeg må være med på! Påsken i år, for eksempel, var jo bare slitsom – tror ikke jeg orker flere påskeferier hvis de skal være sånn – tok meg jo flere uker å komme meg igjen, og da var vi for lengst i gang med nye prosjekter! I påsken var vi veldig mye ute – gikk tur både på Mjøsisen og ellers, jeg måtte trekke Synnøve både på ski og på beina, jeg måtte trekke pulk – ja, du har jo sett bilder av alt vi drev med! Akkurat nå, forresten, ligger det noen kjøttboller til tining på kjøkkenbenken – Synnøve sier av vi snart skal av gårde for å trene spor i trappeformasjon – da lærer man seg nemlig å være nøye i vinkler. Mulig det,  men jeg kunne nå egentlig tenke meg å smake på de kjøttbollene litt på forhånd, jeg da (er ikke så mye igjen av dem etter at Synnøve har tråkket dem ned i asfalten, på gruset eller i gresset – unødvendig bortkasting av kjøttboller, synes jeg). Dessverre har jeg ennå ikke funnet en måte å få tak i dem – har selvfølgelig prøvd…! Ganske irriterende, faktisk!

Nå sier Synnøve at vi skal gjøre oss klare til å dra på trening, så jeg må nok avslutte. Du vet i hvert fall nå litt mer om hva jeg har drevet med i det siste og hvordan jeg har det…(altså ikke helt greit, men jeg skal nå alltids holde ut…). Du må hilse kjente! Det kan jo hende vi kommer og hilser på en gang i løpet av sommeren også – vet ikke helt når, men plutselig en dag! ;-) (Jeg har jo pass og alle papirer i orden fra før – i tillegg til egen lege med meg, så jeg har i hvert fall ingen problemer med å slipper over grensa etter de nye reglene!)

Snakkes,

Stor slafsenuss fra
Norske-Gadi






 

 











Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...