Speil, speil på veggen der – jeg vet hvem som er vakrest i
landet her… - meg!! Ikke sant, mormor?!?
Ja, jeg har jo selvsagt visst det hele tiden – trenger ikke
noe speil til å fortelle meg det… Nå er det endelig enda flere som har oppdaget
det også!! Jeg var jo på noen utstillinger i mai – og noen av dem gikk i hvert
fall ganske bra!
I pinsen var det jo som vanlig ridgeback-spesial-utstillingen
og heldigvis var det også i år på Malungen – bare noen kilometer fra huset vårt!
Veldig praktisk, synes nå vi – godt å sove i egen seng innimellom slagene – det
var jo noe som foregikk 3 hele dager til ende! (For ikke å si 4 – Synnøve og Eva
var faktisk på Malungen for å spise middag den 17. mai, og da satte de opp
utstillingsteltet med det samme – og de var langt i fra de første på plassen! De
var nok imidlertid de første som satte opp telt i bunad… - de fikk i hvert fall
noen kommentarer på arbeidsantrekket… ;-)) På lørdagen – den 18. – skjedde det
egentlig ikke så mye – det var ingen av oss som var med på sporprøve, men vi var
nå der store deler av dagen likevel. På søndag var det alle valpene +
hannhundene som skulle stilles ut, så da lå vi mest i teltet og kjedet oss… Jeg
skulle jo ikke i ringen før på mandag!
Jeg traff forresten på Kira – søsteren min – for første gang
da på lørdagskvelden. Det er jo nesten 2 år siden jeg så henne sist – den dagen
hun flyttet til Fredrikstad! Hun ligner veldig på mamma Diva i ansiktet, men
bortsett fra det fant vi vel egentlig ut at vi ikke hadde så mye felles lenger…
Hvis det ikke hadde vært for båndtvang og mangel på steder å løpe, hadde vi
sikkert kunne løpt litt sammen og funnet tonen da, men i utgangspunktet følte
jeg at jeg for så vidt ikke hadde noe å snakke med henne om… (Hun snakker
sikkert bare sånn rar svensk-fredrikstad-dialekt, så det høres nok bare dumt ut
uansett…) Så da ble det visst mest til at fatter’n hennes snakket med Synnøve og
de andre i storfamilien vår. Kira var forresten ikke med på utstillingen – var
bare tilskuer – men jeg vet egentlig ikke om hun heiet så mye på meg, sin egen
søster…
Først langt utpå mandagen var det min tur til å entre
utstillingsringen – jeg stiller jo nå i Åpen Klasse, og der er man jo ikke
akkurat alene på en sånn utstilling – vi var 18 stk som møtte i år! Jeg gjorde
mitt beste foran dommeren – i hvert fall nesten – Synnøve mener jeg ikke akkurat
er flink nok til å gi det jeg har når vi løper rundt der… Mulig det, men det er
da ikke SÅ moro å trave rundt og rundt i ring heller, da… Dommeren var visst
enig med Synnøve – hun likte meg så godt at jeg fikk til og med en ekstra sjanse
til å vise hvordan jeg løper, men jeg ble ikke plassert noe lenger frem for det…
Vi sto derfor på sjette plass i rekka da den australske dommerdama hadde bestemt
seg til slutt. Imidlertid fikk vi likevel CK – sammen med alle de andre tispene
som fikk Excellent den dagen!! (Og svært mange hannhunder dagen før!) Dommer
Rosemary Green likte nok veldig godt de norske ridgebackene!! Dermed skulle jeg
jo inn i ringen igjen senere på dagen – og der ble det ganske trangt, enda
ringen var stor! Ikke overraskende ble vi ikke plassert i tispefinalen – enda
hun i år skulle plassere de 10 første. Vi fikk imidlertid en lapp der det sto at
jeg skulle inn igjen enda en gang senere og konkurrere om Beste Hode!! Så da ble
det enda lenger å vente før vi var ferdige – og det var også ganske mange andre
som hadde fått en sånn lapp. Jeg stilte meg opp som vanlig – denne gangen med
hodet mot dommeren – og satte opp mitt vakreste uttrykk, kikket på damen og
prøvde å go’ blunke til henne… Hun gikk frem og tilbake på rekka – sendte ut
noen – og vandret videre – kikket på meg hver gang hun gikk forbi – og til slutt
stoppet hun foran meg og rakte frem hånda til Synnøve og gratulerte! Jeg vant
Beste Hode!!! Det betyr jo selvsagt at jeg var den aller, aller vakreste av alle
– det vil si den vakreste i landet!! Bekreftet av den hyggelige damen som kom
helt fra Australia for å se på meg!! (Premien var et trimmeforkle fra Hurtta –
kjekt å ha når man er en korthåret RR – og en pakke med dentastix – som vi har
et rimelig stort lager av med gratis vareprøver fra før… Jaja – det var jo ikke
poenget…) Jeg nådde jo ganske langt i denne konkurransen for to år siden også –
men i år vant jeg endelig! Riktignok en uoffisiell konkurranse, men jeg er
sikker på at alle kommer til å huske den likevel når de ser meg… ;-)
Endelig var en lang helg over – og heldigvis hadde Eva og
Synnøve pakket det meste av det vi hadde med oss i bilen mens vi ventet på at
jeg skulle inn igjen i de siste konkurransene. Bare minutter etter at det hele
var over begynte nemlig regnet å bøtte ned – og da var det godt å komme seg
hjem!! (Og regnet – som stort sett hadde holdt seg borte mesteparten av helga –
fortsatte å sprute ned i flere dager til.)
Synnøve hadde jo meldt meg på utstillinger i hytt og pine i
mai i år – enda vi egentlig har mer enn nok andre ting å drive med som er mye
morsommere – så allerede helga etter pinsen skulle vi på utstilling igjen –
begge dagene! Heldigvis var det også denne gangen nesten på hjemmebane
(bokstavelig talt) – det var på Gålåsbana i Furnes (på andre siden av Hamar), og
dit tar det bare 12-13 minutter å kjøre hjemmefra! For èn gangs skyld i år var
det også sol og varmt vær hele helga – og det passet jo bra for meg som hater å
stille utendørs i dårlig vær! Det var jo selvfølgelig langt færre som var med på
denne utstillingen, men noen konkurrenter var det da. Dommeren på lørdagen var
irsk, heter Terry Griffin, og han skjønte det han også – jeg var den vakreste av
alle!!! (I hvert fall RRene, da…) Etter å ha blitt plassert først av tispene,
danket jeg også ut halvbroren min, Lukas – og han ble NUCH den dagen, så det var
en god dag for vår familie! Det jeg ikke tenkte på – jeg har jo aldri blitt BIR
før – i hvert fall ikke som voksen – var at da må man vente heeele dagen på
gruppefinalene! Vi tok oss riktignok en kjøretur – til butikken og andre
småærender, men likevel ble det lenge å vente… Heiagjengen som hadde møtt opp
tidligere på dagen – Hege D. og Hege N. m.fl. gadd forståelig nok ikke å vente.
Og da finalene begynte, tok de jammen meg sin tid de også. Endelig var det
gruppe 6 som skulle inn – og da vant jeg der også!!! (Og ja – det var med flere
hunder i gruppa…) Så ble det enda lenger å vente – jeg la meg like godt ned for
å lade opp med fôrposen jeg vant i gruppa som hodepute og sovnet… Folk rundt
ringen så litt rart på meg, men det er da ingen vits i å stresse…! Endelig ble
det BIS-finale, men han italienske dommeren var nok mest glad i sånne små
hårdotter som hales rundt ringen med beina knapt nedi bakken… Jeg og Berner
Sennen’en ble derfor ikke plassert… Uansett fikk vi med oss fine premier hjem,
og vi må være veldig fornøyde med å bli BIR og BIG, sier
Synnøve.
Dagen etter var vi tilbake på Gålåsbana – det var stadig like
fint og varmt vær, og denne dagen måtte vi vente ganske lenge før vi i det hele
tatt fikk komme inn i ringen! Dommeren var igjen irsk og heter John Muldoon. Han
hadde vi jo allerede hilst på i gruppefinalen dagen før – det var han som satte
meg opp til BIG da – og han var enig med dommeren fra dagen før om at jeg var
den vakreste RRen, så igjen ble jeg BIR!! Ergo ble det igjen noen timers venting
på finalene – vi vurderte å dra hjem en tur, men siden været var så nydelig fant
vi ut at vi likeså godt kunne bli der vi var… Deler av heiagjengen som møtte opp
denne dagen bestemte seg for å bli de også, så da fikk vi hyggelig selskap av
Mette og Ragna noen timer, mens Hege N. hadde ting hun måtte gjøre hjemme. Serwa
var også med siden Eva reiste til Spania uten henne dagen før. Vi hadde ikke med
telt, siden vi i utgangspunktet ikke hadde regnet med at vi skulle måtte bli så
lenge, men vi fant skygge ved ”Hjemmelaget” sin lagbenk midt ute på bana, så der
slo vi leir for noen timer, solte oss og slappet av. Finalene begynte jo langt
om lenge utpå ettermiddagen, men da det var turen til gruppe 6 ble jeg litt
skuffet over han godeste Terry som jeg hadde blitt kjent med dagen før og som
satte meg opp til BIR da – han mente at den derre hårete lille basset-saken var
penere enn meg – og plasserte meg derfor som BIG2! At det går an!?! Premiene var
heller ikke all verdens å skryte av denne dagen, men totalt sett kom vi hjem med
2 x CERT, 2 x BIR, 1 x BIG og 1 x BIG2 og en haug med nye rosetter til samlingen
min etter helga, så vi var veldig fornøyde!!
Når det gjelder utstillinger fremover sier Synnøve at nå
gidder vi ikke reise på alle disse små utstillingene i nærheten lenger – nå må
vi heller bruke pengene på å dra på noen av de store NKK-utstillingene, og de
ligger jo vanligvis mye lenger unna. Så får vi se om det er mulig å overbevise
en dommer på en sånn utstilling om at jeg fortjener noe mer enn bare res.cert –
det har jeg mer enn nok av fra før – også fra sånne store utstillinger… Jeg fikk
senest res.certet på NKK Kristiansand i mars – da var jeg med Hanne, Ayorou og
Hege D. + Diva på tur – Synnøve ville heller på seminar om mentalitet, så jeg
ble bare sendt med dem som en slags pakkepost… Men det gikk jo ganske bra, da –
vant jo åpen klasse, men nådde altså ikke helt opp til certet i finalen… Synnøve
og jeg tok jo også en tur til Ålesund i mai, men der hadde den svenske dommeren
stått opp med feil bein og satt på seg brillene feil vei den dagen, så det gikk
ikke så bra… Han mente faktisk jeg hadde helt feil ”boks” (den som en dommer sa
var så fin og hjerteformet en gang…), så han nærmest insinuerte at jeg ikke
hadde noe i en utstillingsring å gjøre pga dette!! Dette var nytt for meg (og
Synnøve) – som sagt er det vanskelig å se seg selv på ryggen - det har jo så
vidt blitt nevnt at kronene mine sitter ørlitegrann skjevt tidligere, men det er
jo ingen slike regler for boksen – og det har aldri før blitt kommentert av
dommere som er langt mer spesialisert på RR enn denne dommeren!! Uff – jeg var
helt flau over å være født på den svenske siden av grensen den dagen… Imidlertid
hadde vi en veldig fin tur ellers – tok mange fine bilder som du jo har sett,
mormor!
Litt ekstra styr ble det imidlertid de første dagene etter at
vi kom hjem fra Ålesund-turen… Det er en mulighet for at det har noe med meg å
gjøre, men det er vel et viktig rettsprinsipp som sier at man er uskyldig til
det motsatte er bevist, ikke sant, mormor?? Vel – jeg føler at i mine omgivelser
er det slik at jeg får skylda for alt, uansett – helt til det evt. blir bevist
at jeg er uskyldig… (Og det har visst ikke blitt noe bedre etter den
Ålesund-helga – tvert imot!) Vi kom hjem fra Ålesund sent på lørdag kveld – og
på søndag ettermiddag skulle vi ut og kjøre en tur til Hamar – og da trengte
Synnøve naturlig nok å ha med seg førerkortet sitt. Hun sa ikke dette til meg –
og spurte heller ikke meg om jeg hadde sett lommeboka hennes (der førerkortet
ligger), men begynte bare å lete i sekken og bag’en vi hadde hatt med oss – så
begynte hun å lete i bilen, før hun igjen lette gjennom det vi hadde hatt med
oss, for deretter å lete enda nøyere i bilen – uten å finne den…. Siste gangen
hun var helt sikker på at hun hadde hatt lommeboken var da vi stoppet på
McDonald’s på Lillehammer ved 22-tiden kvelden før (der var ikke jeg ute av
bilen en gang – for det regnet noe aldeles fryktelig!), så hun ringte til og med
dit på søndag kveld for å høre om de hadde fått inn/funnet en lommebok – det
hadde de ikke… Til slutt – etter enda mer leting i huset - fant hun ut at hun
måtte i hvert fall ringe rundt og sperre bankkortene som lå i lommeboka, i
tilfelle den hadde havnet i uvedkommendes hender – heldigvis hadde det ikke vært
noe aktivitet på kontoene siden hun hadde brukt kortene selv i hvert fall… Neste
morgen måtte hun også dra innom lensmannskontoret før jobb og fortelle at
førerkortet var borte, slik at hun kunne få en midlertidig kjøretillatelse til
hun evt. kunne skaffe seg en nytt førerkort senere. Heldigvis hadde hun også
noen kontanter og et kredittkort til liggende hjemme, slik at hun hadde tilgang
på noen penger i løpet av den uka det tok å få tilsendt nye erstatningskort.
Mandag ettermiddag dro vi til og med en ekstra tur tilbake til McDonald’s på
Lillehammer for å lete – i tilfelle hun hadde mistet lommeboka ute der og ingen
hadde plukket den opp – igjen uten resultat… På søndagen – 1 uke etter at
Synnøve oppdaget at lommeboka var borte – var det så vidt antydning til sol
mellom skyene og gråværet. Da ville Oona ut på terrassen for å sjekke om det var
varmt nok til å ligge der ute – hun gikk da bort til sofaen vi har på terrassen,
og da så Synnøve – som hadde blitt med henne ut – at Oona dyttet på noe svart
som lå delvis skjult under noen tepper oppi sofaen… Der var lommeboka!!! Og vet
du hva da, mormor? Da ble brått stemningen i huset litt anstrengt (ikke glad,
som man kanskje skulle tro) – og både Oona og Synnøve snudde seg og skulte surt
direkte bort på meg!!! Som om det liksom var helt opplagt at jeg hadde noe med
at den lå der!! Det var jo tross alt ingen – INGEN – som hadde spurt meg hele
uka om jeg hadde sett den dumme lommeboka eller visste hvor den var – men nå
skulle det altså åpenbart være min skyld at den hadde ligget på vår egen
terrasse hele tiden!! Har du hørt sånt? Synnøve mener nå at jeg må ha plukket
opp lommeboka fra sekken der hun trodde hun hadde lagt den da hun satte seg inn
i bilen på Lillehammer, båret den ut på terrassen (døra stod oppe på søndag
formiddag mens Synnøve holdt på ute) og lagt den fra meg delvis under teppene i
sofaen… Videre hevder hun at det er helt opplagt at det var meg – hun påstår at
hun ikke har gjort det selv, og Oona var ikke en gang hjemme før etter at
lommeboka ble savnet (hun var hos Eva og Serwa mens vi var i Ålesund)… Vel – jeg
innrømmer ingenting!! Ikke skjønner jeg hva hun klager for, heller – hun fikk da
nye, blanke bankkort i posten i løpet av få dager, nå har hun en ekstra fin
kjøretillatelse fra politiet som varer helt til august i tillegg til førerkortet
sitt, og hun har fortsatt de 600 kronene + diverse andre ting (som sikkert bare
er gammelt rask likevel) som hun hadde liggende i den teite, halvt utslitte
lommeboka si! Likevel er det altså alltid meg som skal hakkes på og beskyldes
for det ene og det andre… Synnøve sier at i løpet av den uka som gikk var det
flere som tydeligvis mener de kjenner meg godt som hadde lurt på om ikke jeg
hadde en rolle i forsvinningsgåten, men Synnøve hadde tatt meg i forsvar og sagt
at hun trodde faktisk jeg var uskyldig denne ene gangen… Det var visst første og
siste gangen, sier hun nå – heretter skal jeg alltid stå øverst på lista
over mistenkte uansett hva som har skjedd og hendelsesforløp/omstendigheter – så
hun sier det faktisk rett ut, mormor!! Jeg er rettsløs!!!
Vel, vel – som alltid har jeg nå mitt gode humør og lar meg
ikke knekke så lett… Det er forresten like greit at vi skal bruke mindre tid på
utstillinger – vi har det jo ganske travelt likevel. Nå har jo blodsportreningen
begynt på igjen for fullt – og etter en lang pause i den andre treningen pga at
instruktør-Mari har vært syk, har den også startet opp igjen. I tillegg har vi
RRene i Hedmark jevnlige treff – både lydighetstrening og vi har hatt lure
coursing-treff! Lure coursing er forresten stadig like morsomt – tror egentlig
ikke at jeg kjenner noen som synes det er like morsomt som meg – hver eneste
gang – hver eneste runde!! Jeg har også løpt parløp med Ayorou Azawakh et par
ganger også – men det er litt irriterende, for han erter og løper fra meg for å
ta ”haren”! (Men jeg bare tar den tilbake fra ham når jeg også endelig kommer
frem – for den er jo MIN!) På blodsportrening har jeg også vært kjempeflink så
langt i år – det synes Synnøve også, faktisk – bedre enn noen gang, sier hun!
Hun driver og snakker om at jeg nå som jeg begynner å nærme meg 3-årsdagen min
begynner å bli mer moden, eller noe i den duren… Jeg gidder egentlig ikke høre
så mye etter, for ”moden” har visst ikke bare noe med frukt å gjøre som man
kanskje skulle tro, men også noe med å bli voksen - og som tidligere nevnt, har
jeg jo for lengst bestemt meg for at det skal i hvert fall ikke jeg bli noen
gang!!!
Vi har det forresten travelt mye av tiden – ikke bare i det
siste – Synnøve finner jo på så mye rart som jeg må være med på! Påsken i år,
for eksempel, var jo bare slitsom – tror ikke jeg orker flere påskeferier hvis
de skal være sånn – tok meg jo flere uker å komme meg igjen, og da var vi for
lengst i gang med nye prosjekter! I påsken var vi veldig mye ute – gikk tur både
på Mjøsisen og ellers, jeg måtte trekke Synnøve både på ski og på beina, jeg
måtte trekke pulk – ja, du har jo sett bilder av alt vi drev med! Akkurat nå,
forresten, ligger det noen kjøttboller til tining på kjøkkenbenken – Synnøve
sier av vi snart skal av gårde for å trene spor i trappeformasjon – da lærer man
seg nemlig å være nøye i vinkler. Mulig det, men jeg kunne nå egentlig tenke
meg å smake på de kjøttbollene litt på forhånd, jeg da (er ikke så mye igjen av
dem etter at Synnøve har tråkket dem ned i asfalten, på gruset eller i gresset –
unødvendig bortkasting av kjøttboller, synes jeg). Dessverre har jeg ennå ikke
funnet en måte å få tak i dem – har selvfølgelig prøvd…! Ganske irriterende,
faktisk!
Nå sier Synnøve at vi skal gjøre oss klare til å dra på
trening, så jeg må nok avslutte. Du vet i hvert fall nå litt mer om hva jeg har
drevet med i det siste og hvordan jeg har det…(altså ikke helt greit, men jeg
skal nå alltids holde ut…). Du må hilse kjente! Det kan jo hende vi kommer og
hilser på en gang i løpet av sommeren også – vet ikke helt når, men plutselig en
dag! ;-) (Jeg har jo pass og alle papirer i orden fra før – i tillegg til egen
lege med meg, så jeg har i hvert fall ingen problemer med å slipper over grensa
etter de nye reglene!)
Snakkes,
Stor slafsenuss fra
Norske-Gadi