Kennel Gyllene Ridgen: Brev og bilder fra Norske-Gadi

Hei mormor!

Lenge siden sist! Det har visst ”plutselig” blitt jul og jeg har juleferie, så da er det på høy tid å sende en hilsen, tenkte jeg!!

Jeg har det bare bra – stort sett i hvert fall – altså bortsett fra de vanlige tingene som at jeg aldri får lov til noe som er gøy, jeg er omgitt av til dels humørsyke folk og hunder, osv, osv – men det er jo gammelt nytt og jeg bryr meg ikke om sånt…

Som du har skjønt, har jeg drevet med litt av hvert denne høsten. Jeg har jo ikke skrevet til deg siden jeg var på sånn derre greia de kalte mentalbeskrivelse (MH) – rart ord – dersom man ikke vet bedre kan man jo bli ledet til å tro at noen mente det er noe galt med hodet mitt så de måtte undersøke det, men det er det i hvert fall ikke!!

Uansett var det en merkelig dag. For det første regnet det noe aldeles fryktelig absolutt hele dagen – og du vet jo at jeg HATER regnvær, mormor – og for det andre måtte vi stå opp fryktelig tidlig på en lørdag og kjøre av gårde. Vi kjørte forbi Letohallen der vi pleier å være på utstilling og enda et lite stykke til. Så kom vi frem til en skog der det var masse andre biler og mennesker – og jeg så også et par andre hunder. Jeg måtte sitte en stund i bilen og vente, og det var greit – det regnet jo aldeles fryktelig der også, så jeg synes egentlig ikke at det var nødvendig å gå ut i det hele tatt! Imidlertid ble jeg til slutt halt med ut, og det var akkurat så kaldt og ille å komme ut i regnet som jeg fryktet! Synnøve satte på meg bånd og dro meg med bortover stien innover i skogen. Der sto det en gruppe mennesker – inkludert Hege N., men jeg som jo egentlig synes de fleste mennesker er ganske hyggelige, gadd ikke bry meg så mye om dem – jeg hadde fortsatt mest lyst til å gå tilbake til bilen. Litt bortenfor sto det en dame til som absolutt ville snakke med meg – hun virket jo grei nok (selv om hun var veldig våt, stakkar), så jeg var da høflig og ble med henne da hun tok meg med bort fra Synnøve en liten runde – etterpå ville hun ta på hele meg, og det var da også greit – det var jo akkurat sånn de gjør på utstilling. Så dro hun frem en lekefille fra under jakka si og skulle ha meg til å leke med henne – og Synnøve. Det gadd jeg ikke, altså – jeg er egentlig ikke så glad i å leke og dra i sånne filler – jeg har heller ikke gjort veldig mye av det med andre mennesker, i hvert fall. Dessuten – som sagt – det regnet…

Til slutt ga dama opp forsøket med å få med meg til å leke, så vi gikk videre bortover stien. Og da begynte det endelig å skje noe som var interessant! Det så ut som de hadde satt opp en slags lure coursing bane, bare at den var veldig kort! Artig! Da glemte jeg regnet og alt… Det var en fille som plutselig beveget seg bortover fra oss i et sikksakk-mønster, og jeg hadde fryktelig lyst til å løpe etter og vise at jeg kunne ta igjen den, men Synnøve holdt meg fast! Da hun endelig slapp meg ble jeg litt forvirret av at ”byttet” beveget seg i sikksakk, så jeg trodde den forsvant inn i skogen på siden av stien og jeg løp derfor inn der for å se etter den. Imidlertid var den ikke der, så jeg løp litt frem og tilbake for å finne den filla igjen, men siden banen var så kort hadde den allerede stoppet… Så ropte Synnøve på meg og vi gikk så litt tilbake og ventet noen minutter før jeg skulle få prøve én gang til! Denne gangen var jeg forberedt og enda mer klar – og jeg hylte til Synnøve at hun måtte slippe meg da jeg så filla begynte å bevege seg! Endelig slapp hun, og nå lot jeg meg ikke lure og klarte å få tak i filla før den stoppet! Yes!! Kjempemoro!

Dessverre fikk jeg ikke prøve mer enn to ganger – alle menneskene som så på lo og var nok kjempeimponerte over hvor god jeg er i LC, tror jeg. Etter at jeg hadde kommet så godt i gang og jeg hadde glemt regnet for en stund, trodde jeg at vi skulle finne på mer moro. Imidlertid måtte vi visst ta en pause først – ikke skjønner jeg poenget, men vi ble nå bare stående rett opp og ned i skogen der uten at det skjedde noen ting. Synnøve sto bare og så rett frem på trærne og de andre menneskene sto bare der de også. Kjedelig, altså – men det var tydeligvis ikke annet å gjøre enn å stå der og vente til det skjedde noe igjen… Jeg synes det var litt unødvendig å bare ”plante” seg til der i skogen og det fryktelige regnet – men på det tidspunktet hadde jeg jo blitt gjennomvåt og det var umulig å bli noe våtere uansett… Greit nok for Synnøve – og de andre menneskene – de hadde jo på seg fullt regntøy, men jeg gikk jo helt naken – selv om jeg har da regntøy hjemme jeg også…

Etter et par-tre minutter hvor vi bare hadde stått der og jeg bare hadde snust litt på bakken og sett meg rundt jeg også, kunne vi endelig gå videre innover i skogen. Etter et lite stykke stoppet vi igjen, og så hørte jeg plutselig noen slags bankelyder bak noen trær litt lenger frem. ”Aha” – tenkte jeg da – ”nå skal vi trene rundering – og det er jo også kjempegøy!” Imidlertid gjorde de menneskene der det på en litt annen måte enn jeg er vant med – for plutselig kom figuranten frem fra trærne helt av seg selv – mens Synnøve enda sto og holdt meg fast fordi jeg hadde kjempelyst til å løpe frem. Siden det regnet hadde figuranten naturlig nok på seg en kappe over hele kroppen – inkludert over hodet – men etter hvert tok hun av seg hetta, fant frem ei sånn lekefille til som hun kastet opp i lufta – og så plutselig forsvant hun bak en busk igjen. Endelig slapp Synnøve meg og jeg skulle løpe frem for å finne figuranten! Dette var jo skikkelig nybegynner-rundering, da – så det var jo ikke noe problem å finne igjen figuranten – jeg hadde jo selv sett hvor hun gjemte seg! Jeg tror forresten hun ikke kunne noenting om rundering, jeg – for hun hadde ikke med seg en sånn bit med hageslange som jeg skulle ta med tilbake til Synnøve heller – hun ville bare at hun og jeg skulle leke med den derre filla… Som sagt, det gadd jeg ikke – jeg løp heller videre for å se etter om jeg kunne finne flere figuranter i skogen. Jeg hadde nemlig fått øye på noen figurer inne i skogen på siden av der vi var, så jeg løp bort til dem for å sjekke hva det var. Det viste seg bare å være 2-3 metallplater som noen hadde malt bilder av mennesker på, så de var ikke videre interessante og jeg løp derfor tilbake til Synnøve igjen. Det var visst egentlig ikke meningen at jeg skulle bry meg om de figurene – de hadde visst ikke noe med oss å gjøre, så han ene mannen som var med gikk derfor bort og fjernet de figurene i tilfelle noen andre hunder også oppdaget dem.

Tydeligvis skulle vi ikke trene mer rundering etter dette – det var sikkert fordi den dama var helt håpløs, så da gikk vi enda et stykke videre og innover en litt smalere sti. Jeg gikk litt foran Synnøve og helt plutselig spratt det opp en høy figur – nærmest ingensteds fra – rett foran oss! Synnøve skvatt nok, for hun bråstoppet – og jeg var som sagt litt foran henne og stoppet jeg også. Siden jeg ble så overrasket og ikke helt rakk å se hva det var, knurret og bjeffet jeg litt på det der som plutselig dukket opp – sånn i tilfelle det var nødvendig. Imidlertid kom Synnøve seg ganske raskt over overraskelsen, så da jeg så at hun skulle til å gå videre fant jeg ut at jeg fikk sjekke litt nærmere hva det egentlig var det som spratt opp foran oss – og da jeg gikk helt bort og snuste viste seg at det bare var en tom kjeledress! Noen hadde sikkert hengt den ut til tørk etter vask, og glemt å ta den inn igjen før det begynte å regne… Så da gikk vi videre – bortsett fra at Synnøve tydeligvis hadde problemer med å bestemme seg for hvor vi skulle gå – det var jo en ukjent skog – for vi endte opp med å gå frem og tilbake forbi denne kjeledressen et par ganger før vi til slutt gikk tilbake samme vei som vi kom! Jeg benyttet anledningen til å kikke litt til på den kjeledressen da vi passerte rett forbi den noen ganger – bare for å se om jeg kunne kjenne igjen lukten eller identifisere den – så kanskje jeg kunne finne ut hvem som eide den slik at vi kunne minne dem på at de hadde glemt dressen sin…

Til slutt gikk vi altså ut igjen på den litt større stien vi hadde gått på tidligere og fortsatte bortover – og plutselig så raslet og skramlet det fryktelig på siden av der vi gikk! Det var en ganske kul lyd egentlig, så jeg kastet meg til den siden der lyden kom fra for å se hva det var! Synnøve stoppet også, så hun var nok også nysgjerrig på hva som hadde skjedd. Det viste seg at det lå en kasse der med en kjetting og et grytelokk oppå en bølgeblikkplate, og det var disse som hadde skramlet. Jeg holdt nesten på å stupe oppi selve kassa – jeg hadde i hvert fall veldig lyst til å plukke med meg enten det lokket eller kjettingen, men så vidt jeg visste hadde ikke vi mistet noe, så da tilhørte nok også det noen andre – så da lot jeg det ligge… Jeg må si at folk der ute i Ullensaker-skogene må være veldig uforsiktig med eiendelene sine når de er i skogen – så mye rart har da aldri vi kommet ut for på alle de turene vi har gått her i skogene i Stange! I det hele tatt var det en merkelig skogstur – med så mye forskjellig som skjedde og dukket opp – men ganske artig for så vidt – mye morsommere enn sånne ”dølle” hverdagsturer hjemme… Han ene mannen som var med – Sverre (Kirkemo) – het han visst – han sa bak ryggen på meg (men jeg hørte det likevel) at hun er visst bare ute og går en vanlig tur hun der… Ja – var vi ikke på tur, da – om ikke helt vanlig? Da vi skulle fortsette etter det skramlet hadde Synnøve igjen problemer med å bestemme seg for hvor vi skulle gå, så da også endte vi med å gå frem og tilbake noen ganger før hun fant retningen. Jeg for min del var veldig spent på om den kule lyden kom flere ganger, så jeg kikket oppi den kassa hver gang vi passerte i håp om at det skulle skje igjen, men dessverre gjorde det ikke det…

Da vi hadde gått enda et lite stykke kom vi til en litt åpen plass. Der stoppet Synnøve, og da måtte jeg også stoppe og så skulle vi snu oss og jeg stå ved siden av eller litt foran henne. Plutselig dukket det opp to hvite skikkelser frem fra noen trær lenger bort – en fra høyre og en fra venstre! Jeg ble faktisk litt usikker på hva dette var, og kjente at jeg der og da egentlig ikke hadde så stort behov for å finne ut av det heller, så jeg fant ut at jeg heller ville se litt nærmere på skogen bak oss – så kunne heller Synnøve gjøre hva hun ville… Jeg holdt imidlertid et lite øye med dem mens jeg gikk bak der og kikket meg rundt – og jeg så også at Synnøve ble stående helt stiv og stirre på dem. Skikkelsene fortsatte å komme sakte, men sikkert mot Synnøve – og etter å ha tenkt litt på saken fant jeg ut at jeg kanskje burde gå tilbake og hjelpe henne litt i tilfelle disse spøkelsene hadde tenkt å gjøre henne noe… Tross alt er jeg jo en vakthund – og dessuten hadde jo Synnøve bilnøklene i lomma, og uten dem kom jeg meg ikke tilbake inn i den tørre bilen… Jeg ”mannet” meg derfor opp og stilte meg foran Synnøve og begynte å knurre og bjeffe på de spøkelsene – faktisk måtte jeg bli ganske sint på dem – jeg kan ikke huske at jeg har vært så sint tidligere noen gang – jeg har vel egentlig aldri vært ordentlig sint før! De fortsatte nemlig å komme mot oss, men endelig skjønte de alvoret, stoppet og snudde seg. Da hadde de jo tydelig overgitt seg, så jeg følte meg ganske tøff og fortet meg bort til den som sto til høyre for oss for å undersøke litt nærmere hva dette egentlig var for noe. Da jeg kom frem til spøkelset fant jeg imidlertid ganske raskt en hånd som stakk ut fra klærne – det var jo altså bare et helt vanlig menneske med hvite klær og hvit hette!! Verre var det ikke! Jeg løp derfor videre den veien spøkelset kom fra for å se om det var flere som gjemte seg bak trærne, men det var det ikke. Da ropte Synnøve på meg og ba meg komme tilbake for å hilse på mennesket – hun hadde tatt av seg hetta og var bare ei helt vanlig, hyggelig dame! Da jeg hadde hilst på henne fortsatte jeg videre bort til det andre spøkelset – hun hadde ikke kledd av seg enda, men også der fant jeg ei hånd, så jeg bare hoppet opp og ga spøkelset en nuss utenpå maska for å si at jeg ikke var sint lenger nå – og så var jeg ferdig med hele greia…

Nå var vi neste tilbake ved bilen, og jeg kjente at jeg begynte å bli ganske kald etter å ha vært gjennomvåt en stund. Imidlertid ga hun seg ikke – hun dama som hadde vært med hele veien rundt og som prøvde å få meg med å leke helt i begynnelsen. Jammen dro hun frem lekefillen enda en gang og skulle igjen prøve å få meg til å leke både med seg og Synnøve! Det kunne hun bare glemme, altså – jeg hadde ikke noe mer lyst nå enn tidligere. Da ville dama at vi heller skulle løpe – og det var jo greit nok – så da begynte Synnøve og jeg å løpe frem og tilbake på skogsveien for å få opp varmen. Mens vi løp der smalt det plutselig til et par skudd fra bak noen trær litt lenger bort – så det var jo tydeligvis noen som var på jakt rett borti der også! Jeg skvatt jo ikke, men jeg ble litt nysgjerrig – så jeg måtte kikke litt bortover der skuddene kom fra. Det kunne jo hende at den som skjøt ikke var noe særlig god og at det kom et rådyr eller en elg eller noe i full fart ut av skogen – man vet jo aldri? Etter to skudd sluttet Synnøve å løpe, og vi bare sto der – det smalt enda et par ganger, og jeg kikket fortsatt bortover i retning skuddene, men jeg kunne ikke se noe annet enn kruttrøyk. (Kanskje det var noen som lekte cowboy og indianer i stedet?) Det var imidlertid ikke noe mer interessant som skjedde, så da lot jeg skogstur være skogstur og syntes det var på tide å komme under tak igjen. Heldigvis var Synnøve enig, så vi fortet oss tilbake til bilen – jeg fikk på meg den deilige tykke fleecejakka mi, og endelig var jeg i den tørre bilen igjen! Oona hadde sittet der og ventet – heldiggrisen – imidlertid var hun litt skjelven. Hun hadde hørt skudd og trodde sikkert vi hadde blitt skutt eller noe sånt, men det var det da aldri noen fare for, så jeg skjønner ikke hvorfor hun var redd?!

Etterpå gikk Synnøve bort og snakket med han Sverre og en annen dame – så fikk hun de arkene som jeg sendte deg tidligere – der hadde de visst skrevet ned hvordan jeg hadde oppført meg på den turen – og det kalte de mentalbeskrivelsen!?! Jeg skjønner det ikke helt, jeg – skal det jeg gjorde på den turen liksom vise hva som foregår inne i hodet mitt? Da tar de i så fall feil – for der foregår det mye mer enn som så!! Uansett var visst Synnøve fornøyd med hva som sto på de arkene – det var omtrent som forventet, sa hun. Noen av de andre menneskene var visst litt overrasket over det jeg hadde gjort – de hadde ikke forventet at en RR var helt sånn, sa de – men så var de visst mer vant til sånne masete belgiske sauebikkjer de, da – ikke sånne kule løvejegere som meg…

Hege N. og Bee var også ute og gikk tur i skogen etter meg – Synnøve ble med dem, men heldigvis slapp jeg å gå ut mer. Da de kom tilbake hadde også Synnøve fått nok av det evinnelige silregnet, så da reiste vi bare rett hjem. Det regnet fortsatt like mye hjemme også, så resten av dagen holdt vi oss bare inne – det var jo ganske kjedelig, for vi pleier jo å gå lengre turer enn bare den korte der på fridagene våre, men da hjalp jeg Synnøve med husarbeidet i stedet… Pga været fikk vi dessverre ingen bilder (eller video) fra denne formiddagen i skogen.

Neste dag dro vi også av gårde igjen – om ikke så tidlig. Denne gangen stoppet vi ved Letohallen, og etter et par timer der dro vi hjem igjen med min 5. lyseblå rosett og reserve cert… Når vi er inne på det med utstilling var vi også i år i Lillestrøm på Dogs4All i slutten av november. Det var jo en selsom opplevelse – med masse folk og hunder – men jeg ble da plassert som nr. 3 i en veldig stor åpen klasse – CK fikk jeg også. Synnøve sa at vi må være fornøyd med det – det var mer eller mindre det beste vi kunne oppnå med de navnene vi har, sa hun…!?!

Dommer var John Sigve Berg – han er jo norsk, men bor i Sverige og jeg har møtt ham én gang før også. Han dikterte følgende om meg på den gule lappen:

27 mnd. Feminin helhet. Utmerket type. Max størrelse. Bra hode. Mørke fine øyne. Korrekt bitt. Utmerket hals. Anelse steil fram. Velvinklet bak. Korrekt overlinje. Utmerket benstamme og poter. Anelse avfallende kryss. Skal fortsatt fylles ut i front. Bra bevegelser fra siden. Aning ustabil foran. Korrekt ridge. Utmerket pels. Mørk hvetefarge som ikke skal bli mørkere. Velvist. Trivelig temperament.

(Oldemor Mette tok mange fine bilder av meg i Lillestrøm, men hun har visst noen problemer med dataen så hun har ikke fått sendt dem til oss. Du har kanskje sett dem på FB?)

Apropos lure coursing så fikk jeg prøve det én gang til i høst også før snøen kom! (Du så vel bildene av meg fra LC-treffet hos Hege og Trond i novemberutgaven av bladet ”Vi med hund”? Nå er jeg kjendis!!) Etter den treninga hadde Trond videreutviklet maskinen sin enda litt mer, og han trengte derfor et stort jorde og frivillige til å teste den nye prototypen! Jeg var selvfølgelig raskt frempå med å melde meg som frivillig – og det var Ayorou Azawakh også – og siden han bor på gård passet det bra å bruke et av jordene hans. Banen ble denne gangen 400 meter lang, og det hadde regnet ganske kraftig på forhånd så det var vått og tungt – men like moro var det uansett!! Til og med Oona ble med og løp et par runder og syntes det var gøy – på Finnskogen var hun jo overhodet ikke interessert i å prøve, men denne gangen var hun ivrig! Hun løper selvfølgelig ikke så fort som meg – hun er jo tross alt snart 10 år gammel, men er i ganske god form for det!

Mormor Eva og Serwa har forresten vært i Spania i hele høst – de kom hjem for ca 2 uker siden. Jeg ble litt sur på Serwa da jeg møtte henne igjen – jeg syntes hun så så overlegen ut – fordi hun har reist med fly, løpt på stranda ved Middelhavet, blitt vant til å være på kafé og restaurant, ligget og solt seg på solseng (med håndkle over seg) + snakket spansk og engelsk med utenlandske hunder, osv. Jeg gjorde det i hvert fall helt klart at hun trengte ikke komme hjem igjen med nesa i sky – for å understreke det laget jeg et par hakk i den nesa… Da ble Synnøve sint på meg – og så minte hun meg på at heller ikke jeg synes det er så morsomt når andre hunder er sure på meg… Akkurat det syntes jeg var litt dårlig gjort å nevne… For noen uker siden var vi nemlig med RR-gjengen på Ilseng + et par halvsøsken til på tur, og det første som skjedde da var at Tuija knurret til meg og kalte meg en liten dr… eller noe i den duren… Det syntes jeg var så lumpent at jeg ville helst bare gå tilbake til bilen og vente der. Det fikk jeg imidlertid ikke lov til – men det ble ikke akkurat morsommere litt senere heller, da Gypsy og Enzo løp meg nesten rett ned så jeg måtte hyle – lenge, og jeg tror jeg ble ganske gul og blå på kroppen etterpå… Halvsøsknene ertet meg også – kalte meg svensk og andre styggere ting… Diva snakket også stygt til meg. Det ble riktig nok litt artigere etter hvert – og Oona var jo helt gal og synes hele turen var kjempemorsom! Underveis stoppet menneskene opp – tente bål og drakk kaffe/kakao. Det syntes jeg var innmari kjedelig – for da skulle liksom vi hundene bare sitte stille og vente – i 12 kuldegrader! Riktignok hadde vi med varmepose og vi hadde alle på oss vinterjakkene, men likevel – det var IKKE godt å ligge der… Synnøve og Oona sa at vi gjerne vil være med flere ganger når det passer seg sånn, men da tror jeg de kan dra uten meg… Jeg foretrekker nok å være den som er mest vill og gal og med full kontroll på tur i våre kjente omgivelser…

Jeg har i hvert fall blitt venner med Serwa igjen – sender med bilde fra en kveld hun var på besøk. Eneste dumme når hun er på besøk så blir det litt dårlig plass i sofaen til meg – på bildet hadde jeg endelig klart å komme oppi der da Synnøve reiste seg… Ellers klager Serwa veldig om dagen på at hun synes det er dårlig og kaldt vær og hun vil helst ikke være ute – i Spania var det visst mye bedre, så hun tok på seg sommerpelsen igjen der nede… Hun gleder seg nok til hun skal nedover igjen i februar.

Som sagt, nå har vi endelig juleferie og det er nå nesten julekvelden. I dag har vi ryddet litt og funnet frem noen nisser og sånt – jeg har vært med å hjelpe til – det ser du på bildet. Jeg er ikke helt fornøyd med plasseringen av alle nissene, så det kan hende jeg flytter litt på dem etter hvert – vi får se… Jeg pleier ikke få så mange gaver til jul, jeg – bare noen tyggepinner – det er visstnok fordi jeg er så bortskjemt og får gaver ellers i året, sier Synnøve…(?) Det siste jeg fikk for et par uker siden var en ny slags matkopp – den heter Dog Maze – altså en labyrint. Jeg fatter ikke poenget med den – hva er galt med en vanlig matkopp? Det er ganske tungvint å få i seg maten og det tar fryktelig lang tid – det må jo være helt feil i vårt moderne samfunn hvor det handler om å effektivisere? Det tar faktisk 7 minutter å få i meg middagen – det er minst 6,5 minutter lenger enn med en vanlig kopp – og det er 6,5 minutter av mitt liv hver dag som jeg aldri får tilbake!! Jeg sender med bilde av den også. Ellers i juleferien skal vi gjøre minst mulig og håper været blir OK så vi kan være ute og løpe litt!