Mormor – man skulle nesten tro det var 17. mai i
dag!
Ja – jeg vet det ikke er det, altså – men jeg var i
Letohallen i dag og snakket litt med en hyggelig mann, og han ga meg en sånn
rød-hvit-og-blå sløyfe og rosett – nesten akkurat en sånn som vi her i Norge
pynter oss med på 17.mai! På utstillingsspråket heter det jo imidlertid Cert –
endelig har jeg også fått et!! På tide, syntes nå jeg!!
Ikke nok med at han hyggelige mannen ga meg den trefargede
sløyfen – men jammen ga han meg også en stor hvit og grønn rosett også – som
betydde at jeg var den peneste tispa!! (Bare for å ha sagt det, var det mange
flere tisper med – ikke som med hannhundene der det bare var med 2 stykker..) Av
en eller merkelig grunn syntes han imidlertid at hannhunden var penere enn meg –
derfor ble jeg altså BIM. Den hannhunden er jo internasjonal champion og alt
mulig også, da – så da var det greit, tenker jeg… Resultatet i dag ble derfor:
Exc AK 1 AKK CK CERT 1BTK BIM.
Den hyggelige mannen heter Dr. Miklos Levente og kommer fra
Ungarn (og der oppdretter han visstnok veldig fine Grand Danois’er, sier Synnøve
– hun har sett i hvert fall én av dem). På det gule arket dikterte han
følgende:
Elegant bitch. Nice head. Good
back. Sloping croup. Good underline. Need more forechest. Stands correct.
Drivefull (usikker på om det faktisk er et ord – men skjønner hva han
mener) movement. In the front feet turn in.
Jeg har kanskje fått bedre kritikk tidligere, men tross alt
aldri så god plassering! Til Synnøve sa han helt til slutt: ”She is beautiful” –
så vi er fornøyde, vi!! Endelig var det noen som så det vi har visst hele tiden
– ikke sant, mormor?!? ;-)
Vi fikk masse hyggelige gratulasjoner etterpå – også fra
medkonkurrentene (som vi har slått alle sammen før – bare ikke alle samtidig…) –
og oldemor Mette (som ikke var der) ringte før vi rakk å fortelle henne det –
ryktene spredde seg fort! I tillegg til rosettene fikk vi forresten en fin
glassbolle fra Hadeland Glassverk også – passer veldig bra, for jeg har vunnet
en mindre versjon i samme serie tidligere…
Jeg synes egentlig det var helt i orden at vi ikke ble BIR –
da måtte jo vi ha blitt der i flere timer til gruppebedømmingen. I stedet kunne
vi dra hjem og løpe en tur på jordet sammen med Serwa og Oona! Det var helt
herlig å få løpt av seg litt energi – jeg har nemlig vært litt sykemeldt den
siste uka – dvs. vi gikk tur i bånd på fredag og lørdag, men det blir ikke helt
det samme. Du skjønner, jeg tror jeg forstrakk et eller annet i høyre bakbeinet
mitt sist søndag da vi hadde RR-treff og trente lure coursing! Jeg var i hvert
fall litt stiv noen dager, men tror beinet er i orden nå – testet det i
ettermiddag. Lure coursing er moro, det!!! Da er det sånn at vi løper etter et
”bytte” i et snøre som en maskin trekker inn i full fart. Denne gangen var vi på
jordet hjemme hos Hege N., og Trond hadde laget en bane slik at snøret gikk i en
stor trekant på det jordet. Jeg ga absolutt alt i bånn gass rundt hele løypa
hver av de tre gangene jeg fikk prøve – jeg glemte alt som het tilskuere og alt
annet da jeg skjønte hva vi skulle gjøre, og var helt klar fra det øyeblikket
jeg kom ut på jordet og så ”byttet” ligge der! Ikke alle de andre RR-ene forsto
riktig hvor morsomt det var (eller har like mye talent som meg, kaller nå jeg
det). Serwa, for eksempel, gadd bare løpe én runde etter snøret – neste omgang
gadd hun knapt starte – hun ville heller hilse på kjentfolk som sto der. Da
hadde hun vist at hun kunne, sa hun – og hun kunne ikke skjønne vitsen med å
gjøre nøyaktig det samme om igjen…(!?) Jeg og halvbrødrene mine, derimot – vi
kunne gjerne løpt runde etter runde så mange ganger vi fikk lov!! Onde tunger
hvisket noe om at det sier noe om intelligensen vår når vi løper helt gale og
fullstendig fikserte etter en plastpose i et snøre – men, som sagt, jeg mener at
dette handler om talent! (Disse onde tungene er nok bare misunnelige..) Min venn
og arbeidskollega – Azawakhen Ayorou – hadde også sneket seg med på RR-treff
(han prøvde seg med en pålimt ridge på ryggen), og han også synes LC er helt
topp! (Han dro til og med på LC-trening i dag i stedet for utstilling – der
skulle nok gjerne jeg også ha vært…) Jeg skal i hvert fall trene mer LC senere!
(Men ikke for ofte, sier Synnøve – ellers blir jeg vel enda ”galere” i hodet enn
jeg er nå, påstår hun!??!) Kan hende mamma Diva hadde syntes LC var morsomt også
– hun er jo også veldig glad i å løpe. Jeg for min del kan godt tenke meg å bli
proff LC-hund, jeg – men det får jeg sikkert ikke lov til…
Jeg fikk forresten en ny liten skade under løpeturen på
jordet i dag – jeg kom hjem med et lite rift på innsiden av ene øret mitt! Legen
min så det ikke før vi var hjemme igjen – enda hun også var med på turen – og
det selv om jeg hadde blod både oppå hodet, på halsen og en liten flekk på
vesten min! Heldigvis hadde det sluttet å blø av seg selv innen vi var hjemme
igjen, ellers så hadde jeg vel bare besvimt og forblødd der ute på jordet uten
at hun hadde brydd seg! Ikke har hun gjort noe mer med det heller – sier bare at
det beste er å la det være i fred så jeg ikke begynner å riste meg slik at det
ikke gror. Attpåtil påstår hun at det er min egen skyld og at det derfor
overhodet ikke er synd på meg – enda hun også er enig at det nok er en tann fra
Oona som har forårsaket riften! Jeg skjønner derfor ikke hvordan noen kan antyde
at det da er min skyld – jeg gjorde da (nesten) ingenting! Jeg bare lekte som
vanlig, jeg – holdt Oona i refleksvesten hennes og slengte henne rundt, dro
henne overende etter nakkeskinnet hennes, løp etter henne og grisetaklet henne i
bakken, dro henne i bakbeina, bet henne i hasene og sånne normale ting som jeg
alltid gjør og som bare er for gøy – skjønner ikke hvorfor hun blir så sur for
det??? Hun må da tåle litt selv om hun nærmer seg 10 år? Plutselig gjorde det
altså vondt i øret mitt, og jeg måtte derfor knurre og kjefte på henne og lure
på hvorfor i all verden hun gjorde det der – da ble Synnøve sur, da – og blandet
seg inn og ba meg holde kjeft og gå unna!?! Urettferdig, asså!! Men det
er greit, det – jeg kan klare meg selv, jeg, hvis det er sånn det skal være…
Serwa nytter det forresten ikke å leke slik med – hun er jo så mye større og
sterkere, løper fortere enn meg, vrir seg unna og takler meg tilbake – da er det
ikke like moro…
Det er jo ganske lenge siden jeg skrev til deg sist, mormor –
jeg har hatt en travel sommer og høst, så jeg beklager det. Vi har jo vært mye
hjemme og jobbet – hele tiden, faktisk – men vi har holdt på med mye rart i
tillegg. Blodsportreningen har jo tatt opp to kvelder i uken – det har jo vært
litt opp og ned hvor morsomt jeg synes det har vært, men i høst syntes jeg
egentlig det ble mer og mer interessant og morsomt igjen – og da var sesongen
slutt… Vi har visst fryseren halvfull av blod (høres verre ut enn det er), så
det kan hende vi trener litt til for oss selv utover før snøen kommer – ellers
så begynner vi igjen så snart det blir bart igjen til våren! Vi er stadig på
onsdagstreninger – der har vi også trent spor (pølsespor), litt feltsøk og en
del lydighet. Ganske artig alt sammen! I juli var vi en helg på hotell i Sunne –
på det hotellet som Synnøve og jeg var på i fjor – men i år var Eva, Oona og
Serwa med også. Det var litt morsomt, men en del kjedelig også – spesielt da det
regnet noe aldeles fryktelig på lørdag ettermiddag/kveld… Vi hundene fikk derfor
ikke sett så mye av Mårbacka siden vi satt mest i bilen i regnet, men så er vi
egentlig ikke så veldig interesserte i Selma Lagerlöf heller, da – så det kan
være det samme… På søndag var det bedre vær – da gikk vi rundt i
Rottneros-parken, men måtte være i bånd hele tiden til tross for alle de åpne
gressflatene – det var kjedelig… Jeg kjedet meg sånn at jeg måtte til slutt bare
finne på noe for å få tiden til å gå mens vi vandret rundt der mer eller mindre
på måfå. Jeg prøvde derfor å jage alle de småfuglene jeg så – til tross for at
jeg altså var i bånd – i tillegg kortet jeg tiden med å balansere på alle
heller/kanter/utspring osv. langs gangveiene vi gikk på – det kunne jeg i hvert
fall gjøre selv med båndet. Synnøve og Eva lo av meg og påsto at det var akkurat
slik småbarn gjør når de også kjeder seg på sånne steder… Ja – og så kjeftet jeg
litt på en statue av en hest som sto der helt stiv med munnen åpen og stivt
blikk – da lo de også av meg…
For tre uker siden var vi på hyttetur på Finnskogen en helg
alle sammen. Det var visst egentlig treff for RR-er som er født på Ilseng – sånn
som Serwa og Oona – så det var mange flere der. Siden jeg er født hos deg
mormor, var jo egentlig ikke jeg invitert, men jeg snek meg nå med likevel, jeg!
Noen måtte jo vise disse trege innfødte hedmarkingene hvordan man har det gøy –
så det er nok godt at de hadde meg! Eneste dumme var at den derre
Finnskog-knotten/myggen/fjellsokken var litt vel glad i meg på lørdagen da vi
var i skogen – så utover ettermiddagen ble jeg litt sånn Shar-Pei-tryne igjen
slik jeg ble i fjor en gang etter myggangrep. Jeg var ikke riktig så ille som
da, men jeg kunne nesten ikke se på det venstre øyet mitt en stund pga at det
var så hovent rundt… Det verste var at legen min ikke hadde med noen medisiner
til meg (og det var enda en dyrlege der også, som heller ikke hadde med seg noen
ting), så nok en gang ble jeg bare overlatt til meg selv og min egen skjebne!
(Hun gadd heller ikke ringe til den lokale veterinærvakten eller den lokale
veterinæren hun kjenner der for medisiner – bare sa at jeg ble nok bra igjen –
og det ble jeg jo…) Det var forresten da på Finnskogen jeg prøvde lure coursing
for første gang! Da løp vi oppover en lang, slak skogsvei! Kjempekult! Første
gangen skulle Oona, Serwa og jeg løpe i samme heat. Da starten gikk snudde Oona
og gikk andre veien – det der gadd hun ikke i hennes alder. Serwa startet i full
fart sammen med meg, men etter å ha løpt ca kvarte distansen stoppet hun opp, så
seg rundt og vendte seg tilbake mot Synnøve og lurte på hvorfor vi løp,
egentlig!? Det var derfor bare jeg som fullførte løpet hele veien – og det var
derfor bare jeg som fikk prøve én gang til etter å ha løpt ned til starten til
Synnøve igjen! Alt i alt en veldig morsom helg – bortsett fra de der dumme
insektene, da. Tror legen min tar med medisiner dersom jeg sniker meg med en
annen gang…
Jeg har rukket noen utstillinger i løpet av de siste månedene
også, uten at resultatene har vært så veldig mye å skrive om. Lavpunktet var
utstillingen på Hundorp i september – den dumme dommeren der presterte å gi meg
Very Good!! Har du hørt sånt? Det har aldri skjedd før, så det må vel si mer om
dommeren enn om meg..! Uansett så er jeg glad utendørsutstillingssesongen er
over – jeg synes det er altfor dårlig vær i dette landet til å stille ute
uansett årstid! Jeg har sjelden frosset så mye som på utstilling både i august
og september – og da gidder jeg ikke å engasjere meg og vise frem min beste side
samme hva Synnøve prøver! Som regel er det på gress også – og det er ofte både
kaldt, vått og ekkelt! Nei – hallmesterskap er tingen for meg, og jeg er veldig
fornøyd med at vi er inne i den sesongen igjen – resultatet i dag sier jo litt!
Mange hunder synes det er ekkelt og skummelt inne i store, trange haller med mye
bråk, glatt gulv, osv – ikke jeg! Jeg er bare glad jeg slipper å fryse, jeg –
alt bråket/miljøet spiller da ingen rolle så lenge jeg er tørr og
varm!
Vi har nok av planer for utover høsten også – du skal få høre
mer etter hvert. Jeg skal bl.a. tilbake til Letohallen flere ganger, så får vi
se hvordan det går…
Snakkes! Vi kommer vel på besøk snart også!
Håper dere har det bra – hils mamma Diva og bestemor
Gadi!
Stor slafsenuss fra
Norske-Gadi
PS! Sender med masse bilder! Noen fra et par utstillinger.
Noen fra turer på jordet (vi har begynt med refleksvester nå som det er
rådyrjaktsesong). Noen fra plukking av bringebær og nyper (det er så godt!).
Noen fra Finnskogen. Noen fra lure coursing. Og noen fra i dag der jeg poserer
og beundrer premiene mine.
