Katter i blæra(!?) – eller blærekatter – eller kanskje var det blærekatarr?!?

Godt nytt år, mormor! Jeg har startet året med å ha katter i blæra(!?) –
eller blærekatter – eller kanskje var det blærekatarr?!?

Ja – det er ikke så lett å holde styr på all den der sjargongen – selv om
jeg har jobbet på dyreklinikk i over ett år nå. I hvert fall så var det for
et par uker siden at legen min oppdaget at det var blod i snøen etter meg
da jeg måtte tisse en ekstra gang i lunsjen! Og det betydde visst altså at
jeg da på en eller annen måte har fått katter i blæra! Ikke skjønner jeg
åssen det har skjedd – og jeg kan ikke si at jeg egentlig har kjent så mye
til dem eller følt meg dårlig på noe vis! Det er jo bra, men kanskje litt
rart, sier legen. Jeg har fått noen medisiner – eller godbiter - pga disse
kattene – og det kan visst hende jeg skal ta et bilde eller kanskje en
ultralyd av blæra en dag. Kanskje de kattene kommer med på bildet?? Det er
bare Ayorou det, som den siste 1-2 måneder stadig har klaget over at jeg
ikke virker som før – bare fordi jeg ikke gidder å leke med ham hele tiden
når han vil lenger! For å være ærlig, synes jeg at han er fryktelig
barnslig og masete – det er vel på tide at han roer seg litt nå som han
snart er 7 måneder? Hvis jeg prøver å si det til ham – og blir litt sint på
ham når han biter i ørene eller beina mine så det gjør skikkelig vondt –
blir han aldeles rasende tilbake – da står han på bakbeina og hyler mens
han slår med forbeina og biter enda mer etter meg! Nei – smågutter, altså –
jeg har derfor funnet ut at det er best å bare ligge rolig og prøve å
overse ham hvis mulig… Det verste er at Synnøve og Hanne påstår at jeg var
minst like barnslig på hans alder – det er i hvert fall ikke sant – jeg var
aldri slik!! Ayorou – på sin side – beskylder meg for å vise tydelige tegn
på at jeg holder på å bli voksen! Det er heller ikke sant! Jeg lovte meg jo
selv tidlig at det skal jeg aldri bli – så kjedelig som det ser ut! Hmph –
og det altså bare fordi jeg ikke vil leke hele tiden lenger… 

Bortsett fra de kattene, da – så har jeg det ganske bra. Julen gikk veldig
fint – bortsett fra at det var litt slitsomt med juleselskap hjemme hos
mormor Eva flere dager på rad. Heldigvis hadde jeg ingen uhell med knuste
fat eller noe sånt i år – så mormor Eva ble ikke så sur på meg… Det var
bare noen nisser – eller egentlig julemus – som spurte pent om de kunne få
noen lufteturer rundt i huset, og siden jeg er så snill fikk de
selvfølgelig det, men de hadde visst egentlig ikke lov til å forlate
plassen sin, viste det seg…. I år var også broren til Synnøve – ”onkel”
Erland – på besøk, pluss hun som han bor sammen med. Hun er visst ikke så
glad i dyr – og selv om jeg skrudde på all sjarmen jeg har og prøvde å være
så blid, vennlig og imøtekommende som bare jeg kan, klarte jeg ikke å
blidgjøre henne og få henne til å hilse på meg i det hele tatt… Det var
bare kjeft og negativt kroppspråk, men som sagt blir jeg ikke lett
fornærmet så jeg lot ikke det affisere meg nevneverdig og ødelegge julen
min! Det var da noen andre gjester der den ene dagen også, og de var mye
hyggeligere og sa tvert i mot at vi hundene var veldig rolige og
veloppdragne!

Nå som det er januar og mange mørke, kalde dager har vi ikke løpt riktig så
mye i skogen eller på jordet som vi pleier – av og til er det faktisk helt
i orden å bare dra rett hjem fra jobb og legge seg foran peisen og fyre
godt resten av kvelden. Eller legge seg i sofaen, da – vi har en stor
saueskinnsfell som er helt herlig å ligge på! Men vi er nå fortsatt en del
ute, da – og nå begynner det å bli bra med snø som er kjempemorsom å frese
rundt i! I skogen kryr det av rådyr- og elgspor som det er veldig spennende
å følge! De andre har en tendens til å gi opp relativt fort når vi følger
sånne spor – de mener visst at det ikke er så mye vits med mindre vi er
rett i hælene på dyret – dvs. Serwa gidder jo knapt spore i det hele tatt.
Det er imidlertid ikke jeg enig i – man kan da ikke gi opp så fort dersom
man vil ha stek til middag – ved slutten av sporet *må* det jo være et
dyr!! (Se eksempel på bilde!) Ofte må jeg derfor fortsette sporingen alene
og gjøre alt selv – og det er greit nok, det – jeg klarer meg fint på egen
labb, jeg! Imidlertid blir Synnøve mer og mer sur for at jeg holder på med
mine egne ting – hun mener visst at vi skal gå sammen hele tiden – som en
slags saueflokk!! Så kjedelig! Det er mulig hun er redd for å gå seg bort
dersom jeg ikke er der hele tiden for å vise dem hvor de skal gå, men ærlig
talt så er det vel på tide at de andre klarer seg litt uten meg – de går jo
som regel nøyaktig de samme rutene om og om igjen, så det burde være mulig
for dem også å lære seg veien – jeg vet jo alltid hvor jeg skal finne dem
igjen når jeg er ferdig med en utredning! I det siste har Synnøve begynt å
rope på meg stadig oftere for at jeg skal komme bort og få godteri før jeg
kan løpe videre, og det er jo greit nok når jeg har tid – og hun og mormor
Eva gjemmer seg enda oftere i skogen enn de har gjort før, og de kommer
ikke frem igjen før også jeg – ikke bare Oona og Serwa – har funnet dem
igjen. Det er jo litt morsomt, da – og jeg kan godt være med på det dersom
jeg ikke har noe annet å gjøre, men dersom jeg får noe mer spennende i nesa
kan de bare sitte der til det gror mose på dem for alt jeg bryr meg! 

Det har heldigvis ikke vært kaldere enn at det har gått an å dra på den
faste hundetreningen hver uke som vanlig så langt i vinter. De siste ukene
har det vært spesielt morsomt – vi har prøvd noe helt nytt – nemlig
innerundering – i mørket!! Hanne og Ayorou bor jo på en gård, og de har en
låve som det viser seg at de har mye rart inni! Når man skrur av lyset er
det derfor tydeligvis fort gjort for de klønete menneskene å gå seg bort
der inne! Greit nok, det – for det er kjempemorsomt – og litt vanskelig og
fryktelig slitsomt – å finne dem igjen!! Det gjelder å bruke nesa godt –
for det er jo så mørkt at man nesten ikke ser noen ting – og man må regne
med å klatre opp på og over ting (vedstabler/redskap/tomme
potetkasser/byggematerialer/hestevogner m.m.), smyge seg gjennom trange
passasjer, krabbe under utstikkere, osv., osv. Forrige gang måtte jeg for
eksempel dytte unna en pall som sto i veien for meg – den smalt forresten
godt da den datt i gulvet, men det gjorde jo ingenting – og hoppe opp på og
ned igjen fra et stort spisebord og søke godt rundt hele, før jeg endelig
fant Hanne innerst i en krok bak noe ved og oppå noen planker!! Veldig,
veldig morsomt! Synnøve og de andre som sto igjen ved døra kunne jo ikke se
hvor jeg var, men de kunne høre det på nesa mi som jobbet, halen min som
logret borti alt jeg passerte – og ikke minst på alle kræsj/pang/bom-lydene
etter hvert som jeg banet meg vei gjennom låven!! Instruktør-Mari var godt
fornøyd med meg – jeg er meget miljøsterk, sa hun – ikke mange hunder –
verken RRer eller andre - som har riktig så mye pågangsvilje, arbeidslyst
og utholdenhet når de blir presentert for en sånn situasjon!! (Jeg har nok
arvet noe av det fra bestefar Milo – han var også med på trening, og det
var visst han og meg som laget mest ”vei i vellinga” der inne på låven…) Vi
skal prøve å finne et annet mørkt lager å trene i neste uke – er visst
ingen vits i å trene for mange ganger på samme sted siden vi nå har blitt
så godt kjent der. 

Siden vi trente i Ayorou sin låve fikk han også lov til å prøve seg – men
siden han er ung/valp og nybegynner fikk han søke med lyset på. Han også
var veldig flink og syntes det var kjempemorsomt – også da han fant min
oldefar Roar som Ayorou knapt hadde hilst på tidligere! Antagelig ikke
mange Azawakh’er i verden som har trent noe sånt før – og attpåtil syntes
det var så stor stas å finne en nesten fremmed person!! 

Håper dere har det bra der i skogen – og at dere fyrer i vei og holder
varmen! 

Snakkes! 

Stor slafsenuss fra
Norske-Gadi