Kennel Gyllene Ridgen: desember 2011

Mormor – nå har det nesten gått for vidt med disse utstillingsgreiene – nå har jeg vært i Stockholm! I helga var vi på årets siste utstilling – og vi kjørte enormt langt for å komme dit – enda Synnøve hele tiden har sagt at hun ikke gidder å dra lenger enn til Letohallen (1 times kjøring) for sånne fesjåer!!! Som vanlig begynte det kvelden før – altså fredag kveld – da jeg ble lurt med inn på badet igjen… På en utstilling tidligere i høst vant jeg jo bl.a. en shampo med mineralsalter og som lover at hunden (altså meg) skal få en luksuriøs spa-opplevelse når man bruker den!?! Jeg kan ikke si at jeg merket noen stor forskjell nå da jeg fikk prøve den for første gang – jeg syntes det var like ille som hver gang tidligere, jeg – å stå der inne i dusjen og bli sprutet vann på til jeg blir helt gjennomvåt og lukter alt for rent! Det eneste som er litt godt er frotteringen etterpå…. På lørdag morgen kom det plutselig en bil hit – og det viste seg å være Hege D., og vi skulle sitte på med henne! Hege og Synnøve stappet bilen full av diverse bager, buret mitt, osv – og så ble jeg bedt om å hoppe inn bakerst i bilen. Der inne i et bur satt Heges Diva – altså ikke mammaen min, men kusina hennes! Jeg kjente ikke henne noe særlig fra før – og hun var visst ikke veldig interessert i å bli kjent med meg, heller – eller så hadde hun stått opp på feil bein den dagen, drukket eddik til frokost, eller noe sånt – for hun var i hvert fall ikke spesielt blid og imøtekommende… Hun bare så surt på meg og kom med et lite knurr, så da fant jeg det best å la henne være helt i fred og ikke la henne forsure min tilværelse og min helg! Så kjørte vi av gårde – og vi kjørte og vi kjørte – det ble fort kjedelig, så jeg bare la meg til å sove – det var jo ikke noe annet å finne på. Etter en stund stoppet vi i Charlottenberg – der har jeg jo vært før, så da trodde jeg at vi skulle besøke deg, mormor. Men det var visst nesten bare for at Diva og jeg skulle få komme ut av bilen for å tisse – og så kjørte vi videre og i mange, mange timer til. Utpå ettermiddagen kjørte Hege inn i et parkeringshus, og da var vi visst endelig fremme. Da sa Synnøve at vi var i Stockholm!! Der hadde verken hun eller jeg vært før, så det var jo ganske spennende! Det bor nok veldig mange hunder i Stockholm, for det krydde av dem over alt! Etter å ha pakket ut av bilen gikk vi opp en trapp, snakket med noen mennesker, og så tok vi heisen videre oppover til 9. etasje i hotellet der vi skulle bo. Jeg er jo en ganske verdensvant hund - jeg har jo både bodd på hotell i Sverige og kjørt heis før, så det var selvfølgelig bare morsomt. Hege og Diva skulle bo i rommet ved siden av vårt, så de tok jo heisen opp sammen med oss. Da fortalte de at de hadde fått hundegodteri av damen bak resepsjonsdisken – det hadde ikke vi fått!!! Så urettferdig!! (Og det verste var at Diva ikke likte det godteriet en gang – det er jeg sikker på at jeg hadde gjort!!) Rommet vårt var veldig fint – det hadde en stor, god dobbeltseng med god plass til både Synnøve og meg – og det hadde store vinduer hvor vi kunne se ut på mange mennesker og hunder langt der nede på bakken – artig! Imidlertid var vi ikke der lenge før vi fant ut at vi skulle gå ut og lufte oss en tur etter den lange kjøreturen. Det var jo en del grønne flekker med masse spennende lukter utenfor, og vi så enda flere mennesker og hunder – noen så ganske greie ut, og noen ikke fullt så greie. Bl.a. var det en liten hund (shih tzu eller noe lignende) som plutselig kastet seg mot oss og bjeffet sint så både Diva og jeg skvatt minst 1 meter til siden – vi hadde ikke sett den en gang før den begynte å kjefte! Attpåtil begynte eieren dens å trøste den pga at den ble så redd de store, skumle hundene – altså Diva og meg som ikke i det hele tatt hadde sett i dens retning!?! Etter å ha tuslet litt rundt omkring på området der, begynte det tydeligvis å ”brenne” i lommebøkene til Hege og Synnøve – da fant de ut at vi skulle gå inn i den enorme messehallen og se oss rundt – både finne ut hvor vi skulle være neste morgen, men de skulle nok også se om det var noe de kunne kjøpe! Og det var det selvfølgelig mer enn nok av! Ikke det at de egentlig kjøpte så mye – det var mest Hege som trengte noen vinterjakker og sånn, men det var i hvert fall veldig mye å se på! Da vi hadde gått en runde gjennom mesteparten av hallen, kom vi ut igjen på andre siden – og da sto vi rett utenfor hovedinngangen på hotellet – så praktisk! I stedet for å gå tilbake til rommene våre da vi kom opp i 9. etasje igjen, gikk vi litt nedover korridoren og Hege banket på en dør – og plutselig stakk det ut 4 kjente hoder – oldemor Mette, oldefar Roar, bestefar Milo og Zahra!! Så artig å treffe dem der i Stockholm – så langt hjemmefra!!! Jeg ble veldig glad, men de var vel egentlig ikke like gjensidig entusiastiske for å se meg… De ville også lufte seg litt – så da gikk vi ut igjen i samlet flokk – denne gangen var det i hvert fall ingen dum småbikkje som turte å bråke med oss!;-) Det varte imidlertid ikke lenge før det begynte å svi i noen kredittkort igjen – det begynte å bli tomt for hunder i hallen og butikkene holdt på å stenge, men Mette og Hege fant da en åpen bod hvor de så litt av hvert de ville ha. Bl.a. handlet de masse hundegodteri – spesielt Zahra var veldig ivrig til å peke ut ting hun ønsket seg. Synnøve på sin side gjorde ingen tegn til å skulle kjøpe noe som helst til meg (gnien er hun!), så jeg måtte bare stå litt betuttet på avstand og se på alt det de andre skulle få og kose seg med… Heldigvis har jeg en snill oldemor, så Mette forbarmet seg over meg og ga meg et griseøre jeg kunne få på rommet om kvelden. .. Resten av kvelden slappet vi av på hotellet – vi var bare på besøk på rommet til Hege og Diva en stund før vi la oss tidlig. Diva var fortsatt ganske muggen – vi lå begge på dobbeltsengen på rommet deres og slappet av, men jeg fulgte jo med på samtalen til de andre, så når de sa noe morsomt måtte jeg logre med halen – og Diva så skikkelig surt på meg en gang jeg kom borti henne da jeg viftet litt! Jeg prøvde jo for så vidt å ta litt hensyn til henne, men jeg er jo veldig vant til å overse negative holdninger til dem rundt meg fra før, så jeg lot ikke denne surmulingen gå innpå meg og ødelegge humøret mitt! Neste morgen sto vi også opp tidlig, gikk nok en luftetur før jeg måtte vente på rommet (i buret) mens Synnøve spiste frokost. Etterpå slepte vi med oss all bagasjen vår ut fra rommet, var nedom bilen med noe av det, og gikk over plassen for å stille oss i kø ved inngangen til messehallen. Heldigvis var det god flyt i køen så det gikk ikke lenge før vi ble sluppet inn døren. Det var noen som ble stoppet og måtte vise frem vaksinasjonskortet sitt, men det var ingen som spurte etter mitt. Imidlertid var det en dame som ville at jeg skulle hoppe opp på en benk for at hun skulle kikke på meg – hun påsto at hun var veterinær! Men da takket jeg høflig nei, altså – jeg har jo egen fastlege, jeg hadde henne til og med meg, og jeg følte meg helt frisk – så jeg kunne ikke se at jeg trengte noen undersøkelse av en vilt fremmed dame – for alt jeg vet er det ikke sikkert hun var veterinær en gang!! Dessverre ga hun seg ikke helt likevel – jeg fikk slippe å hoppe opp på benken, men hun skulle absolutt se på tennene mine, så da måtte hun nesten få lov til det. Spesielt siden Synnøve begynte å bli litt irritert på meg fordi jeg prøvde å protestere, og samtidig mistet hun buret, fotobagen, m.m. i gulvet og jeg så at hun begynte å få en litt stresset/hissig rødfarge i ansiktet… Det tror jeg damen også så – hun var i hvert fall veldig kjapp og vi fikk raskt gå videre innover…! Vi skulle lengst inn i den borteste hallen – Mette og Roar lå litt foran oss i løypa, og de fant en fin plass strategisk plassert like ved siden av dommerbordet i den store RR-hovedringen, og der slo vi leir for dagen! Opprinnelig var det jo meningen at den finske dommerdama som jeg sjarmerte (nesten) i senk på RR-spesialen på Malungen i vår skulle dømme alle RRene der i Stockholm også. Imidlertid viste det seg at det var veldig mange andre RRer som også trodde de skulle sjarmere henne – så mange at de trodde hun ikke fikk tid til å se på alle, så vi juniorene ble ”prakket” på en eller annen ukjent dansk dommermann i stedet!! Da Synnøve fant ut dette en stund før vi reiste, var hun ikke helt blid (hun brukte bl.a. noen ord jeg ikke har lov til å gjenta her), men så fant hun ut at vi fikk da gi denne dansken en sjanse – og det viste seg å ikke være helt dumt likevel… Den finske damen satte effektivt i gang bedømmingen og var like streng som på Malungen i vår - hun brukte hele premieskalaen. Dansken skulle se på noen sånne lavbeinte, bustete rådyrhunder (Basset-et-eller-annet) først, og tok seg svært god tid til disse i naboringen – men langt om lenge ble det da endelig RR-juniorene sin tur! Hannhundene var selvfølgelig inne først, og så ble det oss tispene. Vi var hele 10 stk som entret ringen, og jeg var nummer fire av disse. De tre foran oss ble sendt ut av ringen èn etter èn (med alt fra Very Good til KIP), og så var det min tur! Jeg begynner jo å bli ganske dreven på hele den show-greia nå, så jeg vet jo hva jeg skal gjøre. Dommermannen kjente grundig over hele meg – fra tenner til haletipp – og jeg sto bom stille hele tiden – og jeg rørte fortsatt ikke på så mye som en tå, men beholdt øyekontakten med Synnøve selv da han gikk og satte seg ved bordet for å diktere kritikken. (Riktignok lå det veldig mange godbiter på teppet rundt beina mine, og jeg hadde veldig lyst til å bøye meg ned og plukke dem opp, men jeg fikk ikke lov av Synnøve så da lot jeg det være…). Han mannen virket veldig alvorlig og seriøs, så jeg turte ikke ta sjansen på å lage noen klovnerier denne gangen… Så skulle vi løpe en runde – det var litt ekkelt å løpe der fordi det var bare lagt ut noen smale striper med teppe til å løpe på det glatte gulvet – og det var ikke like enkelt hele tiden, men det gikk da bra og etter å ha stått helt stille så pent jeg kunne en stund til, ropte endelig ringsekretæren at jeg hadde fått Excellent! Etter enda mer venting sto vi til slutt igjen bare 4 stykker som hadde fått Excellent – og da ble det enda mer løping – i flere runder – før dommermannen først pekte på oss og så på skiltet der det sto nummer 1!!! Vi vant!!! Imidlertid ville han ikke gi oss en sånn rosa sløyfe (CK) – han kom bort til oss og sa det var fordi jeg ikke hadde helt korrekt uttrykk i ansiktet – han mente at jeg er for bred i hodet!!! Hørt noe sånt!?! Det er da ingen andre som tidligere har antydet at jeg ser ut som en gutt – tvert imot har jeg da som regel hørt at jeg er feminin!!! Jeg er da ingen mynde heller – jeg skal jo ikke se ut som f.eks. min venn Azawakhen Ayorou – i motsetning til dem har jeg jo faktisk plass til en del hjerneceller mellom ørene mine!! Hmph!! Vel, vel, sa Synnøve. Vi har egentlig ikke lov til å være misfornøyde – vi vant jo faktisk klassen og jeg fikk et nytt/lengre navn!! Nå heter jeg NORDJV-11 Gyllene Ridgens I Belive In Gadi!!! Altså har jeg nå fått skriftlig bekreftet det jeg selv har visst hele tiden – jeg er Nordens – og antagelig verdens – vakreste (og kuleste) juniortispe!!! Denne utstillingen var nemlig årets nordiske vinnerutstilling – eller kanskje vi kan si mesterskap - så jeg kan kalle meg Nordisk Juniorvinner resten av livet! Kult!? Selv om jeg gjerne også skulle hatt den rosa sløyfen og fått vist meg frem for den finske dommerdama igjen helt til slutt sammen med alle de andre som fikk rosa sløyfe, sier Synnøve at det er jo ikke sikkert vi hadde fått noe mer uansett. Nei – det er jo ikke sikkert, men man vet jo aldri!? Dommerdama spurte nå i hvert fall etter juniorer da hun skulle dømme tispefinalen – hun hadde sikkert sett meg på sidelinjen og ventet på at nettopp vakre meg skulle dukke opp slik at hun kunne plassere meg høyt denne gangen også!?! (Hun kjente igjen gjengen vår og hilste i hvert fall på oss da hun kom til ringen om morgenen, så hun visste nok at jeg var der... Kanskje hun så etter deg også, mormor – regner med at hun husket min formidable heiagjeng/duskedame fra Malungen – noe annet er vel ikke mulig!?!) Apropos duskedame – det var jo dumt du ikke kunne være ”ringside” i Stockholm, men det var jo veldig langt dit så jeg skjønner det godt. Det kan jo hende dansken hadde blitt ”skremt” til å gi oss CK dersom jeg hadde hatt en heiagjeng som virkelig hadde gjort seg gjeldende under bedømmingen?! (Siden vi juniorene var henvist til naboringen var det bare Synnøve og meg som ruslet over dit – de andre i følget vårt var mer opptatt av å følge med på den finske dommerdama… Vi klarte oss jo på egen hånd, vi – men det ble ikke tatt noen bilder av oss og jubelen måtte vi stå for selv…. ;-)) Den danske dommermannen heter Kim Vigsø Nielsen, og på lappen han sendte med meg hjem står det følgende:16 mndr gammel juniortik som inte får bli mera hannhundspräglad. Korrekt bett. Utmärkt hals. Eftergivande rygg i såväl stående som gående. Utmärkt kors. Välutvecklad kropp. Väl tillbakalagda skuldrar, men kort overarm. Välvinklad bak. Rör seg löst fram och brett bak. Utmärkt pels og ridge. Bra temperament. Dessverre var det visst ingen rosett å få når man ble Nordisk Juniorvinner – vi fikk bare en liten pin/nål. Den satte Synnøve på vesten sin – jeg hadde i hvert fall ikke lyst til å ha den festet i huden min!!:O I tillegg ga ringsekretæren oss et brev fra den britiske kennelklubben hvor jeg ble spesielt invitert til å være med på den berømte og tradisjonsrike Crufts-utstillingen i England i mars 2012! Imidlertid sier Synnøve at der går grensen – så vi drar nok ikke til Birmingham til våren… (Greit nok for henne å si – hun har jo vært der før – selv om hun ikke hadde med seg hund da… Kanskje du kan bli med meg, mormor??) Da vi var ferdig med vår bedømming gikk vi tilbake til de andre, og der hadde de allerede kommet så langt at veteran-hannhundene – og altså bestefar Milo – var i ringen! Dommerdama kjente også igjen ham fra i vår og likte ham fortsatt godt – han er jo tross alt bestefaren min og ganske sjarmerende han også! Av en eller annen merkelig grunn likte hun likevel en av de andre enda litt bedre, så Milo ble satt på andreplass med CK – og noe mer fikk han ikke. De neste timene gikk med til bedømming av alle de andre tispene, men jeg må innrømme at jeg fulgte ikke like nøye med på alt. Jeg slappet av i buret mitt, spiste litt godteri eller satt og kikket ut gjennom soltaket i buret på alt det rare som foregikk rundt omkring. Jeg fikk nå i hvert fall med meg at Zahra også fikk Excellent og CK, mens Diva fikk Very Good – dommeren hadde ikke helt forståelse for at det ikke er like enkelt å bli like stram under buken som før etter å ha fôret opp 11 valper. Ellers var det utrolig mange av de svenske tispene – selv de godt voksne, erfarne og høyt premierte – som syntes det var veldig skummelt både å være i messehallen og bli sett på av dommeren! Ikke skjønner jeg hva de reagerte på – jeg så ikke noe som var skummelt, jeg – og jeg har enda ikke møtt en dommer som har sett farlig ut heller! Innen Zahra, som sistemann i vår gjeng, var ferdig i ringen var det allerede et stykke ut på ettermiddagen. Vi skyndte oss derfor da å pakke sammen sakene våre og lempe alt i bilene, slik at vi kom oss på hjemveien så fort som mulig – det tok jo like mange timer å kjøre hjem også! Føret var litt varierende, men det gikk greit og vi var hjemme halv elleve på kvelden. Jeg syntes det var veldig godt å komme i bilen og slappe av, og sov som en stein hele veien hjem – med unntak av èn stopp for å tisse i Charlottenberg igjen. Diva sov hun også – ikke var hun fullt så sur heller – hun sa i hvert fall ikke noe mer til meg. Skulle bare mangle – hun hadde jo faktisk følge med en Nordisk Juniorvinner hjem! ;-) På mandag hadde Synnøve ordnet det slik at vi kunne komme litt sent på jobben. Det var veldig godt – for det var en ganske slitsom helg som nesten sitter litt i hodet enda. Arbeidskamerat Ayorou, derimot, var kjempeopplagt da jeg endelig kom på jobb – så jeg måtte til slutt bli litt sint på ham – for første gang. Ikke hadde han gjort spesielt mye nyttig før jeg kom – enda jeg har lært ham opp i flere måneder nå – og så begynte han bare å mase med det samme jeg kom inn døra om at vi skulle finne på noe! Æsj – smågutter, altså! Håper du, mamma og bestemor er fornøyde med innsatsen min, mormor – jeg gjorde i hvert fall så godt jeg kunne! Ha en fortsatt god førjulstid! Stor slafsenuss fraNordisk Juniorvinner Norske-Gadi