skip to main |
skip to sidebar
Mormor – jeg har hatt nok en slitsom helg, så nå ligger jeg rett ut foran peisen igjen…! Synnøve finner på så mye rart som jeg må være med på – men det er jo ganske morsomt, også da – selv om jeg blir så sliten…
I går var vi i Lillestrøm i en diger hall der på sånn utstillingsgreie igjen. Arrangementet het visst Dogs4All og det var mange tusen andre hunder der – ja, ikke bare RRer, altså – selv om det var veldig mange av dem også. Jeg så egentlig veldig få av alle disse tusenvis av hundene, for Synnøve hadde tatt med buret til meg – og der var det faktisk ganske godt å slappe av mesteparten av den lange dagen – vekk fra alt kaoset. Jeg hilste så vidt bare på gamle kjente – de fra Ilseng-gjengen var jo der stort sett alle sammen.
Dommerdama denne gangen var finsk – og kjent fra før at hun er veldig streng. Jeg bekymret meg ikke akkurat for det (ikke at jeg pleier å bekymre meg for noe som helst – jeg har jo stort sett alltid godt humør og gjør det beste ut av det meste). Jeg har jo sjarmert strenge, finske dommerdamer tidligere, så jeg regnet med at det skulle gå ganske greit denne gangen også. Jeg klarte det jo for så vidt på èn måte – jeg var tross alt den ene av kun tre i en stor juniorklasse som fikk Excellent! (I det hele tatt var hun relativt sparsommelig med å dele ut excellent-sløyfer denne dagen.) Jeg løp så elegant jeg kunne, sto bom stille når hun studerte meg, lot henne grave i munnen min, tittet på henne under ”blafrende” øyelokk, logret med halen og sendte henne slengnusser – og i tillegg tok jeg sjansen på å lage litt klovne-ablegøyer da hun skulle måle hvor høy jeg er! (Hun fikk lov til det, altså – jeg måtte bare få henne til å le først!)
Til tross for denne harde jobbingen fra min side hengte hun seg dessverre likevel helt opp i at hun mente kronene mine var skjeve!?!? Det syntes jeg hørtes veldig rart ut – ikke at jeg har sett dem selv – det er vanskelig å se sin egen rygg/skuldre selv med speil…! (Dessuten trodde jeg kroner var noe man hadde på hodet – ikke på ryggen??) Uansett er det ingen dommere som har sett noe feil med ridgen min før – selv ikke dem som er kjent for at de er strenge med sånt? Kanskje dama har skjeve hornhinner – det er det vel noe som heter – og det gjør at hun ser helt skjevt? I hvert fall mente hun derfor at de to andre i klassen som fikk excellent var finere enn meg (enda jeg har slått begge to før), så jeg ble plassert som nr. 3 i klassen.
Ikke fikk jeg en rosa sløyfe av henne heller – og alt fordi de derre kronene mine sitter bitte litte grann skjevt!? Hm – jeg lurer på om hun dama er helt perfekt skapt selv, jeg?? Dommerdama heter Elina Haapaniemi og kommer altså fra Finland. Hun dikterte følgende på den gule lappen om meg:15 mnd. Mycket tiltalende og vakker tispe, men stor. Vakkert skåret hode med herlige typiske øyne i vakker form. Korrekt bitt. Bra benstamme/poter. Bra skulder/bakbeinsvinkler. Tilrekkelig lang ridge – tyvärr inte helt parallelle kronor. Rør seg med bra steg.
Sender med noen bilder som Trond/Hege N. tok.
I dag hadde vi helt andre planer – som tidligere nevnt er jeg jo ikke egentlig en sånn pynte-utstillings-dukke. (Til tross for at jeg på fredag resignerte og innså at jeg ikke kom til å slippe unna å bli badet, så jeg tuslet inn i dusjkabinettet og satte meg helt av meg selv – tidligere har Synnøve måttet bære mine 38,5 kg inn dit…)
Derfor hadde vi avtalt å møte kjentfolk og –hunder i skogen et sted – inkludert Ilseng-gjengen, et par av halvbrødrene mine, og instruktør-Mari! Totalt var vi 9 RRer, og vi skulle trene feltsøk og rundering! Det er jo alt for mørkt til å være i skogen på de vanlige onsdags-treningene nå, så derfor møttes vi på en søndag i stedet. I tillegg var det jo flere der som aldri hadde prøvd noen av delene før, men som hadde lyst til å finne ut om det var noe morsomt! Og moro var det – selv om vi hundene måtte vente mye av tiden i bilen – vi fikk ikke en gang være med på grillingen av pølser!
Jeg husket ikke helt åssen det egentlig skulle gjøres – spesielt feltsøket surret jeg litt med – det var litt distraherende at flere hunder jeg ikke kjenner så godt hadde vært der før meg. Runderingen gikk bedre – i hvert fall etter at jeg hadde tenkt meg om, sett meg litt rundt og oppdaget at Hege D. satt der ute i skogen – og henne kjenner jeg jo! Det var enda to stykker til som hadde ”gått seg bort” i skogen også, men da hadde jeg jo husket åssen man gjør det, så de fant jeg lett – også hun siste som jeg nesten aldri har sett før!
De fleste av de andre, med et par unntak, var jo helt nybegynnere, men alle fikk til det de skulle og var flinke på sitt nivå! Oona var også med og hun kan jo alt det der fra før, men hun har visst aldri vært riktig så dyktig og ivrig på runderingen som hun var i dag! Hun satt i bilen og bjeffet mens hun ventet på tur og nærmest skalv av iver før hun fikk beskjed om at hun kunne løpe ut og søke – hun visste nøyaktig hva som foregikk!
Halvbrødrene mine var også ivrige – selv om de ikke ante hva de skulle eller i det hele tatt hva de drev med – de hadde jo aldri prøvd noe av det før, men de er jo alltid entusiastiske for det meste og de fikk da til noe, de også. Instruktør-Mari sa det samme til dem som hun og Synnøve har sagt til meg hele veien – det gjelder å trene hodene våre mest mulig så vi blir slitne mentalt – da er vi greiest å ha med å gjøre, er mest fornøyde og kan bli hva som helst når vi blir store!
Jeg synes nå selv at jeg alltid har vært grei, jeg da – men de siste par ukene – og spesielt på den vanlige treningen – har både Synnøve og Mari syntes at jeg har vært eksepsjonelt konsentrert og lydig! Synnøve har til og med lurt på om det er noe galt med meg, siden jeg har vært så oppmerksom og villig! (Det er nok bare på tull, altså mormor – så du trenger ikke bli bekymret – jeg er frisk som en fisk!) Jaja, sier hun – du skal se det hjelper til slutt å trene og trene og trene!?!
Håper du har det bra, mormor! Det var kjempefint vær i skogen i dag, men ellers har det blåst en del de siste dagene (også i kveld) – og de sier det er ”Berit” som gjør det. Det er vel ikke deg, mormor – du gjør vel ikke sånt??
Mildt og deilig er det også fortsatt ute om dagen – ganske annerledes enn i fjor da lille meg frøs nesten hele tiden! Hils Damene! Stor slafsenuss fraNorske-Gadi
PS. Fikk noen bilder av Hege N. fra skogsturen i dag også, men det var visst ingen av Gadi der…
Hei Berit og de brune damene,
Vi kommer hjem fra en super utstillingshelg i stuttgart.
Lördag var 16 hannhunder i äpenklasse og det var veldig masse godt komkuranse, men Zimba löper og stär perfekt og kommer i endrunden og fikk en excellent 4!!
Kritikk fra Lördag:
Sterk, rasetypisk hannhund, bra proporsjoner, uttrykksfulle maskuline hode, veldig god kroppen, bra vinkler og muskler i bakk, korrekt hale og ridge, fri beweglighet, godt presentert.
Dömmer: Frau Ahrens/Österikke
Excellent 4
Sondag var ogsä 16 hannhunder pämeldt, men det var bare 12 hunder i äpenklasse som stilte.
Zimba var veldig trödt og ikke motivert men det gikk veldig bra.
Den Österiske Dömmer liker Zimba og hann fikk excellent 3!!
Kritikk fra Sondag:
Godt proporsjonerte hannhund med typisk hode og bra eye. veldig bra kroppen, tilsterkkelig bryst, bra vinkler, flytende bevegelse, balansert og rulig hund.
Dömmer: Frau Maissen-Jahrisch / Österikke
Excellent 3
Vi er veldig fornoyd med supergutten Zimba og veldig stolt av Zimba sin suksess.
Bilder jeg sende er fra Summershow i Vejen i July.
Masse Hilse fra
Barbara og Christian med Zimba og Galileo
Mormor – nå begynner jeg å bli godt kjent på veien mellom her og Eidsvoll!! Sist lørdag var vi nemlig enda en tur i Letohallen!! Nå skal vi visst ikke dit på en god stund – men vi skal visst et par andre steder på sånn utstillingsgreie før jul… Også jeg som egentlig ikke er sånn fisefin utstillingshund – jeg trives best i full utfoldelse ute i naturen, jeg! (For eksempel er det mye jobb med å holde jordene fri for kråker – og andre fugler!) Høsten viser seg jo å være en bra årstid -alt jeg kan huske fra i fjor høst er bare at det var så innmari kaldt – det var en ganske traumatisk barndom sånn sett! I år er det jo bare morsomt – ikke kaldt, og herlig søle som man kan frese gjennom på jordene! Men det er jo veldig mye rart å se på sånne utstillinger også, da – så det er jo greit sånn innimellom…! Jeg fikk med meg enda et par rosetter fra Letohallen på lørdag – nok en rosa, og i tillegg en lyseblå – det har jeg jo også fra før. Den lyseblå er visst en slags reserve – vet egentlig ikke hva jeg skal med den – jeg har da ganske mange rosetter hjemme nå, så da trenger jeg vel ikke ha en i reserve?? Jeg fikk også en fin isbjørn i krystall! Heller ikke denne gangen var det noen andre juniorer som var penere enn meg – og det var faktisk bare to tisper der som dommeren likte bedre enn meg! Altså: Exc JK 1JKK Res.Cert 3.BTK Dommermannen er fra Kroatia, heter Zlatko Kraljic og mente følgende om meg:Good built female. Correct head with good expression. Correct ridge. Good topline. Good angles. Moving should be better. Hmph – han har nok ikke sett meg i full fart på jordene eller i skogen hvis han mener jeg kan bevege meg bedre – ikke akkurat lett å vise frem sitt beste i en liten sirkel inne i en hall! (Hadde jeg hatt hele hallen å løpe rundt i – da skulle han sett!!) Apropos full fart på jordene – det skjedde noe rart på jordet ”vårt” her en ettermiddag! Vi hadde hørt en sånn rar bjeffeaktig lyd som nærmet seg oss en stund, men jeg hadde ikke tenkt noe særlig over det – jeg har da andre ting å drive med. Plutselig fikk imidlertid Oona, Serwa og jeg øye på en kortbeint hund som kom ut av skogen like bortenfor oss – den hadde rimelig stø kurs omtrent i samme retningen som vi var på vei. Det var den som lagde de rare lydene, så da løp vi selvfølgelig bort for å finne ut hva den holdt på med! Det merkelige var at den verken hørte eller så at vi kom – den bare fortsatte med sitt. Alle vi tre stilte oss da i en halvsirkel litt foran den, og den stoppet ikke før den nesten krasjet i oss! Da så den kjempeoverrasket og forvirret ut – bare så rart fra den ene til den andre av oss tre, og skjønte nok ikke hvor vi kom fra! (De er kanskje ikke så smarte, sånne typer hunder??) Plutselig bare bråsnudde den og løp tilbake den veien den kom! Oona og Serwa ble stående igjen litt (og nærmest bare trakk på skuldrene) før de ”jogget” tilbake til Synnøve. Jeg fulgte etter den hunden et lite stykke, for jeg ville gjerne ha snakket litt med den – høre hvem den var, hva den drev med og om jeg kunne få være med på det, og sånn. Jeg prøvde derfor nærmest å ”prikke” den på skulderen for å oppnå kontakt. Men jeg fikk ikke noe svar – den lot som om den ikke så/hørte meg, så til slutt måtte jeg bare gi opp og løp tilbake til Synnøve, jeg også. Synnøve sto bare og lo – av den andre hunden fordi den hadde blitt så overrasket og rar av at vi kom bort til den. Samtidig kikket hun rundt seg og håpet av eieren dens ikke hadde sett oss – kan hende vi hadde forstyrret rådyrjakta litt, sa hun. Rådyrjakt? Man finner da vel ikke rådyr ved å bråke sånn og si i fra på lang vei at man kommer?? Såpass har da jeg skjønt også – man må være stille hvis man skal komme overraskende på et rådyr – Oona og jeg har gjort det et par-tre ganger! Som sagt – den hunden kan umulig være veldig smart… Vi har hørt den siden også (men ikke sett den), så den er nok stadig på leting etter de rådyrene. Synnøve er ikke så glad for at den jakter akkurat der den gjør – dvs. det er ikke så ille at hunden er der, men vi håper at eieren dens kanskje ikke er så ivrig med akkurat den skytingen. Det er nemlig mange flere enn oss som går tur i det området – det går mange stier i skogen på kryss og tvers – og derfor bør de absolutt ikke fyre av noen skudd der omkring i tilfelle de bommer… Vi går nå i hvert fall fast med vester – enten orange eller selvlysende gule – både vi hunder og Synnøve, slik at vi synes på lang avstand og en evt. ”triggerhappy” jeger ikke kan unngå å se oss. Det går bra med meg ellers også. På trening er jeg veldig flink, sier Synnøve! På jobben har Ayorou og jeg fortsatt mye morsomt! Eneste som er dumt er at han begynner å bli lei av å ligge i det buret bak disken som jeg også måtte ligge en del i da jeg var mindre – og som jeg også ble lei av. Derfor hyler han litt innimellom (kan ikke huske at jeg gjorde det??), og da synes jeg fryktelig synd på ham!! Jeg prøver stadig å hjelpe ham – jeg prøver å åpne buret fra utsiden, men har enda ikke fått det til. Så da prøver jeg å bønnfalle både Synnøve og Hanne om å slippe ham ut – jeg setter på meg det mest fortvilede uttrykket jeg har, og går fra den ene til den andre og tilbake igjen for å smiske med dem. Det hjelper ingenting – jeg blir bare så skikkelig lei meg på Ayorous vegne! Det verste er at når han hyler som høyest – i stedet for å slippe ham ut slik han vil – så kommer de med en diger sprøyte med vann som de spruter på ham!! Da blir han stille – for det synes han forståelig nok er litt ekkelt – men jeg synes nok det er enda verre enn ham!! Tenk å være så slemme med en liten baby som han – han er da bare 16 uker gammel!! Jeg kan da alltids tåle litt kjeft som er rettet mot meg – det bryr jeg da meg overhodet ikke om – men at de behandler en uskyldig liten valp slik – det synes jeg er helt forferdelig!! Jeg prøver å gjemme meg lengst under disken og holde for ørene, men det hjelper ikke! Ikke hjelper det å snakke med lederen i Dyrevernsnemnda heller – han er ofte innom, men han ser ikke ut til å bry seg! Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe Ayorou – jeg må nok øve mer på å åpne det buret! Noen idèer, mormor? Hils mamma Diva og bestemor Gadi! Jeg er litt misunnelig på mamma Diva som klarte å bryte seg inn og spise så mye hun orket, altså – det skulle jeg også gjerne ha gjort! Stor slafsenuss fraNorske-Gadi
Ossi reiste til Finnland med Meri-Tuulia :o) Her med samboer Leo..
