Hei mormor – nå er jeg på luften igjen!!
Som du vet har vi hatt store problemer med datautstyret her hjemme de siste ukene, men nå sier Synnøve at det skal være i orden igjen, så da drister jeg meg frempå med labbene på tastene igjen… Og jeg vil gjerne understreke før noen kommer med mistanker og insinuasjoner: jeg har ikke hatt noe som helst med datakrasjen å gjøre – æresord og kors på halsen! Jeg ødelegger jo tross alt ingenting – jeg er da bare en liten, søt og uskyldig valp…
Jeg (og de andre i I-kullet) har blitt storesøster, mormor!! Jeg har fått hele 12 småsøsken – 6 gutter og 6 jenter – og de bor på Ilseng like borti her! Jeg har ikke fått lov til å hilse på dem – enda de er nesten 3 uker gamle og alle sier de vokser kjempefort og er veldig fine! Hege D. er godt fornøyd med dem, og de fleste av dem får visst en lignende farge som min – den jeg får så mye skryt for! Synnøve sier at det er ikke sikkert jeg får lov til å hilse på dem heller - enda jeg tror de skal komme og besøke oss på jobben om noen uker… Det som er litt rart er at mammaen deres også heter Diva – men det er jo ikke samme Diva som er mamma’n min og bor hjemme hos deg! Kanskje pappa Mig har en svakhet for sånne fine diva-damer…? Synnøve var der da flere av dem ble født, men jeg fikk ikke være med – jeg og Oona måtte være hjemme alene i mange, mange timer fordi det var ingen som trodde det skulle ta så lang tid og at det skulle være så mange valper inni Diva-magen! Kjedelig var det, men jeg var veldig flink og sov mesteparten av tiden så det gikk bra.
Jeg har endelig fått hilse på bestefar (morfar) Milo også! Han kom innom på jobben for et par dager siden for at han og Oona skulle få gratulert hverandre med dagen. De ble visst 8 år gamle den dagen – tenk det – jeg visste de var gamle, men jeg trodde jammen ikke de var SÅ gamle, altså…! Bestefar Milo hadde også med et lite tyggebein som han hadde pakket pent inn i cellofan med sløyfer og greier. Det skulle visst være bursdagsgave til Oona, men jeg syntes nå at jeg kunne få det – han hadde jo ikke med noe til meg! Det er da vel vanlig at besteforeldre har med gaver til barnebarna – særlig når de aldri har sett hverandre før?? Jeg tok beinet fra Oona et par ganger, men hver gang blandet Synnøve seg inn - som vanlig - og Oona fikk lov å gå for seg selv for å spise det opp… OK, da – tenkte jeg – da får jeg vel benytte anledningen til å bli litt bedre kjent med gamlefar – slektsforskning og familie er jo så ”in” for tiden. Men tror du han gadd å snakke med meg – et indirekte resultat av en ferieromanse han hadde i Sverige for noen år siden – neida! Han var akkurat like kjedelig som alle andre voksne RRer jeg har møtt! Han satte seg bare ned med ryggen til og lot som om han ikke så meg!! Jeg prøvde alt – jeg smisket, hoppet, danset, la meg ned, logret med halen, løp rundt ham, bjeffet, viste fram leker – absolutt alt! Det eneste jeg klarte å få ut av ham var noen rykninger i leppene og litt brumming… Da sa jeg fra høyt og tydelig hva jeg mente om slik avvisende oppførsel – jeg er da ikke redd for sånne gamle, kjedelige gubber! Dessuten er han så kliss lik Oona at det var umulig å ta den brumminga på alvor… Usj – det er frustrerende når man blir ignorert på den måten der, altså! (Mens han var der så hørte jeg bak ryggen på meg at Oona sa noe sånt som ”du kan jammen ta med deg hu der hjem igjen – hu er ditt ansvar mer enn mitt” til ham – vet ikke helt hvem eller hva hun mente med det, men det var da ingen som ble med da de dro…(?))
Denne uken har vi ikke vært på trening – det var litt dårlig vær og ingen andre som kunne/ville. Pga sen jobbing og kaldt vær på mandag dro vi heller ikke på det andre hundetreffet vi har vært på tre ganger etter jul. Det er en slags trening det også, og slektninger Bee og Gypsy pleier også å være der når det passer. I tillegg er det en hel masse andre hunder der, og det er derfor vi er der, sier Synnøve. Jeg trenger visstnok noe som heter variasjon og generalisering i treningen min – på et nytt sted med andre utfordringer og med mange flere og fremmede hunder. Det dumme er at jeg ikke får lov til å hilse på noen av dem – enda jeg har så lyst! På tirsdagstreningen forrige uke var vi i gågata midt i Hamar sentrum. Der har jeg jo vært flere ganger før – bare aldri på fellestrening, men jeg kan ikke huske at det har vært riktig så mye rart å se på tidligere!? Synnøve mener det er tydelig at jeg har kommet i en alder hvor jeg har blitt mye mer opptatt og observant på hva som skjer rundt meg, og at jeg derfor har glemt litt av ”barnelærdommen” min… Hun maser stadig om at jeg må konsentrere meg bedre, men jeg konsentrerer meg da, jeg! Jeg konsentrerer meg om å få med meg absolutt alt det som skjer rundt meg – hodet og øynene mine virrer rundt i alle retninger…! Det er mulig hun mener at jeg skal bare følge med på hva hun driver med, men ærlig talt er ikke det så veldig spennende og vi kan da alltids ta det når vi kommer hjem igjen…
For noen uker siden var jeg med Synnøve, mormor Eva og ”onkel” Erland og besøkte noen andre i familien i Oslo. Oona og de andre måtte være igjen hjemme. Det var ganske artig å få være med bort på besøk, bortsett fra at jeg deler av tiden måtte ligge i bånd ved siden av stolen til Synnøve – det var visst for at jeg skulle ligge rolig og ikke bli alt for fristet til å hjelpe til med å rydde… Vi gikk en liten tur også og så en del hyggelige mennesker, men vi snakket ikke med noen. På vei hjem stoppet vi ved det store huset som heter Gardermoen – Erland skulle dit. Vi ble med inn – og der var det enda flere mennesker og mye rart å se på! Vi gikk litt rundt omkring i den store hallen, tok heisen, gikk opp den lange, litt skumle trappen fra ankomst- til avgangshallen og så måtte jeg gå på noen ekle rister på bakken. Synnøve sa jeg har gått på sånne før, men jeg kan ikke huske det. Jeg ble skikkelig sliten av en sånn dag, jeg – så jeg sov godt da vi endelig var hjemme igjen…
På jobben er det omtrent som før – bortsett fra at nå får jeg ofte lov til å passe resepsjonsdisken helt alene – Oona og Serwa jobber for tiden med andre oppgaver på et annet rom. Det har visst noe med at de har lett for å irritere seg over måten jeg jobber på, så Synnøve synes det kan bli for mye bråk… Det er ganske artig å ha alt ansvaret for kundemottak alene – stort sett klarer jeg å holde meg bak disken, men av og til bare må jeg frem for å hilse på noen som ser ekstra greie ut eller så går jeg for å kvalitetskontrollere noen fôrsekker eller noe sånt… Jeg har også lært meg å slå inn på kassaapparatet – det hadde hjulpet bra på omsetningen dersom jeg hadde fått gjort det mer! For eksempel her om dagen da en kunde skulle betale 150 kroner for noe, syntes jeg det var litt lite så jeg slo likesågodt inn at det kostet 1000 kroner. Dessverre var ikke kunden villig til å betale så mye, så Synnøve måtte overta… Noen dager, sånn som i dag, er det veldig travelt med mange mennesker innom og da blir jeg veldig sliten i hodet av å forsøke å få med meg alt. Til slutt må jeg bare legge meg ned for å slappe av, så da får heller Hanne og Synnøve klare seg uten min hjelp som best de kan. Man kan jo ikke forlange alt for mye av en liten valp som meg heller, da!
Du mormor, jeg må bare si deg en ting, men du må love å ikke si det til Themba, altså – for da er jeg redd han blir litt skuffet over meg… Jeg begynner å bli litt lei av det der med å rydde på benker og bord hele tiden… Jeg synes liksom at jeg oppnår så lite med det – Synnøve roter fortsatt like mye uansett hvor mye jeg anstrenger meg for å rydde, så jeg føler at min innsats er litt bortkastet. Kanskje jeg kan bruke energien min bedre på andre ting? Ikke har jeg funnet noe mer godt å spise siden den brødskiva jeg fortalte om, og når jeg tenker over det så har jeg i grunnen ikke så mye bruk for brødkniven, grønnsakskniven, saksa, fjernkontroller, telefoner, PC-musa og andre ting heller… Dessuten blir jo Synnøve forferdelig sur og er fryktelig utakknemlig når jeg bare prøver å hjelpe henne litt. Det er ikke det at jeg har sluttet helt, altså – jeg gidder bare ikke gjøre det til stadighet lenger… Dessverre har jeg heller ikke mestret det der med å åpne dører konsekvent enda – men der har jeg ikke gitt opp, bare så det er klart!
I neste nummeret av det norske RR-bladet kommer det forresten en artikkel som jeg – ja også Synnøve, da – har skrevet om hvor viktig det er å ta vare på tennene sine. Det er nemlig en ting jeg har blitt veldig bevisst på og opptatt av, sikkert pga at jeg jobber der jeg gjør. Det begynte med at jeg lurte på hva Synnøve drev med på badet hver kveld, så da ble jeg med henne og det så jo ganske morsomt ut, selv om jeg ikke har lyst til å prøve sånn elektrisk tannbørste som hun har. Imidlertid har jeg jo egen tannbørste og tannpasta, så nå har det blitt sånn at jeg følger etter Synnøve på badet hver kveld, sitter bak henne og venter til hun er ferdig, og så er det min tur til å pusse tennene! Jeg synes faktisk det er ganske artig, jeg – og de eneste gangene jeg har hoppet over tannpussen de siste 3-4 ukene er de få gangene jeg har vært så sliten på kveldene at jeg rett og slett ikke har orket.. Synnøve sier jeg er veldig flink og at jeg kommer til å se resultater av at jeg er så nøye på å ta vare på tennene mine når jeg blir gammel.
Til slutt vil jeg bare hilse til uheldige søster Asima i Danmark og ønske henne videre lykke til med rekonvalesensen! Jeg kan godt forstå at det er kjedelig å ikke få løpe og leke, så vi får håpe hun snart blir så bra at hun kan få lov til å gjøre det igjen!
Hils mamma Diva og bestemor Gadi!
Stor slafs fra Gadi!
