Brev og bilder fra norske Gadi

Speil, speil på veggen der – jeg vet hvem som er vakrest i landet her…  - meg!! Ikke sant, mormor?!?

Ja, jeg har jo selvsagt visst det hele tiden – trenger ikke noe speil til å fortelle meg det… Nå er det endelig enda flere som har oppdaget det også!! Jeg var jo på noen utstillinger i mai – og noen av dem gikk i hvert fall ganske bra!

I pinsen var det jo som vanlig ridgeback-spesial-utstillingen og heldigvis var det også i år på Malungen – bare noen kilometer fra huset vårt! Veldig praktisk, synes nå vi – godt å sove i egen seng innimellom slagene – det var jo noe som foregikk 3 hele dager til ende! (For ikke å si 4 – Synnøve og Eva var faktisk på Malungen for å spise middag den 17. mai, og da satte de opp utstillingsteltet med det samme – og de var langt i fra de første på plassen! De var nok imidlertid de første som satte opp telt i bunad… - de fikk i hvert fall noen kommentarer på arbeidsantrekket… ;-)) På lørdagen – den 18. – skjedde det egentlig ikke så mye – det var ingen av oss som var med på sporprøve, men vi var nå der store deler av dagen likevel. På søndag var det alle valpene + hannhundene som skulle stilles ut, så da lå vi mest i teltet og kjedet oss… Jeg skulle jo ikke i ringen før på mandag!

Jeg traff forresten på Kira – søsteren min – for første gang da på lørdagskvelden. Det er jo nesten 2 år siden jeg så henne sist – den dagen hun flyttet til Fredrikstad! Hun ligner veldig på mamma Diva i ansiktet, men bortsett fra det fant vi vel egentlig ut at vi ikke hadde så mye felles lenger… Hvis det ikke hadde vært for båndtvang og mangel på steder å løpe, hadde vi sikkert kunne løpt litt sammen og funnet tonen da, men i utgangspunktet følte jeg at jeg for så vidt ikke hadde noe å snakke med henne om… (Hun snakker sikkert bare sånn rar svensk-fredrikstad-dialekt, så det høres nok bare dumt ut uansett…) Så da ble det visst mest til at fatter’n hennes snakket med Synnøve og de andre i storfamilien vår. Kira var forresten ikke med på utstillingen – var bare tilskuer – men jeg vet egentlig ikke om hun heiet så mye på meg, sin egen søster…

Først langt utpå mandagen var det min tur til å entre utstillingsringen – jeg stiller jo nå i Åpen Klasse, og der er man jo ikke akkurat alene på en sånn utstilling – vi var 18 stk som møtte i år! Jeg gjorde mitt beste foran dommeren – i hvert fall nesten – Synnøve mener jeg ikke akkurat er flink nok til å gi det jeg har når vi løper rundt der… Mulig det, men det er da ikke SÅ moro å trave rundt og rundt i ring heller, da… Dommeren var visst enig med Synnøve – hun likte meg så godt at jeg fikk til og med en ekstra sjanse til å vise hvordan jeg løper, men jeg ble ikke plassert noe lenger frem for det… Vi sto derfor på sjette plass i rekka da den australske dommerdama hadde bestemt seg til slutt. Imidlertid fikk vi likevel CK – sammen med alle de andre tispene som fikk Excellent den dagen!! (Og svært mange hannhunder dagen før!) Dommer Rosemary Green likte nok veldig godt de norske ridgebackene!! Dermed skulle jeg jo inn i ringen igjen senere på dagen – og der ble det ganske trangt, enda ringen var stor! Ikke overraskende ble vi ikke plassert i tispefinalen – enda hun i år skulle plassere de 10 første. Vi fikk imidlertid en lapp der det sto at jeg skulle inn igjen enda en gang senere og konkurrere om Beste Hode!! Så da ble det enda lenger å vente før vi var ferdige – og det var også ganske mange andre som hadde fått en sånn lapp. Jeg stilte meg opp som vanlig – denne gangen med hodet mot dommeren – og satte opp mitt vakreste uttrykk, kikket på damen og prøvde å go’ blunke til henne… Hun gikk frem og tilbake på rekka – sendte ut noen – og vandret videre – kikket på meg hver gang hun gikk forbi – og til slutt stoppet hun foran meg og rakte frem hånda til Synnøve og gratulerte! Jeg vant Beste Hode!!! Det betyr jo selvsagt at jeg var den aller, aller vakreste av alle – det vil si den vakreste i landet!! Bekreftet av den hyggelige damen som kom helt fra Australia for å se på meg!! (Premien var et trimmeforkle fra Hurtta – kjekt å ha når man er en korthåret RR – og en pakke med dentastix – som vi har et rimelig stort lager av med gratis vareprøver fra før… Jaja – det var jo ikke poenget…) Jeg nådde jo ganske langt i denne konkurransen for to år siden også – men i år vant jeg endelig! Riktignok en uoffisiell konkurranse, men jeg er sikker på at alle kommer til å huske den likevel når de ser meg… ;-)

Endelig var en lang helg over – og heldigvis hadde Eva og Synnøve pakket det meste av det vi hadde med oss i bilen mens vi ventet på at jeg skulle inn igjen i de siste konkurransene. Bare minutter etter at det hele var over begynte nemlig regnet å bøtte ned – og da var det godt å komme seg hjem!! (Og regnet – som stort sett hadde holdt seg borte mesteparten av helga – fortsatte å sprute ned i flere dager til.)

Synnøve hadde jo meldt meg på utstillinger i hytt og pine i mai i år – enda vi egentlig har mer enn nok andre ting å drive med som er mye morsommere – så allerede helga etter pinsen skulle vi på utstilling igjen – begge dagene! Heldigvis var det også denne gangen nesten på hjemmebane (bokstavelig talt) – det var på Gålåsbana i Furnes (på andre siden av Hamar), og dit tar det bare 12-13 minutter å kjøre hjemmefra! For èn gangs skyld i år var det også sol og varmt vær hele helga – og det passet jo bra for meg som hater å stille utendørs i dårlig vær! Det var jo selvfølgelig langt færre som var med på denne utstillingen, men noen konkurrenter var det da. Dommeren på lørdagen var irsk, heter Terry Griffin, og han skjønte det han også – jeg var den vakreste av alle!!! (I hvert fall RRene, da…) Etter å ha blitt plassert først av tispene, danket jeg også ut halvbroren min, Lukas – og han ble NUCH den dagen, så det var en god dag for vår familie! Det jeg ikke tenkte på – jeg har jo aldri blitt BIR før – i hvert fall ikke som voksen – var at da må man vente heeele dagen på gruppefinalene! Vi tok oss riktignok en kjøretur – til butikken og andre småærender, men likevel ble det lenge å vente… Heiagjengen som hadde møtt opp tidligere på dagen – Hege D. og Hege N. m.fl. gadd forståelig nok ikke å vente. Og da finalene begynte, tok de jammen meg sin tid de også. Endelig var det gruppe 6 som skulle inn – og da vant jeg der også!!! (Og ja – det var med flere hunder i gruppa…) Så ble det enda lenger å vente – jeg la meg like godt ned for å lade opp med fôrposen jeg vant i gruppa som hodepute og sovnet… Folk rundt ringen så litt rart på meg, men det er da ingen vits i å stresse…! Endelig ble det BIS-finale, men han italienske dommeren var nok mest glad i sånne små hårdotter som hales rundt ringen med beina knapt nedi bakken… Jeg og Berner Sennen’en ble derfor ikke plassert… Uansett fikk vi med oss fine premier hjem, og vi må være veldig fornøyde med å bli BIR og BIG, sier Synnøve.

Dagen etter var vi tilbake på Gålåsbana – det var stadig like fint og varmt vær, og denne dagen måtte vi vente ganske lenge før vi i det hele tatt fikk komme inn i ringen! Dommeren var igjen irsk og heter John Muldoon. Han hadde vi jo allerede hilst på i gruppefinalen dagen før – det var han som satte meg opp til BIG da – og han var enig med dommeren fra dagen før om at jeg var den vakreste RRen, så igjen ble jeg BIR!! Ergo ble det igjen noen timers venting på finalene – vi vurderte å dra hjem en tur, men siden været var så nydelig fant vi ut at vi likeså godt kunne bli der vi var… Deler av heiagjengen som møtte opp denne dagen bestemte seg for å bli de også, så da fikk vi hyggelig selskap av Mette og Ragna noen timer, mens Hege N. hadde ting hun måtte gjøre hjemme. Serwa var også med siden Eva reiste til Spania uten henne dagen før. Vi hadde ikke med telt, siden vi i utgangspunktet ikke hadde regnet med at vi skulle måtte bli så lenge, men vi fant skygge ved ”Hjemmelaget” sin lagbenk midt ute på bana, så der slo vi leir for noen timer, solte oss og slappet av. Finalene begynte jo langt om lenge utpå ettermiddagen, men da det var turen til gruppe 6 ble jeg litt skuffet over han godeste Terry som jeg hadde blitt kjent med dagen før og som satte meg opp til BIR da – han mente at den derre hårete lille basset-saken var penere enn meg – og plasserte meg derfor som BIG2! At det går an!?! Premiene var heller ikke all verdens å skryte av denne dagen, men totalt sett kom vi hjem med 2 x CERT, 2 x BIR, 1 x BIG og 1 x BIG2 og en haug med nye rosetter til samlingen min etter helga, så vi var veldig fornøyde!!

Når det gjelder utstillinger fremover sier Synnøve at nå gidder vi ikke reise på alle disse små utstillingene i nærheten lenger – nå må vi heller bruke pengene på å dra på noen av de store NKK-utstillingene, og de ligger jo vanligvis mye lenger unna. Så får vi se om det er mulig å overbevise en dommer på en sånn utstilling om at jeg fortjener noe mer enn bare res.cert – det har jeg mer enn nok av fra før – også fra sånne store utstillinger… Jeg fikk senest res.certet på NKK Kristiansand i mars – da var jeg med Hanne, Ayorou og Hege D. + Diva på tur – Synnøve ville heller på seminar om mentalitet, så jeg ble bare sendt med dem som en slags pakkepost… Men det gikk jo ganske bra, da – vant jo åpen klasse, men nådde altså ikke helt opp til certet i finalen… Synnøve og jeg tok jo også en tur til Ålesund i mai, men der hadde den svenske dommeren stått opp med feil bein og satt på seg brillene feil vei den dagen, så det gikk ikke så bra… Han mente faktisk jeg hadde helt feil ”boks” (den som en dommer sa var så fin og hjerteformet en gang…), så han nærmest insinuerte at jeg ikke hadde noe i en utstillingsring å gjøre pga dette!! Dette var nytt for meg (og Synnøve) – som sagt er det vanskelig å se seg selv på ryggen - det har jo så vidt blitt nevnt at kronene mine sitter ørlitegrann skjevt tidligere, men det er jo ingen slike regler for boksen – og det har aldri før blitt kommentert av dommere som er langt mer spesialisert på RR enn denne dommeren!! Uff – jeg var helt flau over å være født på den svenske siden av grensen den dagen… Imidlertid hadde vi en veldig fin tur ellers – tok mange fine bilder som du jo har sett, mormor!

Litt ekstra styr ble det imidlertid de første dagene etter at vi kom hjem fra Ålesund-turen… Det er en mulighet for at det har noe med meg å gjøre, men det er vel et viktig rettsprinsipp som sier at man er uskyldig til det motsatte er bevist, ikke sant, mormor?? Vel – jeg føler at i mine omgivelser er det slik at jeg får skylda for alt, uansett – helt til det evt. blir bevist at jeg er uskyldig… (Og det har visst ikke blitt noe bedre etter den Ålesund-helga – tvert imot!) Vi kom hjem fra Ålesund sent på lørdag kveld – og på søndag ettermiddag skulle vi ut og kjøre en tur til Hamar – og da trengte Synnøve naturlig nok å ha med seg førerkortet sitt. Hun sa ikke dette til meg – og spurte heller ikke meg om jeg hadde sett lommeboka hennes (der førerkortet ligger), men begynte bare å lete i sekken og bag’en vi hadde hatt med oss – så begynte hun å lete i bilen, før hun igjen lette gjennom det vi hadde hatt med oss, for deretter å lete enda nøyere i bilen – uten å finne den…. Siste gangen hun var helt sikker på at hun hadde hatt lommeboken var da vi stoppet på McDonald’s på Lillehammer ved 22-tiden kvelden før (der var ikke jeg ute av bilen en gang – for det regnet noe aldeles fryktelig!), så hun ringte til og med dit på søndag kveld for å høre om de hadde fått inn/funnet en lommebok – det hadde de ikke…  Til slutt – etter enda mer leting i huset - fant hun ut at hun måtte i hvert fall ringe rundt og sperre bankkortene som lå i lommeboka, i tilfelle den hadde havnet i uvedkommendes hender – heldigvis hadde det ikke vært noe aktivitet på kontoene siden hun hadde brukt kortene selv i hvert fall… Neste morgen måtte hun også dra innom lensmannskontoret før jobb og fortelle at førerkortet var borte, slik at hun kunne få en midlertidig kjøretillatelse til hun evt. kunne skaffe seg en nytt førerkort senere. Heldigvis hadde hun også noen kontanter og et kredittkort til liggende hjemme, slik at hun hadde tilgang på noen penger i løpet av den uka det tok å få tilsendt nye erstatningskort. Mandag ettermiddag dro vi til og med en ekstra tur tilbake til McDonald’s på Lillehammer for å lete – i tilfelle hun hadde mistet lommeboka ute der og ingen hadde plukket den opp – igjen uten resultat… På søndagen – 1 uke etter at Synnøve oppdaget at lommeboka var borte – var det så vidt antydning til sol mellom skyene og gråværet. Da ville Oona ut på terrassen for å sjekke om det var varmt nok til å ligge der ute – hun gikk da bort til sofaen vi har på terrassen, og da så Synnøve – som hadde blitt med henne ut – at Oona dyttet på noe svart som lå delvis skjult under noen tepper oppi sofaen… Der var lommeboka!!! Og vet du hva da, mormor? Da ble brått stemningen i huset litt anstrengt (ikke glad, som man kanskje skulle tro) – og både Oona og Synnøve snudde seg og skulte surt direkte bort på meg!!! Som om det liksom var helt opplagt at jeg hadde noe med at den lå der!! Det var jo tross alt ingen – INGEN – som hadde spurt meg hele uka om jeg hadde sett den dumme lommeboka eller visste hvor den var – men nå skulle det altså åpenbart være min skyld at den hadde ligget på vår egen terrasse hele tiden!! Har du hørt sånt? Synnøve mener nå at jeg må ha plukket opp lommeboka fra sekken der hun trodde hun hadde lagt den da hun satte seg inn i bilen på Lillehammer, båret den ut på terrassen (døra stod oppe på søndag formiddag mens Synnøve holdt på ute) og lagt den fra meg delvis under teppene i sofaen… Videre hevder hun at det er helt opplagt at det var meg – hun påstår at hun ikke har gjort det selv, og Oona var ikke en gang hjemme før etter at lommeboka ble savnet (hun var hos Eva og Serwa mens vi var i Ålesund)… Vel – jeg innrømmer ingenting!! Ikke skjønner jeg hva hun klager for, heller – hun fikk da nye, blanke bankkort i posten i løpet av få dager, nå har hun en ekstra fin kjøretillatelse fra politiet som varer helt til august i tillegg til førerkortet sitt, og hun har fortsatt de 600 kronene + diverse andre ting (som sikkert bare er gammelt rask likevel) som hun hadde liggende i den teite, halvt utslitte lommeboka si! Likevel er det altså alltid meg som skal hakkes på og beskyldes for det ene og det andre… Synnøve sier at i løpet av den uka som gikk var det flere som tydeligvis mener de kjenner meg godt som hadde lurt på om ikke jeg hadde en rolle i forsvinningsgåten, men Synnøve hadde tatt meg i forsvar og sagt at hun trodde faktisk jeg var uskyldig denne ene gangen… Det var visst første og siste gangen, sier hun nå – heretter skal jeg alltid stå øverst på lista over mistenkte uansett hva som har skjedd og hendelsesforløp/omstendigheter – så hun sier det faktisk rett ut, mormor!! Jeg er rettsløs!!!

Vel, vel – som alltid har jeg nå mitt gode humør og lar meg ikke knekke så lett… Det er forresten like greit at vi skal bruke mindre tid på utstillinger – vi har det jo ganske travelt likevel. Nå har jo blodsportreningen begynt på igjen for fullt – og etter en lang pause i den andre treningen pga at instruktør-Mari har vært syk, har den også startet opp igjen. I tillegg har vi RRene i Hedmark jevnlige treff – både lydighetstrening og vi har hatt lure coursing-treff! Lure coursing er forresten stadig like morsomt – tror egentlig ikke at jeg kjenner noen som synes det er like morsomt som meg – hver eneste gang – hver eneste runde!! Jeg har også løpt parløp med Ayorou Azawakh et par ganger også – men det er litt irriterende, for han erter og løper fra meg for å ta ”haren”! (Men jeg bare tar den tilbake fra ham når jeg også endelig kommer frem – for den er jo MIN!) På blodsportrening har jeg også vært kjempeflink så langt i år – det synes Synnøve også, faktisk – bedre enn noen gang, sier hun! Hun driver og snakker om at jeg nå som jeg begynner å nærme meg 3-årsdagen min begynner å bli mer moden, eller noe i den duren… Jeg gidder egentlig ikke høre så mye etter, for ”moden” har visst ikke bare noe med frukt å gjøre som man kanskje skulle tro, men også noe med å bli voksen - og som tidligere nevnt, har jeg jo for lengst bestemt meg for at det skal i hvert fall ikke jeg bli noen gang!!!

Vi har det forresten travelt mye av tiden – ikke bare i det siste – Synnøve finner jo på så mye rart som jeg må være med på! Påsken i år, for eksempel, var jo bare slitsom – tror ikke jeg orker flere påskeferier hvis de skal være sånn – tok meg jo flere uker å komme meg igjen, og da var vi for lengst i gang med nye prosjekter! I påsken var vi veldig mye ute – gikk tur både på Mjøsisen og ellers, jeg måtte trekke Synnøve både på ski og på beina, jeg måtte trekke pulk – ja, du har jo sett bilder av alt vi drev med! Akkurat nå, forresten, ligger det noen kjøttboller til tining på kjøkkenbenken – Synnøve sier av vi snart skal av gårde for å trene spor i trappeformasjon – da lærer man seg nemlig å være nøye i vinkler. Mulig det,  men jeg kunne nå egentlig tenke meg å smake på de kjøttbollene litt på forhånd, jeg da (er ikke så mye igjen av dem etter at Synnøve har tråkket dem ned i asfalten, på gruset eller i gresset – unødvendig bortkasting av kjøttboller, synes jeg). Dessverre har jeg ennå ikke funnet en måte å få tak i dem – har selvfølgelig prøvd…! Ganske irriterende, faktisk!

Nå sier Synnøve at vi skal gjøre oss klare til å dra på trening, så jeg må nok avslutte. Du vet i hvert fall nå litt mer om hva jeg har drevet med i det siste og hvordan jeg har det…(altså ikke helt greit, men jeg skal nå alltids holde ut…). Du må hilse kjente! Det kan jo hende vi kommer og hilser på en gang i løpet av sommeren også – vet ikke helt når, men plutselig en dag! ;-) (Jeg har jo pass og alle papirer i orden fra før – i tillegg til egen lege med meg, så jeg har i hvert fall ingen problemer med å slipper over grensa etter de nye reglene!)

Snakkes,

Stor slafsenuss fra

Norske-Gadi

 

 

Norske Gadi på den norske RR spesialen pinsen 2013

Gyllene Ridgens I Believe in Gadi - Excellent and CQ at the Norwegian RR-Specialty show at Malungen in Vallset today. Unofficially placed as no. 6 in a large Open Class with 18 entries. 

Finally, she won the unofficial competition Best Headed Bitch 2013!! (The judge had approx. 50 bitches to choose from!) Judge: Rosemary Green, Australia.

Photo: Erik Valestrand. 

Vi gratulerer så mye til Synnøve og Norske-Gadi med en flott plassering og at Gadi ble kåret til beste hode tispe i den uoffisielle konkurransen!! Det var gøy!! Klemmer i fleng fra mormor Berit, Diva og Gadi.

Forsatt God Påske og Norske-Gadi på tur med pulken

 Norske-Gadi på tur med pulken for første gang. Foto Synnøve Haagenrud.

Vi ønsker alle en fortsatt GOD PÅSKE, nyt de siste dagene!

Klem fra Berit & damene.

Norske Gadi

Gadi - Gyllene Ridgens I Believe in Gadi, daughter of Mig and Diva - won Open Class and Reserve CAC at Norwegian Kennel Klubb's International Show at Kristiansand today! Judge: Horst Kliebenstein, Germany. Thank you Hege and Hanne for bringing her along, and thank you again Hanne for beautiful handling on a day I was otherwise occupied!

Critique:
Good size and substance. Correct colour. Very nice outline head. Well carried ears. Missing P2 down left. Dry neck. A bit weak in topline in movement. Good tailset. Deep chest. Correct angulations. A little bit weak in pastern. Moves out of line, not parallell.

Oh well - so close, yet so far away - yet again...

Ufortunately no photos from today - just another one to show off the "lady" herself.

Synnøve.

Hilsen og bilde fra Norske-Gadi

Hei!

Vi var også på utstilling i dag, men det gikk ikke så bra - vi fikk Very
Good...

Dommeren var nok ikke fornøyd med bevegelsene - Hege D. sa også at Gadi
"svanket"/svaiet i ryggen da hun løp - ikke gjort det før... Må nok mer
rygg/muskeltrening til - har blitt litt for lite av det med kulde/mørket.
Hege D. foreslo sykling, men det må bli uten meg oppå sykkelen i hvert fall
- det tør jeg ikke!! Ikke lett å komme gjennom der i gården dersom det
skulle dukke opp en katt eller fasan eller lignende - jeg har nemlig prøvd
det bare når jeg har gått på beina og henne i sele - det er ekstremsport
nok!!

Kritikken:
2 år ung tik med herlig farge og pelskvalitet. Skal ha lite lenger prop.
Trivlig muskl kond, tilreklig vinkler og tasser. Litt for brand kors, fem
hode og uttrykk. Korr bitt, bra hals, tilreklig lang symmetrisk ridge,
trivlig temp, lite for høy svans, ennå lite trange rørelser, skal ha betre
drive bak, behøver tid til å stabiliseres, trevlig temp.

Dommer: Saija Juutilainen fra Finland.

Hun likte nok Gadi godt når hun sto stille, men altså ikke så godt når hun
løp. Var bortom flere ganger og snakket med Gadi, og Gadi spisset ørene og
kikket tilbake slik hun pleier - og dommeren sa hun syntes hun var pen, men
altså tydeligvis ikke pen nok...

Gadis halvbror fikk jo hannhundcertet, Heges Bee fikk tispecertet, mens Bees
bror Ailo fikk også blått (han mangler jo bare et lite cert for
championatet) - altså litt delte resultater for søskenparene i dag... ;-)

Vel, vel - sånn var det - nok en gang bortkastet tid og penger... Nå skal vi
nok ikke på noen utstilling før slutten av april - og det tror jeg vi begge
synes er like greit... Skal ikke til NKK Bø om 14 dgr - gidder ikke kjøre så
langt på glatte veger i februar; NKK Kristiansand er i mars, men da drar jeg
heller på RR-klubbens seminar om mentalitet på Hauerseter samme helg; NKK
Bergen er i april, men det er ingen bra dommer - hun gir jo ikke CK til noen
andre enn championer + at jeg egentlig skal hente moder'n på Gardermoen den
lørdagen. Så får vi se an NKK i Ålesund i begynnelsen av mai. Også er det
altså en helg i Letohallen i slutten av april...

Vi har nok av andre ting å finne på som er artigere!

Snakkes,
Synnøve og blå-Gadi...

Brev og bilder fra Norske-Gadi

Mormor – har noen lov til å inndra lommepengene for et helt år???

 

Du skjønner, jeg har kommet opp i et lite problem… Synnøve er ordentlig sur på meg og har sagt at jeg ikke får noe lommepenger, nye klær, halsbånd eller noen ting resten av dette året!!! Mulig jeg bare får havregrøt å spise også….

Alt dette enda jeg ikke har gjort noe som helst – bare vært litt sånn servicehund for å hjelpe henne… Det var på lørdag morgen det skjedde – Synnøve er jo så innmari treg til å stå opp om morgenen når hun har fri – det er jo så ille at frokosten min blir både én og to halve timer forsinket i forhold til på hverdager – det går jo ikke an!! Så som vanlig på lørdag sto jeg derfor opp før henne og sto ved siden av senga hennes for å se om det var mulig å oppnå kontakt slik at hun kunne komme seg opp snart. Og jammen var det heldig at jeg sto der akkurat da, for ”plutselig” hoppet liksom brillene hennes (nesten) helt av seg selv ned fra nattbordet, men jeg klarte å fange dem i luften! Det bare skjedde, altså! Jeg ble så glad for at jeg hadde klart å fange dem at jeg løp rundt senga for vise Synnøve på andre siden hva jeg hadde i munnen – og for å være sikker på at de ikke hoppet av gårde igjen måtte jeg jo ta et godt tak i brillene og holde dem godt fast. Da kom det en liten rar lyd – en liten ”knekk” liksom… DA skal jeg si deg Synnøve våknet raskt og jeg har aldri sett henne komme seg opp av senga så fort – og så sint som hun var!!!

 

Jeg fortet meg å gi henne brillene tilbake rett i hånda, men hun ble ikke noe blidere for det…. Da fant jeg ut at det var best å gå å legge meg igjen og ikke mase mer på frokost en stund… (jeg fikk den litt senere, altså). Og det var da det kom en lang tirade om at jeg ikke fikk mer lommepenger eller nye ting på lenge, lenge – kanskje alltid – og om jeg var klar over hvor mye sånne briller koster??? Det vet jeg vel ikke – jeg har da aldri hatt behov for briller eller vært hos optiker… Serwa har et par briller som hun bruker når hun kjører åpen sportsbil, men jeg tror ikke de var så innmari dyre….?

 

I hvert fall lurer jeg nå på om det virkelig er lov å inndra lommepenger og gi meg havregrøt i et helt år? Når jeg tenker etter, er jeg faktisk ikke sikker på om jeg noensinne har fått lommepenger, men det er kanskje noe jeg burde ha fått, eller er det noen som har underslått dem?? Tror kanskje jeg må spørre Oona, men hun har bare sett overlegent på meg siden det skjedde og sier at så dyre ting har aldri hun ødelagt og at jeg må bare lære å ta konsekvensene av det jeg gjør… Lett nok for henne å si – det skjedde jo bare – og jeg sto bare akkurat der helt tilfeldig!

Håper du har noen råd til meg, mormor – eller kanskje mamma Diva har det – hun har vel litt erfaring på det med briller…?? Foreløpig har det for så vidt ikke skjedd så mye – jeg får fortsatt samme maten og Synnøve er ikke sint hele tiden, men hun rekker kanskje til optikeren i morgen, og da kan det hende hun blir surere igjen… Det er jammen bra jeg er godt herdet fra før ellers kunne jo sånne hendelser fort gått utover mitt gode humør!

Sender med bilde av brillene – det ene glasset sprakk og det andre fikk en liten ripe, men det synes ikke på bildet.

Sender med noen andre bilder fra julefeiringen også – som du ser ganske avslappet på sofaen – godt når det er kaldt ute. Og så noen bilder hvor Oona og jeg tuller litt…

Snakkes,

Slafsenuss fra -21 grader på Stange

Ikke-brilleslange-Gadi

Brev og bilder fra Norske-Gadi

Hei mormor!

Lenge siden sist! Det har visst ”plutselig” blitt jul og jeg har juleferie, så da er det på høy tid å sende en hilsen, tenkte jeg!!

Jeg har det bare bra – stort sett i hvert fall – altså bortsett fra de vanlige tingene som at jeg aldri får lov til noe som er gøy, jeg er omgitt av til dels humørsyke folk og hunder, osv, osv – men det er jo gammelt nytt og jeg bryr meg ikke om sånt…

Som du har skjønt, har jeg drevet med litt av hvert denne høsten. Jeg har jo ikke skrevet til deg siden jeg var på sånn derre greia de kalte mentalbeskrivelse (MH) – rart ord – dersom man ikke vet bedre kan man jo bli ledet til å tro at noen mente det er noe galt med hodet mitt så de måtte undersøke det, men det er det i hvert fall ikke!!

Uansett var det en merkelig dag. For det første regnet det noe aldeles fryktelig absolutt hele dagen – og du vet jo at jeg HATER regnvær, mormor – og for det andre måtte vi stå opp fryktelig tidlig på en lørdag og kjøre av gårde. Vi kjørte forbi Letohallen der vi pleier å være på utstilling og enda et lite stykke til. Så kom vi frem til en skog der det var masse andre biler og mennesker – og jeg så også et par andre hunder. Jeg måtte sitte en stund i bilen og vente, og det var greit – det regnet jo aldeles fryktelig der også, så jeg synes egentlig ikke at det var nødvendig å gå ut i det hele tatt! Imidlertid ble jeg til slutt halt med ut, og det var akkurat så kaldt og ille å komme ut i regnet som jeg fryktet! Synnøve satte på meg bånd og dro meg med bortover stien innover i skogen. Der sto det en gruppe mennesker – inkludert Hege N., men jeg som jo egentlig synes de fleste mennesker er ganske hyggelige, gadd ikke bry meg så mye om dem – jeg hadde fortsatt mest lyst til å gå tilbake til bilen. Litt bortenfor sto det en dame til som absolutt ville snakke med meg – hun virket jo grei nok (selv om hun var veldig våt, stakkar), så jeg var da høflig og ble med henne da hun tok meg med bort fra Synnøve en liten runde – etterpå ville hun ta på hele meg, og det var da også greit – det var jo akkurat sånn de gjør på utstilling. Så dro hun frem en lekefille fra under jakka si og skulle ha meg til å leke med henne – og Synnøve. Det gadd jeg ikke, altså – jeg er egentlig ikke så glad i å leke og dra i sånne filler – jeg har heller ikke gjort veldig mye av det med andre mennesker, i hvert fall. Dessuten – som sagt – det regnet…

Til slutt ga dama opp forsøket med å få med meg til å leke, så vi gikk videre bortover stien. Og da begynte det endelig å skje noe som var interessant! Det så ut som de hadde satt opp en slags lure coursing bane, bare at den var veldig kort! Artig! Da glemte jeg regnet og alt… Det var en fille som plutselig beveget seg bortover fra oss i et sikksakk-mønster, og jeg hadde fryktelig lyst til å løpe etter og vise at jeg kunne ta igjen den, men Synnøve holdt meg fast! Da hun endelig slapp meg ble jeg litt forvirret av at ”byttet” beveget seg i sikksakk, så jeg trodde den forsvant inn i skogen på siden av stien og jeg løp derfor inn der for å se etter den. Imidlertid var den ikke der, så jeg løp litt frem og tilbake for å finne den filla igjen, men siden banen var så kort hadde den allerede stoppet… Så ropte Synnøve på meg og vi gikk så litt tilbake og ventet noen minutter før jeg skulle få prøve én gang til! Denne gangen var jeg forberedt og enda mer klar – og jeg hylte til Synnøve at hun måtte slippe meg da jeg så filla begynte å bevege seg! Endelig slapp hun, og nå lot jeg meg ikke lure og klarte å få tak i filla før den stoppet! Yes!! Kjempemoro!

Dessverre fikk jeg ikke prøve mer enn to ganger – alle menneskene som så på lo og var nok kjempeimponerte over hvor god jeg er i LC, tror jeg. Etter at jeg hadde kommet så godt i gang og jeg hadde glemt regnet for en stund, trodde jeg at vi skulle finne på mer moro. Imidlertid måtte vi visst ta en pause først – ikke skjønner jeg poenget, men vi ble nå bare stående rett opp og ned i skogen der uten at det skjedde noen ting. Synnøve sto bare og så rett frem på trærne og de andre menneskene sto bare der de også. Kjedelig, altså – men det var tydeligvis ikke annet å gjøre enn å stå der og vente til det skjedde noe igjen… Jeg synes det var litt unødvendig å bare ”plante” seg til der i skogen og det fryktelige regnet – men på det tidspunktet hadde jeg jo blitt gjennomvåt og det var umulig å bli noe våtere uansett… Greit nok for Synnøve – og de andre menneskene – de hadde jo på seg fullt regntøy, men jeg gikk jo helt naken – selv om jeg har da regntøy hjemme jeg også…

Etter et par-tre minutter hvor vi bare hadde stått der og jeg bare hadde snust litt på bakken og sett meg rundt jeg også, kunne vi endelig gå videre innover i skogen. Etter et lite stykke stoppet vi igjen, og så hørte jeg plutselig noen slags bankelyder bak noen trær litt lenger frem. ”Aha” – tenkte jeg da – ”nå skal vi trene rundering – og det er jo også kjempegøy!” Imidlertid gjorde de menneskene der det på en litt annen måte enn jeg er vant med – for plutselig kom figuranten frem fra trærne helt av seg selv – mens Synnøve enda sto og holdt meg fast fordi jeg hadde kjempelyst til å løpe frem. Siden det regnet hadde figuranten naturlig nok på seg en kappe over hele kroppen – inkludert over hodet – men etter hvert tok hun av seg hetta, fant frem ei sånn lekefille til som hun kastet opp i lufta – og så plutselig forsvant hun bak en busk igjen. Endelig slapp Synnøve meg og jeg skulle løpe frem for å finne figuranten! Dette var jo skikkelig nybegynner-rundering, da – så det var jo ikke noe problem å finne igjen figuranten – jeg hadde jo selv sett hvor hun gjemte seg! Jeg tror forresten hun ikke kunne noenting om rundering, jeg – for hun hadde ikke med seg en sånn bit med hageslange som jeg skulle ta med tilbake til Synnøve heller – hun ville bare at hun og jeg skulle leke med den derre filla… Som sagt, det gadd jeg ikke – jeg løp heller videre for å se etter om jeg kunne finne flere figuranter i skogen. Jeg hadde nemlig fått øye på noen figurer inne i skogen på siden av der vi var, så jeg løp bort til dem for å sjekke hva det var. Det viste seg bare å være 2-3 metallplater som noen hadde malt bilder av mennesker på, så de var ikke videre interessante og jeg løp derfor tilbake til Synnøve igjen. Det var visst egentlig ikke meningen at jeg skulle bry meg om de figurene – de hadde visst ikke noe med oss å gjøre, så han ene mannen som var med gikk derfor bort og fjernet de figurene i tilfelle noen andre hunder også oppdaget dem.

Tydeligvis skulle vi ikke trene mer rundering etter dette – det var sikkert fordi den dama var helt håpløs, så da gikk vi enda et stykke videre og innover en litt smalere sti. Jeg gikk litt foran Synnøve og helt plutselig spratt det opp en høy figur – nærmest ingensteds fra – rett foran oss! Synnøve skvatt nok, for hun bråstoppet – og jeg var som sagt litt foran henne og stoppet jeg også. Siden jeg ble så overrasket og ikke helt rakk å se hva det var, knurret og bjeffet jeg litt på det der som plutselig dukket opp – sånn i tilfelle det var nødvendig. Imidlertid kom Synnøve seg ganske raskt over overraskelsen, så da jeg så at hun skulle til å gå videre fant jeg ut at jeg fikk sjekke litt nærmere hva det egentlig var det som spratt opp foran oss – og da jeg gikk helt bort og snuste viste seg at det bare var en tom kjeledress! Noen hadde sikkert hengt den ut til tørk etter vask, og glemt å ta den inn igjen før det begynte å regne… Så da gikk vi videre – bortsett fra at Synnøve tydeligvis hadde problemer med å bestemme seg for hvor vi skulle gå – det var jo en ukjent skog – for vi endte opp med å gå frem og tilbake forbi denne kjeledressen et par ganger før vi til slutt gikk tilbake samme vei som vi kom! Jeg benyttet anledningen til å kikke litt til på den kjeledressen da vi passerte rett forbi den noen ganger – bare for å se om jeg kunne kjenne igjen lukten eller identifisere den – så kanskje jeg kunne finne ut hvem som eide den slik at vi kunne minne dem på at de hadde glemt dressen sin…

Til slutt gikk vi altså ut igjen på den litt større stien vi hadde gått på tidligere og fortsatte bortover – og plutselig så raslet og skramlet det fryktelig på siden av der vi gikk! Det var en ganske kul lyd egentlig, så jeg kastet meg til den siden der lyden kom fra for å se hva det var! Synnøve stoppet også, så hun var nok også nysgjerrig på hva som hadde skjedd. Det viste seg at det lå en kasse der med en kjetting og et grytelokk oppå en bølgeblikkplate, og det var disse som hadde skramlet. Jeg holdt nesten på å stupe oppi selve kassa – jeg hadde i hvert fall veldig lyst til å plukke med meg enten det lokket eller kjettingen, men så vidt jeg visste hadde ikke vi mistet noe, så da tilhørte nok også det noen andre – så da lot jeg det ligge… Jeg må si at folk der ute i Ullensaker-skogene må være veldig uforsiktig med eiendelene sine når de er i skogen – så mye rart har da aldri vi kommet ut for på alle de turene vi har gått her i skogene i Stange! I det hele tatt var det en merkelig skogstur – med så mye forskjellig som skjedde og dukket opp – men ganske artig for så vidt – mye morsommere enn sånne ”dølle” hverdagsturer hjemme… Han ene mannen som var med – Sverre (Kirkemo) – het han visst – han sa bak ryggen på meg (men jeg hørte det likevel) at hun er visst bare ute og går en vanlig tur hun der… Ja – var vi ikke på tur, da – om ikke helt vanlig? Da vi skulle fortsette etter det skramlet hadde Synnøve igjen problemer med å bestemme seg for hvor vi skulle gå, så da også endte vi med å gå frem og tilbake noen ganger før hun fant retningen. Jeg for min del var veldig spent på om den kule lyden kom flere ganger, så jeg kikket oppi den kassa hver gang vi passerte i håp om at det skulle skje igjen, men dessverre gjorde det ikke det…

Da vi hadde gått enda et lite stykke kom vi til en litt åpen plass. Der stoppet Synnøve, og da måtte jeg også stoppe og så skulle vi snu oss og jeg stå ved siden av eller litt foran henne. Plutselig dukket det opp to hvite skikkelser frem fra noen trær lenger bort – en fra høyre og en fra venstre! Jeg ble faktisk litt usikker på hva dette var, og kjente at jeg der og da egentlig ikke hadde så stort behov for å finne ut av det heller, så jeg fant ut at jeg heller ville se litt nærmere på skogen bak oss – så kunne heller Synnøve gjøre hva hun ville… Jeg holdt imidlertid et lite øye med dem mens jeg gikk bak der og kikket meg rundt – og jeg så også at Synnøve ble stående helt stiv og stirre på dem. Skikkelsene fortsatte å komme sakte, men sikkert mot Synnøve – og etter å ha tenkt litt på saken fant jeg ut at jeg kanskje burde gå tilbake og hjelpe henne litt i tilfelle disse spøkelsene hadde tenkt å gjøre henne noe… Tross alt er jeg jo en vakthund – og dessuten hadde jo Synnøve bilnøklene i lomma, og uten dem kom jeg meg ikke tilbake inn i den tørre bilen… Jeg ”mannet” meg derfor opp og stilte meg foran Synnøve og begynte å knurre og bjeffe på de spøkelsene – faktisk måtte jeg bli ganske sint på dem – jeg kan ikke huske at jeg har vært så sint tidligere noen gang – jeg har vel egentlig aldri vært ordentlig sint før! De fortsatte nemlig å komme mot oss, men endelig skjønte de alvoret, stoppet og snudde seg. Da hadde de jo tydelig overgitt seg, så jeg følte meg ganske tøff og fortet meg bort til den som sto til høyre for oss for å undersøke litt nærmere hva dette egentlig var for noe. Da jeg kom frem til spøkelset fant jeg imidlertid ganske raskt en hånd som stakk ut fra klærne – det var jo altså bare et helt vanlig menneske med hvite klær og hvit hette!! Verre var det ikke! Jeg løp derfor videre den veien spøkelset kom fra for å se om det var flere som gjemte seg bak trærne, men det var det ikke. Da ropte Synnøve på meg og ba meg komme tilbake for å hilse på mennesket – hun hadde tatt av seg hetta og var bare ei helt vanlig, hyggelig dame! Da jeg hadde hilst på henne fortsatte jeg videre bort til det andre spøkelset – hun hadde ikke kledd av seg enda, men også der fant jeg ei hånd, så jeg bare hoppet opp og ga spøkelset en nuss utenpå maska for å si at jeg ikke var sint lenger nå – og så var jeg ferdig med hele greia…

Nå var vi neste tilbake ved bilen, og jeg kjente at jeg begynte å bli ganske kald etter å ha vært gjennomvåt en stund. Imidlertid ga hun seg ikke – hun dama som hadde vært med hele veien rundt og som prøvde å få meg med å leke helt i begynnelsen. Jammen dro hun frem lekefillen enda en gang og skulle igjen prøve å få meg til å leke både med seg og Synnøve! Det kunne hun bare glemme, altså – jeg hadde ikke noe mer lyst nå enn tidligere. Da ville dama at vi heller skulle løpe – og det var jo greit nok – så da begynte Synnøve og jeg å løpe frem og tilbake på skogsveien for å få opp varmen. Mens vi løp der smalt det plutselig til et par skudd fra bak noen trær litt lenger bort – så det var jo tydeligvis noen som var på jakt rett borti der også! Jeg skvatt jo ikke, men jeg ble litt nysgjerrig – så jeg måtte kikke litt bortover der skuddene kom fra. Det kunne jo hende at den som skjøt ikke var noe særlig god og at det kom et rådyr eller en elg eller noe i full fart ut av skogen – man vet jo aldri? Etter to skudd sluttet Synnøve å løpe, og vi bare sto der – det smalt enda et par ganger, og jeg kikket fortsatt bortover i retning skuddene, men jeg kunne ikke se noe annet enn kruttrøyk. (Kanskje det var noen som lekte cowboy og indianer i stedet?) Det var imidlertid ikke noe mer interessant som skjedde, så da lot jeg skogstur være skogstur og syntes det var på tide å komme under tak igjen. Heldigvis var Synnøve enig, så vi fortet oss tilbake til bilen – jeg fikk på meg den deilige tykke fleecejakka mi, og endelig var jeg i den tørre bilen igjen! Oona hadde sittet der og ventet – heldiggrisen – imidlertid var hun litt skjelven. Hun hadde hørt skudd og trodde sikkert vi hadde blitt skutt eller noe sånt, men det var det da aldri noen fare for, så jeg skjønner ikke hvorfor hun var redd?!

Etterpå gikk Synnøve bort og snakket med han Sverre og en annen dame – så fikk hun de arkene som jeg sendte deg tidligere – der hadde de visst skrevet ned hvordan jeg hadde oppført meg på den turen – og det kalte de mentalbeskrivelsen!?! Jeg skjønner det ikke helt, jeg – skal det jeg gjorde på den turen liksom vise hva som foregår inne i hodet mitt? Da tar de i så fall feil – for der foregår det mye mer enn som så!! Uansett var visst Synnøve fornøyd med hva som sto på de arkene – det var omtrent som forventet, sa hun. Noen av de andre menneskene var visst litt overrasket over det jeg hadde gjort – de hadde ikke forventet at en RR var helt sånn, sa de – men så var de visst mer vant til sånne masete belgiske sauebikkjer de, da – ikke sånne kule løvejegere som meg…

Hege N. og Bee var også ute og gikk tur i skogen etter meg – Synnøve ble med dem, men heldigvis slapp jeg å gå ut mer. Da de kom tilbake hadde også Synnøve fått nok av det evinnelige silregnet, så da reiste vi bare rett hjem. Det regnet fortsatt like mye hjemme også, så resten av dagen holdt vi oss bare inne – det var jo ganske kjedelig, for vi pleier jo å gå lengre turer enn bare den korte der på fridagene våre, men da hjalp jeg Synnøve med husarbeidet i stedet… Pga været fikk vi dessverre ingen bilder (eller video) fra denne formiddagen i skogen.

Neste dag dro vi også av gårde igjen – om ikke så tidlig. Denne gangen stoppet vi ved Letohallen, og etter et par timer der dro vi hjem igjen med min 5. lyseblå rosett og reserve cert… Når vi er inne på det med utstilling var vi også i år i Lillestrøm på Dogs4All i slutten av november. Det var jo en selsom opplevelse – med masse folk og hunder – men jeg ble da plassert som nr. 3 i en veldig stor åpen klasse – CK fikk jeg også. Synnøve sa at vi må være fornøyd med det – det var mer eller mindre det beste vi kunne oppnå med de navnene vi har, sa hun…!?!

Dommer var John Sigve Berg – han er jo norsk, men bor i Sverige og jeg har møtt ham én gang før også. Han dikterte følgende om meg på den gule lappen:

27 mnd. Feminin helhet. Utmerket type. Max størrelse. Bra hode. Mørke fine øyne. Korrekt bitt. Utmerket hals. Anelse steil fram. Velvinklet bak. Korrekt overlinje. Utmerket benstamme og poter. Anelse avfallende kryss. Skal fortsatt fylles ut i front. Bra bevegelser fra siden. Aning ustabil foran. Korrekt ridge. Utmerket pels. Mørk hvetefarge som ikke skal bli mørkere. Velvist. Trivelig temperament.

(Oldemor Mette tok mange fine bilder av meg i Lillestrøm, men hun har visst noen problemer med dataen så hun har ikke fått sendt dem til oss. Du har kanskje sett dem på FB?)

Apropos lure coursing så fikk jeg prøve det én gang til i høst også før snøen kom! (Du så vel bildene av meg fra LC-treffet hos Hege og Trond i novemberutgaven av bladet ”Vi med hund”? Nå er jeg kjendis!!) Etter den treninga hadde Trond videreutviklet maskinen sin enda litt mer, og han trengte derfor et stort jorde og frivillige til å teste den nye prototypen! Jeg var selvfølgelig raskt frempå med å melde meg som frivillig – og det var Ayorou Azawakh også – og siden han bor på gård passet det bra å bruke et av jordene hans. Banen ble denne gangen 400 meter lang, og det hadde regnet ganske kraftig på forhånd så det var vått og tungt – men like moro var det uansett!! Til og med Oona ble med og løp et par runder og syntes det var gøy – på Finnskogen var hun jo overhodet ikke interessert i å prøve, men denne gangen var hun ivrig! Hun løper selvfølgelig ikke så fort som meg – hun er jo tross alt snart 10 år gammel, men er i ganske god form for det!

Mormor Eva og Serwa har forresten vært i Spania i hele høst – de kom hjem for ca 2 uker siden. Jeg ble litt sur på Serwa da jeg møtte henne igjen – jeg syntes hun så så overlegen ut – fordi hun har reist med fly, løpt på stranda ved Middelhavet, blitt vant til å være på kafé og restaurant, ligget og solt seg på solseng (med håndkle over seg) + snakket spansk og engelsk med utenlandske hunder, osv. Jeg gjorde det i hvert fall helt klart at hun trengte ikke komme hjem igjen med nesa i sky – for å understreke det laget jeg et par hakk i den nesa… Da ble Synnøve sint på meg – og så minte hun meg på at heller ikke jeg synes det er så morsomt når andre hunder er sure på meg… Akkurat det syntes jeg var litt dårlig gjort å nevne… For noen uker siden var vi nemlig med RR-gjengen på Ilseng + et par halvsøsken til på tur, og det første som skjedde da var at Tuija knurret til meg og kalte meg en liten dr… eller noe i den duren… Det syntes jeg var så lumpent at jeg ville helst bare gå tilbake til bilen og vente der. Det fikk jeg imidlertid ikke lov til – men det ble ikke akkurat morsommere litt senere heller, da Gypsy og Enzo løp meg nesten rett ned så jeg måtte hyle – lenge, og jeg tror jeg ble ganske gul og blå på kroppen etterpå… Halvsøsknene ertet meg også – kalte meg svensk og andre styggere ting… Diva snakket også stygt til meg. Det ble riktig nok litt artigere etter hvert – og Oona var jo helt gal og synes hele turen var kjempemorsom! Underveis stoppet menneskene opp – tente bål og drakk kaffe/kakao. Det syntes jeg var innmari kjedelig – for da skulle liksom vi hundene bare sitte stille og vente – i 12 kuldegrader! Riktignok hadde vi med varmepose og vi hadde alle på oss vinterjakkene, men likevel – det var IKKE godt å ligge der… Synnøve og Oona sa at vi gjerne vil være med flere ganger når det passer seg sånn, men da tror jeg de kan dra uten meg… Jeg foretrekker nok å være den som er mest vill og gal og med full kontroll på tur i våre kjente omgivelser…

 

Jeg har i hvert fall blitt venner med Serwa igjen – sender med bilde fra en kveld hun var på besøk. Eneste dumme når hun er på besøk så blir det litt dårlig plass i sofaen til meg – på bildet hadde jeg endelig klart å komme oppi der da Synnøve reiste seg… Ellers klager Serwa veldig om dagen på at hun synes det er dårlig og kaldt vær og hun vil helst ikke være ute – i Spania var det visst mye bedre, så hun tok på seg sommerpelsen igjen der nede… Hun gleder seg nok til hun skal nedover igjen i februar.

 

Som sagt, nå har vi endelig juleferie og det er nå nesten julekvelden. I dag har vi ryddet litt og funnet frem noen nisser og sånt – jeg har vært med å hjelpe til – det ser du på bildet. Jeg er ikke helt fornøyd med plasseringen av alle nissene, så det kan hende jeg flytter litt på dem etter hvert – vi får se… Jeg pleier ikke få så mange gaver til jul, jeg – bare noen tyggepinner – det er visstnok fordi jeg er så bortskjemt og får gaver ellers i året, sier Synnøve…(?) Det siste jeg fikk for et par uker siden var en ny slags matkopp – den heter Dog Maze – altså en labyrint. Jeg fatter ikke poenget med den – hva er galt med en vanlig matkopp? Det er ganske tungvint å få i seg maten og det tar fryktelig lang tid – det må jo være helt feil i vårt moderne samfunn hvor det handler om å effektivisere? Det tar faktisk 7 minutter å få i meg middagen – det er minst 6,5 minutter lenger enn med en vanlig kopp – og det er 6,5 minutter av mitt liv hver dag som jeg aldri får tilbake!! Jeg sender med bilde av den også. Ellers i juleferien skal vi gjøre minst mulig og håper været blir OK så vi kan være ute og løpe litt!

 

Jeg hører du er syk, mormor og måtte bli hjemme – jeg håper du snart blir bedre så du får en fin jul likevel.

Jeg skal hilse fra alle her og ønsker deg, mamma Diva og bestemor Gadi en riktig god jul og et godt og spennende 2013!

Vi snakkes!

Stor juleslafsenuss fra

nisse-Gadi i Norge

Hilsen og bilder fra norske-Gadi

Mormor – man skulle nesten tro det var 17. mai i dag!

Ja – jeg vet det ikke er det, altså – men jeg var i Letohallen i dag og snakket litt med en hyggelig mann, og han ga meg en sånn rød-hvit-og-blå sløyfe og rosett – nesten akkurat en sånn som vi her i Norge pynter oss med på 17.mai! På utstillingsspråket heter det jo imidlertid Cert – endelig har jeg også fått et!! På tide, syntes nå jeg!!

 

Ikke nok med at han hyggelige mannen ga meg den trefargede sløyfen – men jammen ga han meg også en stor hvit og grønn rosett også – som betydde at jeg var den peneste tispa!! (Bare for å ha sagt det, var det mange flere tisper med – ikke som med hannhundene der det bare var med 2 stykker..) Av en eller merkelig grunn syntes han imidlertid at hannhunden var penere enn meg – derfor ble jeg altså BIM. Den hannhunden er jo internasjonal champion og alt mulig også, da – så da var det greit, tenker jeg… Resultatet i dag ble derfor: Exc AK 1 AKK CK CERT 1BTK BIM. 

Den hyggelige mannen heter Dr. Miklos Levente og kommer fra Ungarn (og der oppdretter han visstnok veldig fine Grand Danois’er, sier Synnøve – hun har sett i hvert fall én av dem).  På det gule arket dikterte han følgende:

Elegant bitch. Nice head. Good back. Sloping croup. Good underline. Need more forechest. Stands correct. Drivefull (usikker på om det faktisk er et ord – men skjønner hva han mener) movement. In the front feet turn in.

Jeg har kanskje fått bedre kritikk tidligere, men tross alt aldri så god plassering! Til Synnøve sa han helt til slutt: ”She is beautiful” – så vi er fornøyde, vi!! Endelig var det noen som så det vi har visst hele tiden – ikke sant, mormor?!? ;-)

Vi fikk masse hyggelige gratulasjoner etterpå – også fra medkonkurrentene (som vi har slått alle sammen før – bare ikke alle samtidig…) – og oldemor Mette (som ikke var der) ringte før vi rakk å fortelle henne det – ryktene spredde seg fort! I tillegg til rosettene fikk vi forresten en fin glassbolle fra Hadeland Glassverk også – passer veldig bra, for jeg har vunnet en mindre versjon i samme serie tidligere…

 

Jeg synes egentlig det var helt i orden at vi ikke ble BIR – da måtte jo vi ha blitt der i flere timer til gruppebedømmingen. I stedet kunne vi dra hjem og løpe en tur på jordet sammen med Serwa og Oona! Det var helt herlig å få løpt av seg litt energi – jeg har nemlig vært litt sykemeldt den siste uka – dvs. vi gikk tur i bånd på fredag og lørdag, men det blir ikke helt det samme. Du skjønner, jeg tror jeg forstrakk et eller annet i høyre bakbeinet mitt sist søndag da vi hadde RR-treff og trente lure coursing! Jeg var i hvert fall litt stiv noen dager, men tror beinet er i orden nå – testet det i ettermiddag. Lure coursing er moro, det!!! Da er det sånn at vi løper etter et ”bytte” i et snøre som en maskin trekker inn i full fart. Denne gangen var vi på jordet hjemme hos Hege N., og Trond hadde laget en bane slik at snøret gikk i en stor trekant på det jordet. Jeg ga absolutt alt i bånn gass rundt hele løypa hver av de tre gangene jeg fikk prøve – jeg glemte alt som het tilskuere og alt annet da jeg skjønte hva vi skulle gjøre, og var helt klar fra det øyeblikket jeg kom ut på jordet og så ”byttet” ligge der! Ikke alle de andre RR-ene forsto riktig hvor morsomt det var (eller har like mye talent som meg, kaller nå jeg det). Serwa, for eksempel, gadd bare løpe én runde etter snøret – neste omgang gadd hun knapt starte – hun ville heller hilse på kjentfolk som sto der. Da hadde hun vist at hun kunne, sa hun – og hun kunne ikke skjønne vitsen med å gjøre nøyaktig det samme om igjen…(!?) Jeg og halvbrødrene mine, derimot – vi kunne gjerne løpt runde etter runde så mange ganger vi fikk lov!! Onde tunger hvisket noe om at det sier noe om intelligensen vår når vi løper helt gale og fullstendig fikserte etter en plastpose i et snøre – men, som sagt, jeg mener at dette handler om talent! (Disse onde tungene er nok bare misunnelige..) Min venn og arbeidskollega – Azawakhen Ayorou – hadde også sneket seg med på RR-treff (han prøvde seg med en pålimt ridge på ryggen), og han også synes LC er helt topp! (Han dro til og med på LC-trening i dag i stedet for utstilling – der skulle nok gjerne jeg også ha vært…) Jeg skal i hvert fall trene mer LC senere! (Men ikke for ofte, sier Synnøve – ellers blir jeg vel enda ”galere” i hodet enn jeg er nå, påstår hun!??!) Kan hende mamma Diva hadde syntes LC var morsomt også – hun er jo også veldig glad i å løpe. Jeg for min del kan godt tenke meg å bli proff LC-hund, jeg – men det får jeg sikkert ikke lov til…

 

Jeg fikk forresten en ny liten skade under løpeturen på jordet i dag – jeg kom hjem med et lite rift på innsiden av ene øret mitt! Legen min så det ikke før vi var hjemme igjen – enda hun også var med på turen – og det selv om jeg hadde blod både oppå hodet, på halsen og en liten flekk på vesten min! Heldigvis hadde det sluttet å blø av seg selv innen vi var hjemme igjen, ellers så hadde jeg vel bare besvimt og forblødd der ute på jordet uten at hun hadde brydd seg! Ikke har hun gjort noe mer med det heller – sier bare at det beste er å la det være i fred så jeg ikke begynner å riste meg slik at det ikke gror. Attpåtil påstår hun at det er min egen skyld og at det derfor overhodet ikke er synd på meg – enda hun også er enig at det nok er en tann fra Oona som har forårsaket riften! Jeg skjønner derfor ikke hvordan noen kan antyde at det da er min skyld – jeg gjorde da (nesten) ingenting! Jeg bare lekte som vanlig, jeg – holdt Oona i refleksvesten hennes og slengte henne rundt, dro henne overende etter nakkeskinnet hennes, løp etter henne og grisetaklet henne i bakken, dro henne i bakbeina, bet henne i hasene og sånne normale ting som jeg alltid gjør og som bare er for gøy – skjønner ikke hvorfor hun blir så sur for det??? Hun må da tåle litt selv om hun nærmer seg 10 år? Plutselig gjorde det altså vondt i øret mitt, og jeg måtte derfor knurre og kjefte på henne og lure på hvorfor i all verden hun gjorde det der – da ble Synnøve sur, da – og blandet seg inn og ba meg holde kjeft og gå unna!?! Urettferdig, asså!! Men det er greit, det – jeg kan klare meg selv, jeg, hvis det er sånn det skal være… Serwa nytter det forresten ikke å leke slik med – hun er jo så mye større og sterkere, løper fortere enn meg, vrir seg unna og takler meg tilbake – da er det ikke like moro…

 

 

Det er jo ganske lenge siden jeg skrev til deg sist, mormor – jeg har hatt en travel sommer og høst, så jeg beklager det. Vi har jo vært mye hjemme og jobbet – hele tiden, faktisk – men vi har holdt på med mye rart i tillegg. Blodsportreningen har jo tatt opp to kvelder i uken – det har jo vært litt opp og ned hvor morsomt jeg synes det har vært, men i høst syntes jeg egentlig det ble mer og mer interessant og morsomt igjen – og da var sesongen slutt… Vi har visst fryseren halvfull av blod (høres verre ut enn det er), så det kan hende vi trener litt til for oss selv utover før snøen kommer – ellers så begynner vi igjen så snart det blir bart igjen til våren! Vi er stadig på onsdagstreninger – der har vi også trent spor (pølsespor), litt feltsøk og en del lydighet. Ganske artig alt sammen! I juli var vi en helg på hotell i Sunne – på det hotellet som Synnøve og jeg var på i fjor – men i år var Eva, Oona og Serwa med også. Det var litt morsomt, men en del kjedelig også – spesielt da det regnet noe aldeles fryktelig på lørdag ettermiddag/kveld… Vi hundene fikk derfor ikke sett så mye av Mårbacka siden vi satt mest i bilen i regnet, men så er vi egentlig ikke så veldig interesserte i Selma Lagerlöf heller, da – så det kan være det samme… På søndag var det bedre vær – da gikk vi rundt i Rottneros-parken, men måtte være i bånd hele tiden til tross for alle de åpne gressflatene – det var kjedelig… Jeg kjedet meg sånn at jeg måtte til slutt bare finne på noe for å få tiden til å gå mens vi vandret rundt der mer eller mindre på måfå. Jeg prøvde derfor å jage alle de småfuglene jeg så – til tross for at jeg altså var i bånd – i tillegg kortet jeg tiden med å balansere på alle heller/kanter/utspring osv. langs gangveiene vi gikk på – det kunne jeg i hvert fall gjøre selv med båndet. Synnøve og Eva lo av meg og påsto at det var akkurat slik småbarn gjør når de også kjeder seg på sånne steder… Ja – og så kjeftet jeg litt på en statue av en hest som sto der helt stiv med munnen åpen og stivt blikk – da lo de også av meg…

 

For tre uker siden var vi på hyttetur på Finnskogen en helg alle sammen. Det var visst egentlig treff for RR-er som er født på Ilseng – sånn som Serwa og Oona – så det var mange flere der. Siden jeg er født hos deg mormor, var jo egentlig ikke jeg invitert, men jeg snek meg nå med likevel, jeg! Noen måtte jo vise disse trege innfødte hedmarkingene hvordan man har det gøy – så det er nok godt at de hadde meg! Eneste dumme var at den derre Finnskog-knotten/myggen/fjellsokken var litt vel glad i meg på lørdagen da vi var i skogen – så utover ettermiddagen ble jeg litt sånn Shar-Pei-tryne igjen slik jeg ble i fjor en gang etter myggangrep. Jeg var ikke riktig så ille som da, men jeg kunne nesten ikke se på det venstre øyet mitt en stund pga at det var så hovent rundt… Det verste var at legen min ikke hadde med noen medisiner til meg (og det var enda en dyrlege der også, som heller ikke hadde med seg noen ting), så nok en gang ble jeg bare overlatt til meg selv og min egen skjebne! (Hun gadd heller ikke ringe til den lokale veterinærvakten eller den lokale veterinæren hun kjenner der for medisiner – bare sa at jeg ble nok bra igjen – og det ble jeg jo…) Det var forresten da på Finnskogen jeg prøvde lure coursing for første gang! Da løp vi oppover en lang, slak skogsvei! Kjempekult! Første gangen skulle Oona, Serwa og jeg løpe i samme heat. Da starten gikk snudde Oona og gikk andre veien – det der gadd hun ikke i hennes alder. Serwa startet i full fart sammen med meg, men etter å ha løpt ca kvarte distansen stoppet hun opp, så seg rundt og vendte seg tilbake mot Synnøve og lurte på hvorfor vi løp, egentlig!? Det var derfor bare jeg som fullførte løpet hele veien – og det var derfor bare jeg som fikk prøve én gang til etter å ha løpt ned til starten til Synnøve igjen! Alt i alt en veldig morsom helg – bortsett fra de der dumme insektene, da. Tror legen min tar med medisiner dersom jeg sniker meg med en annen gang…

 

Jeg har rukket noen utstillinger i løpet av de siste månedene også, uten at resultatene har vært så veldig mye å skrive om. Lavpunktet var utstillingen på Hundorp i september – den dumme dommeren der presterte å gi meg Very Good!! Har du hørt sånt? Det har aldri skjedd før, så det må vel si mer om dommeren enn om meg..! Uansett så er jeg glad utendørsutstillingssesongen er over – jeg synes det er altfor dårlig vær i dette landet til å stille ute uansett årstid! Jeg har sjelden frosset så mye som på utstilling både i august og september – og da gidder jeg ikke å engasjere meg og vise frem min beste side samme hva Synnøve prøver! Som regel er det på gress også – og det er ofte både kaldt, vått og ekkelt! Nei – hallmesterskap er tingen for meg, og jeg er veldig fornøyd med at vi er inne i den sesongen igjen – resultatet i dag sier jo litt! Mange hunder synes det er ekkelt og skummelt inne i store, trange haller med mye bråk, glatt gulv, osv – ikke jeg! Jeg er bare glad jeg slipper å fryse, jeg – alt bråket/miljøet spiller da ingen rolle så lenge jeg er tørr og varm!

 

Vi har nok av planer for utover høsten også – du skal få høre mer etter hvert. Jeg skal bl.a. tilbake til Letohallen flere ganger, så får vi se hvordan det går…

Snakkes! Vi kommer vel på besøk snart også!

Håper dere har det bra – hils mamma Diva og bestemor Gadi!

Stor slafsenuss fra

Norske-Gadi

PS! Sender med masse bilder! Noen fra et par utstillinger. Noen fra turer på jordet (vi har begynt med refleksvester nå som det er rådyrjaktsesong). Noen fra plukking av bringebær og nyper (det er så godt!). Noen fra Finnskogen. Noen fra lure coursing. Og noen fra i dag der jeg poserer og beundrer premiene mine.